Mynt eller kron på at regjeringen ryker?

Man begynner å bli vant til at «denne regjeringen» slåss internt.

Statsråder er tvunget ut av regjeringskontorene, og kommet smilende tilbake etter noen måneder. Partiets stortingsrepresentanter har laud i å rase mot egen regjering og minne om at alt har en grense.

Og hver gang har det løst seg noenlunde pent. I mediene har vi gang på gang kommet med gjennomtenkte analyser om at «denne gangen er sjansen stor for at det blir regjeringskrise».

Men skipper Siv Jensen har manøvrert seg i land på imponerende – og noen ganger nærmest uforståelig – vis. Hun er en mester i å være akkurat passe sinna på vegne av partiet, og akkurat passe fleksibel og imøtekommende overfor sine regjeringspartnere og sin regjeringssjef.

Hun drar sverdet opp av slira, men fører det alltid pent tilbake igjen uten at hun må sette inn et dødelig hugg.

Denne gangen handler det om en 29 år gammel kvinne og hennes to barn. Kvinnen dro til Syria sammen med sin mann for å slutte seg til IS. Mannen ble drept og det yngste barnet er alvorlig sykt. Nå hentes både barn og mot hjem til Norge. Det vil ikke Frp, men de er blitt overkjørt av de andre regjeringspartiene.

Noe er annerledes i Frps sinne denne gangen. Det er flere høylytte kritiske røster i stortingsgruppa. Flere fylkesledere krever at partiet bør gå ut av regjering. Og det ble stilt krav om ekstraordinært landsmøte og avstemming om fortsatt regjeringsdeltakelse.

Siv Jensen slapp unna en slik utvikling ved å kreve mer gjennomslag for Frps politikk. Hun har laget en liste med krav som Erna Solberg og resten av regjeringen må innfri. Det snakkes om krav som går utover hva regjeringspartnerne ble enige om i sin erklæring fra Granavolden i sin tid.

For utenforstående høres dette ut som en umulig oppgave. «Til lags åt alle kan ingen gjera», skrev Ivar Aasen. Og i denne saken må det vel sitte igjen en taper eller to?

Eller vil alle vinne på at regjeringen sprekker, slik at man får hvesset sine sløve, politiske våpen fram mot valget i 2021? På den annen side; sprekker regjeringen nå, så viser man velgerne at de fire borgerlige partiene ikke klarte å styre sammen. Det er et risikabelt inntrykk å etterlate seg.

Siv Jensen og hennes regjeringskolleger har klart det før – å bli enige på en måte de fleste andre ikke skjønner så mye av. Regjeringens konflikter ender vanligvis med at både Frp og Venstre og/eller KrF erklærer «seier». Mens vi andre trekker på skuldrene.

Asylbarn, klima, bilavgifter og bompenger – alle kjente konfliktsaker som har endt med kompromisser regjeringspartiene tilsynelatende lever godt med.

Men – som vi alltid sier når en ny konfliktsak dukker opp – saken om IS-kvinnen virker hakket verre.

Hvordan Siv Jensen skal greie å få innfridd «en liste med krav» til Erna Solberg – som kan roe gemyttene internt i Frp og samtidig ikke fyre opp de andre partiene mer enn at de godtar kravene – virker som en gordisk knute.

Som kjent løste Alexander Den store gåten med den gordiske knute ved å trekke sverdet og hugge knuten tvers av. Den slags maktmidler nytter ikke hvis man skal holde en skjør regjering flytende.

Da må sverdet ned i slira, mens Siv Jensen utøver det umuliges kunst. Vil hun klare det denne gangen også? Eller må hun strekke våpen?

Vi gidder ikke gjette en gang. Det blir alltid feil uansett.

Vi kan like gjerne slå mynt og kron.

Det ble mynt.