Annonse
President i Russland, Vladimir Putin Foto: Kremlin.ru

Kontrollerer et sterkt temperament

Forbundskansler Angela Merkel glemmer neppe sitt besøk på den russiske presidentens landsted i Sotchi i 2007. Den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin, som i flere år hadde vært stasjonert i den østtyske kommuniststaten DDR, visste godt at østtyske Merkel var redd for hunder.

Da de satte seg ned for fotografering dukket den svarte labradoren Koni opp, angivelig oppkalt etter den tidligere amerikanske utenriksministeren Condolezza Rice. Hunden kom snusende inn i rommet og gikk rett på en skrekkslagen Merkel, men la seg så ned ved føttene hennes. Der ble den liggende.

Merkel trakk føttene inntil seg og viste tydelig at hun var ukomfortabel med situasjonen. Den tyske journalisten Stefan Kornelius fra Süddeutsche Zeitung beskrev Putins smil under møtet som «sadistisk». Hunder har siden vært bannlyst av protokollen når de Merkel og Putin møtes.

Et annet eksempel er da Putin og den daværende franske presidenten Nicolas Sarkozy møttes i forkant av et G8-møte i 2007: Sarkozy var uttalt avholdsmann, men var særdeles lystig og sleivete på en pressekonferanse etter møtet. Spekulasjonene gikk da på at Putin rett og slett hadde insistert på at Sarkozy måtte ta seg en vodkadram eller tre. Til tross for at Putin helt sikkert visste at franskmannen tålte alkohol dårlig.

Gategutt

Putins hundetriks og vodkastunt er gode eksempler eksempel på hans spesielle politikerstil. Den gamle KGB-agenten nøler ikke med å blottlegge motstandernes svake sider og gjøre dem til egen styrke. Putins erfaringsgrunnlag er et helt annet enn de fleste av Vestens konsensusorienterte ledere. Hvordan skal Vestens ledere takle slik provoserende opptreden fra en leder de ikke kommer utenom?

Hvis noen fornærmet ham sprang han strakt på fyren, klorte ham, bet ham, rev av ham hårtuster, for at ingen skulle ydmyke ham igjen

Masha Gessen, den russisk-amerikanske forfatteren av boken «Putin - mannen uten ansikt,» beskriver den russiske presidenten som en gategutt som sloss seg gjennom barndommen i etterkrigstidens Leningrad (i dag St. Petersburg). En av hans venner beskriver ham slik i boken;

– Putin var yngre enn tøffingene og spedbygd, men prøvde likevel å være like hard som dem. Hvis noen fornærmet ham sprang han strakt på fyren, klorte ham, bet ham, rev av ham hårtuster, for at ingen skulle ydmyke ham igjen.

Tester kroppsspråk

Putin er en politisk motpol til sine vestlige motstandere i Ukraina-konflikten. Den joviale tidlig­ere sosialarbeideren president Barack Obama, den folkesky prestedatteren Angela Merkel eller de tre grå EU-presidentene Schulz, Rompuy og Barroso. Nobelfredssprisvinnerne i USA og EU sliter med å finne tråden med sin russiske ­partner.
Men er konflikten personlig eller kulturell? Kansler Angela Merkel og Putin klarer seg nå bedre uten hunder, og Merkel satser på saklighet. De har også den fordelen at hun forstår russisk og Putin snakker tysk. De to har en fast dialog, men noe hjertelig forhold skal det ikke være.
Obama har brukt sine egne psykologiske metoder – og hentet inn hjelp fra eksperter for kroppsspråk. Spesialistene fra «Office of Net Assessment» (ONA) har fått laget en profil av Obamas russiske rival. I prosjektet «Body Leads» slår de to forskerne Eric Bucy fra Texas Tech og Joseph Tecce fra Boston University fast at Putin forsøker å være rolig, men at følelsene bobler bak det tilsynelatende kalde ytre.

Her er den amerikanske Putin-analysen:

  • Øyne: Et stikkende, men rolig blikk. Ser folk bevisst inn i øynene med lav blunkefrekvens selv når han snakker om kontroversielle temaer.Ører: Senker hodet når han hører på andre, men bruker samtidig blikket til å saumfare dem. Blikket ofte vendt nedenfra og opp.
  • Munn: Viser ofte tenner i underkjeven i samtaler og slikker seg ofte på leppene. Tegn på indre spenning – med forsøk på selv­beherskelse. Ordbruken kan være truende, men fremføringen rolig.
  • Bevegelser: Gange med heftige, rykkende bevegelser. Ofte med nikkende hode. Bruker pekefingeren til å argumentere med - går ofte over i en knyttet neve.
  • Konklusjon: Putin har som gammel agent lært seg å kontrollere følelser, men har et temperament som gjør kontrollen vanskelig. Han avslører sine intensjoner mer enn han selv vil.

Ordets makt

President Putin går heller ikke av veien for å bruke overraskende logikk og sette motstanderen i sjakk – noen ganger sjakk matt. I sin tale om situasjonen på Krim forleden, listet han opp scenarioer der han sammenlignet sitasjonen på Krim med andre historiske hendelser i Europa.

