Nobels fredspris 2018

Nobelprisvinnerne Nadia Murad og Denis Mukwege under en felles pressekonferanse på Nobelinstituttet i Oslo søndag. Murad fra Irak og Mukwege fra Kongo tildeles Nobels fredspris for sin kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter.

Ulikt utgangspunkt – felles kamp

I formiddag blir Denis Mukwege og Nadia Murad tildelt Nobels fredspris. To personer som på svært ulikt vis kjemper en felles kamp.

Publisert

10. oktober klokken 11.00 kunne Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen kunngjøre følgende:

«Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2018 skal gå til Denis Mukwege og Nadia Murad for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter».

Reiss-Andersen understreket videre at «begge prisvinnerne har gjort en avgjørende innsats for å rette oppmerksomhet mot og bekjempe slike krigsforbrytelser».

Ulike vinnere med samme mål

Men de to prisvinnerne er helt ulike. Denis Mukwege er en 63 år gammel mann fra Kongo. En lege som har brukt mange år av sitt liv for å hjelpe kvinner som er utsatt for seksualisert vold. Han har i årevis vært verdenskjent for sitt arbeid, og har allerede høstet stor annerkjennelse for sin innsats. Mukwege har flere ganger tidligere vært nominert til Nobels fredspris.

Nadia Murad er en ung jesidi-kvinne med kurdisk bakgrunn fra Nord-Irak. Hun er 25 år gammel og har vokst opp i den avsidesliggende landsbyen Kocho i Irak. Der levde med sin familie helt til IS-soldatene kom. Familien var bønder. De hadde høns og sauer, dyrket poteter og moren hennes bakte brød.

Som Nobelkomiteen sier i sin begrunnelse for prisen:

«Denis Mukwege er hjelperen som har viet sitt liv til å tale ofrenes sak. Nadia Murad er vitnet som forteller om overgrep mot seg selv og andre. Hver på sin måte har de bidratt til at seksualiserte overgrep i krig blir synliggjort».

Legen som viet livet sitt i kampen mot seksualisert vold

Foto Denis Mukwege (63)gratuleres ved Panzi-sykehuset i Kongo etter at det ble kjent at han tildeles Nobels fredspris 2018. (Alain WANDIMOYI / AFP)

Denis Mukwege vokste opp i Bukavu, som er hovedstad i provinsen Sør-Kivu i det østlige Kongo. Han er sønn av en pastor i pinsebevegelsen. Som barn var han sammen med sin far på mange sykebesøk og han ønsket tidlig å bli lege. Gjennom støtte fra den svenske pinsemenigheten i Kongo fikk han mulighet til å studere medisin i Burundi.

Etter studiene jobbet Mukwege ved Lemera-sykehuset utenfor Bukavu. Det var der han så de første eksemplene på rå, seksualisert vold mot kvinner.

I et intervju med FN-magasinet UN News, forteller han en ung jente på rundt 17 år kom til sykehuset. Hun hadde blitt skutt I kjønnsorganene.

– Det var forferdelig. Hun var jo ødelagt. Men jeg så på det som et eksrtemt enkelttilfelle, forteller Mukwege.

Men snart skjønte han at dette ikke var et enestående tilfelle.

– Etter et halvt år hadde det gått opp for meg at dette ikke var noen tilfeldighet. Jeg fikk stadig flere pasienter med lignende skader, og med den samme historien. «Jeg ble voldtatt, og så gjennomboret de meg med bajonetter». «Jeg ble voldtatt. Så skåldet de kjønnet mitt med flytende gummi».

Det var slik han skjønte at seksualisert vold systematisk ble brukt som våpen i væpnede konflikter.

Han innsats på dette området kan ikke overvurderes

Mukwege valgte å spesialisere seg i gynekologi og tok utdannelsen i Frankrike. Han returnerte til Lemera-sykehuset etter endt utdannelse.

Ved utbruddet av den første Kongo-krigen i 1998 måtte Mukwege flykte til Bukavu. En dag han kom til Lemara sykehuset for å jobbe, var alle pasientene myrdet. Det to k ham lang tid å komme over dette sjokket.

– Det tok to år før jeg klarte å føle meg nyttig igjen. Som lege føler du stort ansvar for dine pasienter. Og så kommer det noen å dreper dem i sykesengen…

Denis Mukwege (63)

Foto

(Emmanuel DUNAND / AFP)

Født: 1955 i i Costermansville i Belgisk Kongo.

Arbeider ved Panzi sykehus i Bukavu i Den Demokratiske republikken Kongo.

Oppvokst i Bukavu i Kongo. Studerte til lege i Burundi

Først arbeidet han på et sykehus på landsbygda, før han reiste til Frankrike for å spesialisere seg innen gynekologi.

1999: Var med å starte Panzi-sykehuset i Bukavu i Kongo, som spsialiserte seg på behandling av seksualisert vold.

