Samfunn

Statsminister Erna Solberg ved åpningen av Trygve Lie Plaza i New York i 2016.

Hvilke globale institusjoner skal vi satse på?

Publisert Sist oppdatert

Det er ikke mange tegn å spore til polarsering i norsk utenrikspolitikk. Riktignok har regjeringen ført en litt mer direkte tone mot Russland og en mer forsonende linje med Kina og det hersker uengighet om atomvåpen i Stortinget, men vi er fortsatt en liten nasjon som er tjent med globalt samarbeid mellom stormaktene.

Da støtter vi FN, og EU - på vårt vis, og vi jobber for et fortsatt slagkraftig NATO. Slilk vi alltid har gjort.

Men alle disse institusjonene er for tiden under et enorm press om å endre seg, noe som stiller helt nye krav til retningen på norsk utenrikspolitikk som nå må vurdere hvordan man skal manøvrere fra et stabilt USA-ledet globalt sikkerhetssystem til noe annet.

Vi er et folk av Atlanterhavet

Hyller Stoltenberg

Kanskje for å understreke hvordan de største partiene i Norge enes om hovedlinjene i utenrikspolitikken – og for å holde NATOs generalsekretær på sin post, har utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide ved to anledninger de siste ukene hyllet de to arbeiderpartipolitikerne som har avgitt størst internasjonalt fotavtrykk, Jens Stoltenberg og Trygve Lie.

– Jens Stoltenberg er en meget god og klok leder for NATO i en krevende tid. Jeg vil gratulere ham med to års forlengelse som generalsekretær, heter det i en melding på Utenriksdepartementets Twitter-konto tirsdag.

Søreide skal også ha hatt en finger med i spillet da Stoltenberg først fikk det internasjonale toppvervet ved å delta på samtaler i New York og Washington når kandidaturet hans ble diskutert.

Den mest innflytelsesrike norske utenriksminister

Det kan se ut til at hun har gjort jobben for å sikre forlengelsen også. Sist mandag var Søreide gjest ved den internasjonale tenketanken Chatham House i London hvor hun holdt en tale om utenrikspolitiske perspektiver fra nord og nordområdene.

I talen starter hun med å vise til at det var nettopp i Chatham house i 1941 at Trygve Lie holdt en av de mest innflytelsesrike talene som noen gang er holdt av en norsk utenriksminister. Lie var på denne tiden utenriksminster i eksilregjeringen i London.

Med ordene «vi er et folk av Atlanterhavet» tok Lie her til orde for en allianse mellom landene rundt Atlanterhavet. Søreide minner om at det var her Norge tok offisielt farvel med sin tidligere utenrikspolitiske linje om nøytralitet, og påpeker samtidig at det var en av de første talene som forespeilte nettopp NATO.

Lie gjorde senere talen sin om til en kronikk med tittelen: «A Community of Nations: plans for lasting peace after victory» som på et vis er et tidlig veikart for FN. Og han ble som kjent også en av de første generalsekretærene i Forente Nasjoner etter en dragkamp mellom stormaktene.

Han levde til å se sine spådommer gå i oppfyllelse

Hva ville Hambro tenkt?

Men det spørs om ikke Søreides partifelle, tidligere Høyre-formann og stortingspresident Carl Joachim Hambro som var eksilregjeringens utsendte til Washington DC, hadde følt litt ubehag hvis han hadde fått med seg utenriksministerens hyllest av hans gamle politiske erkefiende Lie.

For de to var ikke akkurat enige om hva som skulle være retningen for Norge - hverken under krigen eller senere - med ett viktig unntakt: De kjempet begge for å bygge opp internasjonale institusjoner og gi disse mer makt enn stormaktene var villige til å avgi.

Mens Lie ble en av grunnleggerne av FN og senere var delaktig i utformingen av den innflytelsesrike Menneskerettighetestrakten som fortsatt er sterkt inngripende i politikken, var Hambro kanskje den i verden som sterkest talte saken for forløperen Folkeforbundet mens det eksisterte fra 1919 til april 1946. Hambro ble sågar Folkeforbundets siste president og ble av New York Times minneord husket for sine dystre profetiske spådommer.

«Med mindre stormaktene blir enige og går sammen om å styrke Folkeforbundet slik at det kan få innflytelse utover å være en debattarena, vil "bandittstater" invadere verden, og den sivilserte verden vil bli ødelagt. Han levde til å se sine spådommer gå i oppfyllelse», het det i avisen ved Hambros død 1964.

For Hambro var den største tragedien at særlig USA ikke aktivt nok støttet forbundets arbeid i opptakten til andre verdenskrig.

Globale spillebrikker

Asle Toje har påpekt at Lies internasjonale ettermæle blekner sammenlignet med etterfølgeren i FN, Dag Hammarskjöld, som har parker og gater oppkalt etter seg. Riktignok fikk Lie nylig en plaza i New York oppkalt etter seg, men Toje mener også at Lie fortjener å bli husket bedre enn han blir:

"Trygve Lie er en av få politikere fra små land som har nådd helt til topps internasjonalt. En mann i det moderne Norges selvbilde: pragmatisk, idealistisk - en patriot med sterk tro på samarbeid. Han ledet FN gjennom en brytningstid da seieren over nazismen ble avløst av kald krig mot kommunismen - og ble på sett og vis ett av denne krigens ofre", skrev Toje i Adresseavisen mens han var forsker ved Cambridge University i 2006.

Det paradoksale for norsk utenrikspolitikk er at Lie antagelig ikke hadde fått toppvervet i FN om det ikke var for at Sovjetunionen ønsket å hindre Belgiske Paul-Henri Spaak fra å få det. Spaak ivret visstnok for europeisk samarbeid - i en union eller noe sånt - en upopulær tanke i Moskva.

Enkelte norske historikere mener også å ha funnet Lies navn på en lønningsliste i Sovjetunionen på 20-tallet. Men om sovjetiske ledere trodde de kunne styre Lie, tok de feil. Og det var trolig også en av grunnene til at han måtte gå av som generalsekretær etter bare tre år.

FN og EU

Siden har FN hatt en meget fremtredende rolle i norsk utenrikspolitikk. Kanskje har det også blitt sett på som viktigere enn arbeidet opp mot EU.

Statsminister Erna Solberg signerte ikke FN-traktaten om forbud av atomvåpen og satte nylig ord på hvordan FN splitter den norske konsensusen:

– Et forbud mot atomvåpen som det som er fremforhandlet i FN, avskaffer ingen atomvåpen.

Mer europeisk samarbeid er hva Søreide jobber for. I sin tale i Chatham House, og med nøye utvalgte ord, peker hun på behovet for koordinering mellom NATO og den nye europeiske opprustningen, PESCO, som baner vei for det som kan bli et stortstilt europeisk forsvarssamarbeid på sikt. Utenriksministeren er tydelig på at NATO bør være det viktigste forum for transatlantisk sikkerhetspolitikk, men hun ønsker å støtte opp om den europeiske oppvåkningen også.

Mot slutten av krigen ble Hambro til en viss grad forsont med Lie og skrev i dagboken sin slik det er gjengitt i Iselin Theiens biografi om Hambro:

«Det er det forsonende ved Lie at han liker aktivitet. Hans første tanke er at Trygve Lie skal ha det godt, helst litt bedre enn andre, men han vil helst at alle andre skal ha det godt også».

Powered by Labrador CMS