EU og NATO i spill

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Statsminister Erna Solberg er like mye ute som hjemme i de siste ukene før hun starter sommerferien. I forrige uke var hun med på konservative lederes formøter til EU-toppmøtet – neste uke er det NATOs toppmøte. Innimellom har hun vært en tur på Balkan.

Møtene har vært planlagt i lang tid, men betydningen av dem har økt kraftig i de siste ukene. EU-toppmøtet forkastet i realiteten sin tidligere asylpolitikk og bestemte seg for å gjøre enda mer for å nekte flyktninger adgang til Europa. Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, avverget kanskje en regjeringskrise ved å gå med på innstramningene, men det er dramatisk når hun offentlig sier at hele EU kan bli oppløst, dersom landene ikke klarer å bli enige om en felles asylpolitikk.

Dramatisk

NATO-toppmøtet, som opprinnelige skulle være ganske så rituelt, kan også bli høydramatisk. Det er ventet at USAs president Donald Trump vil forsøke å presse europeiske land til å øke sine forsvarsbudsjetter – samtidig hersker det stor usikkerhet om Trump i det hele tatt vil bekrefte at USA står ved sine forpliktelser om å forsvare europeiske NATO-land, desom de skulle bli angrepet.

Usikkerheten om EU og NATO er nå så stor at det for Norge ikke er mulig å gjøre så mye annet enn å følge med. Statsministeren og de relevante statsrådene må selvfølgelig jobbe alt de kan for å sikre norske interesser, men kreftene som nå er i spill er så kraftige at det ikke spiller en stor rolle hva en småstat som Norge mener og gjør. Vi må støtte alle moderate og samarbeidende krefter både sør og vest for oss, fordi vi har bygget vår utenriks- og sikkerhetspolitikk på medlemskapet i NATO og nesten-medlemskapet i EU – gjennom EØS-avtalen.

Den norske regjeringens behov for å sitte stille i båten fører naturlig nok til at den også gjør sitt beste for å avdramatisere det som nå skjer i verdenspolitikken. Det gjelder spesielt for sikkerhetspolitikken der det hele tiden understrekes at den ligger fast, og at USA fortsatt er en lojal partner som viser økende vilje til å forsvare Norge.

I store trekk er det riktig. En nedtoning av dynamikken rundt oss er også fornuftig, fordi den i en viss grad er drevet av innenrikspolitiske forhold i de største landene. De kan endre seg. Om to og et halvt år kan det bli valgt en annen president i USA. I Tyskland og Italia kan vi får en svekkelse av de innvandringsfiendtlige kreftene som nå har skaket EU.

Eller det kan gå motsatt: Konfliktene i EU kan bli enda tøffere og uløselige og Trump kan bli gjenvalgt. En åpen norsk debatt må ta utgangspunkt i et at det både kan gå verre og bedre – sett fra et norsk establishment-ståsted.

Den åpne debatten om radikalt forskjellige scenarier virker det ikke som om regjeringen er spesielt lysten på å reise. Spesielt i sikkerhetspolitikken ser vi at ønsket om avdramatisering i praksis fører til at det blir lagt lokk på de viktige debatter.

Som den om USAs tilstedeværelse i Norge. Regjeringen insisterer på at den selvpålagte norske basepolitikken ikke er endret, selv om det nå skal være 700 amerikanske marinesoldater her i landet i fem år frem i tid. Det er ikke de samme soldatene som skal være her hele tiden, og dermed så utgjør de i følge norske myndigheter ikke noen base. Sett fra Russland er det imidlertid ingen tvil om at Norge nå har latt USA etablere seg i Norge.

Uklart

Ettersom den norske regjeringen insisterer på at ingenting er endret og at de amerikanske soldatene bare skal øve på å forsvare Norge, får vi heller ikke den store debatten om Norges innveving i USAs og NATOs forsvar. Det blir til og med uklart hvorfor de amerikanske soldatene egentlig er her. Skal de forsvare Nord-Norge, eller er det egentlig Baltikum de forbereder seg på å forsvare? En ny avtale om at amerikanske jagerfly skal kunne bruke Rygge flyplass er ganske sikkert inngått av hensyn til forsvaret av de baltiske landene.

Estland, Latvia og Litauen er medlem av NATO – dermed er forsvaret av deres grenser også et forsvar av våre grenser. Det kan være både militært og politisk riktig å legge bedre til rette for forsvar av Baltikum. Den sikkerhetspolitiske implikasjonen for Norge vil imidlertid være ny. Hele landet kan bli vurdert som et amerikansk oppmarsjområde for krigshandlinger øst for Bottenviken. Frem til nå er antagelsen at det bare er Nord-Norge som er av strategisk interesse for supermaktene, fordi det er derfra Russlands nordflåte kan stanses.

Dersom båndene mellom USA og kontinental-Europa skulle bli svekket og brutt i løpet av de nærmeste tiårene, vil Norge måtte velge. Vår strategiske plassering gjør at vi kanskje må velge en allianse vestover uansett, men en de-facto innveving i det amerikanske forsvaret vil i hvert fall gjøre det umulig for oss å orientere oss sørover.

Om noen tiår kan vi også være medlem av EU – om unionen består. Selv om uforutsigbarheten nå er uvanlig stor, så er det ganske mye som tyder på at store deler av EU i sterkere grad vil stå frem som et verdifellesskap. I hvert fall er det slik mange norske politikere ser på organisasjonen for tiden.

De europeiske verdiene

Per Espen Stoknes, for eksempel. Miljøpartiet de Grønnes representant på Stortinget det siste året. Da han redegjorde for MdGs landsmøte om det parlamentariske arbeidet, sa han at kampen for de europeiske verdiene var minst like viktig som miljø- og klimakampen. Ja, for ham står det ganske klart at de andre partiene vil komme etter MdG når det gjelder miljøet, men han var ikke like sikker på at de ville slutte opp om de europeiske verdiene.

Stoknes representerer den delen av den grønne bevegelsen som er sterkt internasjonalt orientert. I Europaparlamentet kommer noen av de ivrigste føderalistene fra grønne partier.

MdG klarer ikke å starte EU-debatt her i landet. Partiet er også – som de fleste andre norske partier – splittet. Likevel representerer Stoknes en tenkning som sprer seg i takt med at Donald Trump angriper globalt og flernasjonalt samarbeid. EU representerer med alle sine svakheter motsatsen til det USAs president jobber for. Det i seg selv gjør EU attraktivt for mange i Norge.

Kanskje så mange at noen av de større partiene tar sjansen på å reise debatten om hvor Norge hører til. Om de mener at det er i EU, vil de snart bli presset til å si det. Uansett hvor taktisk uklokt det er.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---