Mukwege er tildelt en rekke priser for sin årelange innsats:

2018: Tildeles Nobels fredspris for 2018, sammen med Nadia Murad.

Panzi-sykehuset

I samarbeid med den svenske pinsemenigheten opprettet han sykehuset Panzi i 1999 i kort avstand fra Bukavu. Behovet for medisinsk hjelp var – og er – enorm i det krigsherjede landet. Panzi-sykehuset er regnet som det best utstyrte sykehuset i provinsen og mottar både store økonomiske bidrag og frivillig arbeidskraft fra Vesten.

Behandling av krigsrelatert seksualisert vold der kvinner og jenter ble utsatt for store fysiske og psykiske traumer ble Mukweges hovedfokus fra oppstart og fram til i dag.

I tillegg til selve sykehuset ble også ble Panzi-stiftelsen (Panzi Foundation) opprettet. Det er en separat del av Panzi-sykehuset, der Mukwege leder arbeidet med helhetstilbudet til kvinner og jenter utsatt for seksualisert vold. Kvinner kan i en periode bo og leve sammen med andre som har opplevd det samme og skape «et felleskap blant utstøtte».

I oktober 2012 ble Denis Mukwege utsatt for et attentatforsøk i sitt hjem i Bukavu. Fire væpnede menn stormet huset og holdt familien som gisler i påvente av at Mukwege skulle komme hjem. Idet Mukwege ankom rettet mennene våpnene mot bilen han satt i. Vakten hans hadde gjemt seg i buskene og kom til unnsetning, men døde av skadene han fikk under skuddvekslingen med attentatmennene. Ifølge Mukwege gikk angriperne tom for ammunisjon og rømte stedet.

Det var ingen verdisaker stjålet under hendelsen, noe som var med på å styrke teorien om dette var et angrep rettet mot Mukwege selv. Ingen har tatt på seg skylden eller blitt anmeldt for hendelsen.

«Reparerer kvinner»

Denis Mukwege har vunnet flere internasjonale priser for sitt arbeid. Blant annet mottok han i 2014 Sakharov-prisen av EU-parlamentet for sin innsats for kvinners rettigheter og behov for beskyttelse i konflikt. I 2008 mottok han både FNs menneskerettighetspris og Olof Palme-prisen.

I tillegg har Mukwege ved flere anledninger vært nominert til Nobels fredspris for sin kamp mot seksualisert vold i krig og for arbeidet for kvinners rettigheter.

Siden starten i 1999 har Mukwege og hans kolleger behandlet mer enn 50.000 pasienter med krigsskader ved Panzi-sykehuset. Mange tusen av dem er ifølge FN kvinner som har vært utsatt for seksualisert vold. I Kongo er han kjent som «mannen som reparerer kvinner».

De fleste overgrepene har skjedd med bakgrunn i den langvarige borgerkrigen øst i Kongo, som har kostet mer enn seks millioner kongolesere livet.

Denis Mukwege er ifølge Den Norske Nobelkomité det fremste og mest samlende symbolet i kampen mot seksualisert vold nasjonalt og internasjonalt. «Hans utgangspunkt er «justice is everyone’s business». Menn som kvinner, offiserer som menige soldater, myndigheter på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå har alle et medansvar for å varsle om, og bekjempe, denne typen krigsforbrytelser. Doktor Mukweges langvarige, dedikerte og uegennyttige innsats på dette området kan ikke overvurderes», skriver Nobelokomiteen om Denis Mukwege.

Hun som flyktet og sa fra

Foto Nadia Murad er selv et offer for krigsforbrytelser. Hun er vitnet som nekter å tie, og som forteller om overgrep mot seg selv og andre. (AP Photo/Francois Mori)

Mens Mukwege har viet sitt liv til å hjelpe, er Nadia Murad selv et offer for krigsforbrytelser. Hun tilhører jesidi-minoriteten i det nordlige Irak, der hun levde med sin familie i den avsidesliggende landsbyen Kocho.

I intervjuer forteller Nadia Murad gjerne om familien sin, som var bønder. De hadde høns og sauer, dyrket poteter og moren hennes bakte brød. Om sommeren sov Nadia på taket med søsknene sine. De fortalte hverandre historier til langt på natt.

– Noen ganger tok vi svippturer til byen for å kjøpe lammesandwich, mimrer hun i et intervju med Der Spiegel.

Den 3. august 2014 overfalt IS-soldater landsbyen deres. De skjøt mennene. De tok med seg jenter og kvinner til Mosul eller Tall Afar for å selge dem til IS-krigere. Nadia ser hvordan IS tar med seg moren og de seks brødrene. Hun og flere andre kvinner føres inn i en buss, der er mann tar henne på brystene. Hun førsøker å ikke skrike.

