Annonse
EU
Frykten for EU-kampen
Alle ønsker mer diskusjon om Norge og EU, men få er villig til å gjøre det som garantert ville ha skapt debatt. Medlemskapsdebatten lar derfor vente på seg. Årsakene er både taktiske og saklige, skriver Aslak Bonde.
Annonse
Aslak Bonde kommenterer og analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE. Folket er ikke modent! Det var Høyre-leder Erna Solbergs begrunnelse på forrige helgs landsmøte for at hun ikke ville reise debatten om norsk EU-medlemskap. Hun ville nøye seg med å «snakke mer» om EU. Et stort flertall på landsmøtet var uenig med henne. De presset igjennom en resolusjonstekst der det står at Høyre skal «innta en ledende rolle» i en ny norsk EU-debatt.
Formuleringen er interessant, fordi den legger inn som en forutsetning at spørsmålet om norsk EU-medlemskap er blitt aktualisert. Det er den på et vis. I mediene er det en god del kommentarer om at det nå er tid for å reise en ny EU-debatt. Noen enkeltpolitikere, som Aps byrådsleder i Oslo, har også vært på banen, men han er i liten grad blitt fulgt opp av andre politikere.
Lunken interesse
Selv ikke Venstre, som ser ut til å ha tatt mål av seg til å bli det mest EU-vennlige norske partiet, reiser debatten om norske medlemskap. Partiet har fremmet et forslag i Stortinget om at vi skal bli medlem av EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk, men det forslaget er knapt blitt registrert av de andre partiene. Det sees på som urealistisk, fordi sikkerhetspolitikk er så tett knyttet til nasjonal suverenitetshevdelse.
Norge har i de siste tiårene drevet med en bitvis innmelding i EU, først med EØS-avtalen deretter med en rekke saksspesifikke samarbeidsavtaler, men de har vært omhyggelig rammet inn slik at vi ikke skulle gi fra oss formell suverenitet.
På det forsvars- og sikkerhetspolitiske området vil det være vanskelig å få til tilsvarende innramminger.
Når Venstres forslag i Stortinget sees på som uinteressant, og det ikke er noen som fremmer forslag om å søke om norsk EU-medlemskap, er det grunn til å tro at den debatten Høyre-landsmøtet forutsatte fortsatt vil gå på lavbluss. Vi vil få de vanlige debattene om handlingsrommet i EØS-avtalen og mulige alternativer. Det vil bli diskusjon om hvordan løftene i Hurdals-plattformen om en utredning skal oppfylles. Men noe mer blir det nok ikke.
I det øyeblikket Jonas Gahr Støre sier at han vil reise medlemskapsdebatten, går Senterpartiet ut av regjeringen
Årsakene til at «ja til EU-partiene» ikke vil søke om medlemskap er flere. Når Erna Solberg viser til at folket ikke er modent, henspiller det mest på hennes frykt for å få et nytt nei i en tredje folkeavstemning. Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, har i de siste ukene minnet om at et EU-medlemskap dreier seg om mye mer enn nasjonal sikkerhet, energi og medbestemmelse. Hun mener at vi ved å søke medlemskap kan bli tvunget til å bytte valuta fra krone til euro, at vi vil måtte gi fra oss fiskeressurser og at distrikts- og landbrukspolitikken vil bli skadelidende.
Ja-folkene i Høyre og Ap er uenige, men de har erfaring for at det er vanskelig å vinne debattene om fisk, landbruk og den norske kronen. Krigen i Ukraina og EUs nye sikkerhetspolitiske bevissthet har ikke endret noe som helst på de saksområdene.
Det hører også med til de strategiske vurderingene i Høyre og Ap at EU-kamper er slitsomme og at de virker splittende på de partikonstellasjonene som er viktige når man skal danne regjering. Fremskrittspartiet er i praksis blitt et «nei til EU-parti». Det er ikke sikkert at Sylvi Listhaug vil støtte en Høyre-ledet regjering, dersom det er EU-medlemskap som står øverst på dagsorden.
På den andre siden av den politiske skillelinjen er det velkjent hva som vil skje. I det øyeblikket Jonas Gahr Støre sier at han vil reise medlemskapsdebatten, går Senterpartiet ut av regjeringen. All erfaring tilsier at Sp vil bli det ledende nei-partiet og vinne oppslutning på det.
Så langt det partistrategiske. Like viktig er det antagelig at Erna Solberg og Jonas Gahr Støre ikke oppfatter det som avgjørende viktig å reise medlemskapsdebatten. Da Solberg snakket om temaet på landsmøtet, sa hun at vi helt sikkert vil klare oss, dersom vi bare fortsetter den norske politikken med å legge oss mest mulig inntil EU på de saksområdene som er viktige for oss. Det er dumt at vi ikke er med på å bestemme, men det er akseptabelt.
Sikkerhetspolitikk
Inntil videre er det all grunn til å tro at Jonas Gahr Støre deler Solbergs syn. Selv om krigen i Ukraina har forandret EU og spesielt Tysklands syn på sikkerhetspolitikk, så blir de viktigste beslutningene fortsatt tatt innenfor NATO-rammen.
Det gjelder i særlig grad dersom Sverige og Finland blir medlem av NATO. Om det faktisk vil skje, vil vi antageligvis få vite litt mer om nærmere sommeren. Da er det ventet at Finland vil bestemme seg for om landet går for NATO-medlemskap. I Sverige kan prosessen ta lenger tid. Det er ikke opplagt at Sverige og Finland kommer til å velge likt, selv om det er det mest logiske.
Om våre to naboland blir medlem av NATO, må norske forsvarsplaner legges kraftig om. Vi må være forberedt på å forsvare både Sverige og Finland, og vi må tilrettelegge for at allierte kan sende hjelp via norske havner og flyplasser. Samtidig vil vi få en helt annen slagkraft enn nå. Det sies at Russland allerede frykter de norske F35-flyene. Finland har bestilt et enda større antall enn oss av disse flyene. Kombinerer vi det ved at Finland og Sverige vil gi langt flere baser og dermed større sikkerhet for flyene når de står på bakken, så vil de skandinaviske landene få en helt annen avskrekkende effekt på Russland enn de har i dag.
Frem til krigen i Ukraina startet, ville mange også ha pekt på at Russland da ville ha langt større grunn til å frykte angrep fra oss i nord, men det er en problemstilling som nå er blitt delvis borte.
Å berolige et regime som har invadert et naboland er relativt uinteressant akkurat nå.
Annonse
Energipolitikk
Energipolitikken er også blitt nevnt som et saksfelt som i særlig grad aktualiserer diskusjonen om norsk EU-medlemskap. Norge spiller en økende rolle for Europas energisikkerhet. Det betyr også at Norge og EU/Storbritannia i større grad enn før må samordne sin politikk. Det er det imidlertid mulig å gjøre selv om Norge ikke er med i EU.
Det kan til og med argumenteres for at det i dagens situasjon er viktigere enn noen gang at Norge har nasjonalt kontroll på energipolitikken. Vi skal ikke la oss presse til å inngå avtaler som prioriterer EUs og Storbritannias energisikkerhet foran norske forbrukeres økonomi.
Når argumentet skrives ut slik i ren form, virker det kanskje utrivelig nasjonalistisk, men Aps og Høyres strateger har gjort noen ganske smertelige erfaringer denne vinteren. De ser at velgere flest er mer opptatt av egen strømregning enn av Europas energisikkerhet. De vil neppe, i dagens situasjon, la seg overbevise om at det nettopp på grunn av energi er viktig å bli med i EU.
