Taushet som beskyttelse

Flertallspartiene i Oslo bystyre anmeldte i vår Bjørnar Moxnes for brudd på taushetsplikten. Denne uken ble han frikjent på alle punkter. En pinlig sak for byens ledende politikere. Moxnes offentliggjorde en versjon av kommunerevisjonens rapport om den såkalte Lindeberg-saken med mindre sladding enn bystyret hadde godkjent. Saken handlet om grunnløse voldtektsbeskyldninger mot en hjelpepleier. Moxnes mener at denne saken avdekker svakheter og feil i eldreomsorgen og at dette dekkes til ved den sladdingen kommunenes ledelse la opp til.

Oslo tingrett konkluderer med at saken har offentlig interesse og lar dette veie tyngre enn taushetsplikten. Retten ser og anerkjenner motivene som ligger bak. Det er en politikers oppgave å opplyse offentligheten om forhold i kommunene og levere politiske løsninger som de tror kan bedre forholdene.

Ledelsen noe å tape

I denne saken var det ledelsen i kommunen som hadde noe å tape på at offentligheten fikk kjennskap til mer av kommunerevisjonens rapport enn det kommuneledelsen la opp til. Hadde bruddet på taushetsplikten rammet enkeltpersoner, ville retten ganske sikkert vurdert saken annerledes.

Taushetsplikten har altså unntak. Vi trenger at flere orker og våger ta den belastningen det er å bryte taushetsplikten. Det er nødvendig, for det baner vei for andre varslere. Neste gang flertallet i et kommunestyre vil anmelde en annen folkevalgt, vil de nok tenker de seg godt om.

Taushetsplikten skal beskytte individer og vitale offentlige interesser. Tanken er ikke at den beskytte de som har makt og ansvar.

Det ligger an til et maktskifte i hovedstaden. Raymond Johansen er i ferd med å finne ut om det er grunnlag for danne byråd med støtte fra Miljøpartiet De Grønne. Det ordner seg nok. Da blir Oslo en åpnere by. Det har i alle fall Johansen lovet. Han har endatil sagt at Oslo skal bli en foregangskommune på åpenhet.

Nav-sjef i hemmelighet

Denne uken har vi også sett eksempler på åpenhet som i praksis fører til mer lukkethet. Fristen for å søkes stillingen som Nav-sjef er blitt utsatt to ganger. Mandag ble søkerlisten offentliggjort. Den siste av de åtte søkerne var Sigrun Vågeng. De andre kandidatene var ukjente og ingen har ledererfaring på nivå med Vågeng. Dermed kunne mediene melde at Sigrun Vågeng blir ny Nav-sjef. Vågeng har søkt etter hun fikk beskjed om at hun ville få jobben. Slik skjedde det også da Thor-Gjermund Eriksen ble kringkastingssjef, da Anne Aasland ble direktør i Kulturrådet og da Siri Hatlen i sin tid ble direktør ved Oslo Universitetssykehus, for å nevne noen eksempler.

Geir Fottland i Isco-group har nok snakket med en rekke aktuelle kandidater, selvsagt i alle hemmelighet. Den reelle ansettelsesprosessen foregår i hemmelighet, mens lovverket legger opp til at det skal skje i åpenhet. Først når ansettelsen i realiteten er foretatt, blir søkerlisten offentliggjort. Dette er notorisk i strid med offentlighetsloven. Poenget her at søkerlisten skal komme først. Deretter skal det skje en vanlig ansettelsesprosess.

Når det passer politikere, kan de i praksis sette til side en lov, men likevel hevde de har fulgt den. For Sigrun Vågeng er da ikke ansatt. Og hvilken kontakt det har vært med henne og andre søkere, er selvsagt hemmelig.

Nå er det blitt så pass vanlig på gjøre det på denne måten, at ingen bryr seg. Hvis det hadde vær mulig å søke stillingen uten at søkerlisten hadde blitt offentliggjort, ville vi fått ei lang liste med aktuelle søkere.

Det kreves åpenhet, og resultatet blir mer hemmelighold. Det er på tide at politikerne rydder opp i en praksis som bidrar til å undergrave respekten for lover og regler.