Den andre mannen som antaster Nadia heter Hadschi Salman. – Gud vil at vi omvender dere, og hvis det ikke går kan vi gjøre hva vi vil med dere, sier han til henne. Han smører honning på tærne sine, som hun må slikke vekk. En annen legger brillene sin forsiktig vekk før han forgriper seg på henne, forteller hun til Der Speigel.

Hun har vist et usedvanlig mot ved å fortelle om sin egen lidelse og tale ofrenes sak

IS bruker de kvinnelige jesidienes om belønning til krigerne sine. Som motivasjon til å tilslutte seg «kalifatet».

– Jeg kunne ikke føle noe lenger, husker Nadia. Etter tre måneder klarer hun å flykte, fordi en av mennene glemmer å låse en av dørene. Hun er 21 år gammel.

IS har ifølge FN drept rundt 5000 jesidier og bortført 7000 kvinner og jenter. De som overlevde, og som ikke har utvandret, venter i leirer. 3000 kvinnelige jesidier er fortsatt savnet.

Jesidiene er verken kristne eller muslimer. De ber til engler.

Nadias slapp unna. Men hun vil ikke at overgriperne skal slippe unna. Hun trosser skammen, og bestemmer seg for å fortelle sin og de andre jezidi-kvinnenes historie.

Nadia Murad Basee Taha (25)

Foto

(Tasos Katopodis/Getty Images/AFP)

Født: 1993 i Kojo nørdøst i Irak

Jesidisk og kurdisk bakgrunn

3. august 2014: KIdanappet av IS og brukt som sexslave.

November 2014: Hun klarer å rømme. En familie smuglerer henne ut av IS-området, til en flyktningleir nord i Irak.

Februar 2015 ga hun sitt første vitnesbyrd gjennom et intervju til journalister fra den belgiske avisen La Libre Belgique

2015: Kommer til Tyskland gjennom et tysk flykningprogram.

2016 tildelt Václav Havel-prisen for menneskerettigheter av Europarådets

2016: Tildeles Sakharovprisen

September 2016: Utnevnt til FNs første goodwill-ambassadør for overlevende av menneskehandel.

I oktober 2017 utkom Nadia Murads selvbiografi om egne opplevelser, The Last Girl som var skrevet sammen med Jenna Krajeski. Boka ble i 2018 oversatt til norsk under navnet Den siste jenta.

Desember 2018: Mottar Nobels fredspris 2018 sammen med Denis Mukwege.

Fra flukt til FN

Og hun blir hørt. I desember 2015 holder hun tale for FNs sikkerhetsråd.

Hun forteller FN om Kocho og de 44 andre familiemedlemmene som ble drept av IS. Og om kvinnene som ble tatt. «Vi ble fordelt rundt som gaver», sier Nadia hos FN. Først kom en stor mann mot henne; «han så ut som en minister». Hun var redd for ham. Nadia forteller om slavemarkedet i Mosul der IS-mennene prutet som på et loppemarked. Hver setning hun sier er som en ørefik. Etter hvert punktum hever hun hodet.

Til slutt ber Nadia Murad det internasjonale samfunnet om å støtte jesidiene. Hun ser på hendene sine. Hun tror at hun kan redde bygda hun kommer fra om hun forteller historien sin ofte nok.

I 2016 ble hun, bare 23 år gammel, utnevnt til FNs første «Goodwill Ambassador for the Dignity of Survivors of Human Trafficking».

Nadia blir kjent med kjendisadvokat Amal Clooney. En dame med libanesiske røtter, høykompetent og svært anerkjent. Ja, det er hun som er gift med skuelspilleren Gerge Clooney. Amal Clooney vil omgjøre Nadias anliggende til politikk.

Frem til nå har de fleste IS-krigerne sluppet unna uten straff. Nasjonale domstoler svikter, og Iraks rettssystem har ikke underlagt seg de internasjonale straffedomstolene. Amal Clooney krever at FNs sikkerhetsråd starter etterforskning på egenhånd og formidler disse videre til den internasjonale straffedomstolen. ICC, FNs internasjonale straffedomstol, kan da opprette et tribunal, slik det ble gjort mot Rwanda.

Tidligere i år besluttet FNs sikkerhetsråd å sende et etterforskningsteam til Irak for å samle bevis for IS-forbrytelser. Det er en liten seier for Nadia, men den kommer sent.

Håpet er at Nobels fredspris kan øke oppmerksomheten om jesidienes skjebne og dermed også presset på de politiske makthaverne ytterligere.

Ifølge Nobelkomiteen har hun «vist et usedvanlig mot ved å fortelle om sin egen lidelse og tale ofrenes sak».

Kilder: UN News, Magasinet Plot, Der Spiegel, Store Norske leksikon, Nobels fredssenter, Wikipedia.

Powered by Labrador CMS