Blant annet viste han til russernes støtte til den tyske gjenforeningen i 1990, og sammenlignet denne med at Krims russiske befolkning nå blir en del av Russland. Putin har ofte anklaget Vesten for dobbeltmoral og nøler ikke med å pirke bort i gamle sår.

Den tyske regjeringstalsmannen Steffen ­Seibert måtte streve med å fri seg fra sammenligningen.

– Dette er en oppsiktsvekkende sammenligning. Vi er glade for gjenforeningen, men mener sammenligningen er feil. Nå må vi unngå en opptrapping av krisen. Den er en stor fare for samarbeidet i Europa, sa Seibert.

Øst-Europa er ikke Vesten

Den tyske Russland-eksperten, Alexander Rahr, er forskningsdirektør i Tysk-Russisk Forum i Berlin og en av Tysklands fremste eksperter på Russland. Han har skrevet bøker om både Vladimir Putin og Sovjetunionens siste president Mikhail Gorbatsjov, og advarer mot å tro at Russland er som Vesten og at Putin er en enkel sjel.

– Det som skjer i Ukraina og på Krim er en klar maktdemonstrasjon fra Putins side. Den kan ikke forsvares, men er forståelig. Men det må også settes spørsmålstegn ved hvordan vi havnet i denne situasjonen. Her har EU og USA også et ansvar ved sin politikk i Ukraina, sier Rahr.

For ham handler konflikten om langt mer enn hvem som skal ha kontroll over Krim. Essensen handler om en geopolitisk skyggeboksing om hvor Europa skal slutte og Russland begynne. For Putin er konflikten har også til dels personlig: Han føler seg ydmyket.

– Sotschi-OL skulle være et høydepunkt i Putins karriere. Så ble festen overskygget av demonstrasjonene på Maidan-plassen og flukten til hans allierte presidentkollega i Ukraina, Viktor Janukovitsj. Putin fikk seg en på nesa. En slik ydmykelse kan gjøre ham enda mer bestemt på å kjøre løpet, frykter Rahr.

Rahn advarer mot å overdrive vestlig politisk korrekthet i en så alvorlig situasjon. Han går så langt som å hevde at å presse russerne for hardt, kan bringe oss på terskelen til en tredje verdenskrig.

– For 100 år siden kunne vi havnet i krig på grunn av det som har skjedd. Det kan skje igjen. La oss være realister. Russere er nasjonalister. De har en helt annen oppfatning av sin historie enn vi i Vesten. Russisk historie er en historie om helter. Svenskene som ble stoppet ved Poltava, Napoleons hær som gikk under i den russiske vinter, Krimkrigen mot briter og franskmenn, første verdenskrig og den store fedrelandskrigen mot fascismen. Dette er fortsatt levende og Krim spiller en enormt viktig rolle i dette. – Et presset Russland er et farligere Russland, sier Rahn.

Nølende sanksjoner

Til tross for trusler om økonomiske sanksjoner og innreisestopp er det i EU  laber interesse for å innføre tiltak som virkelig rammer. Russlands naboland Polen og de baltiske statene er sammen med Sverige pådriverne for å straffe Russland, mens Tyskland, Frankrike og Storbritannia er mer avventende.

– For Europa er sanksjoner langt dyrere enn for USA. Det bør amerikanerne ta hensyn til når de kommer med uttalelser om straffetiltak, sier Elmar Brok, som leder utenrikskomiteen i Europa-parlamentet.

Han viser til at EU er viktigere for Russland enn Russland er for EU. Russlands økonomi er avhengig av å selge olje, gass og råvarer.

– Krig er ikke aktuelt. Diplomati og økonomiske tiltak tar tid. Russland må før eller senere erkjenne at landet vil stå dårligere rustet i en situasjon med kald krig. I fremtiden vil et lands økonomiske styrker være viktigere enn antall atomvåpen, mener Brok.

Den norske, sikkerhetspolitiske eksperten, Kate Hansen Bundt generalsekretær i Atlanterhavskomiteen ser et skille mellom europeisk og amerikansk oppfatning av krisen. På en konferanse om Nato i Oslo nylig, var Krim-krisen tema.

– Europa og USA tenker veldig forskjellig i forhold til sanksjoner og andre tiltak overfor Russland. I USA er det enkelte miljøer i det republikanske partiet som til og med snakker om militære aksjoner. Men dette er nok mer en del av debatten om at Barack Obama er en svak president. I Europa, og særlig i Tyskland, spiller handelen med Russland en for viktig rolle. Europeerne ønsker ingen eskalasjon av konflikten. Jeg tror også konflikten vil roe seg ned så lenge ikke Putin går videre. På sikt blir det spennende om det som skjer mellom Vesten og Russland kan få konsekvenser andre steder. For eksempel i forholdet til Kina, som også har strategiske mål og krav på annet territorium, men som er en mye viktigere handelspartner for Vesten, sier  Kate Hansen Bundt.

Slik ble han Russlands sterke mann

Vladimir Vladimirovitsj Putin ble født 7. oktober 1952 i det som den gang het Leningrad og i dag heter St. Petersburg. Et ofte undervurdert poeng fra Putins oppvekst er at begge foreldrene hans overlevde beleiringen av Leningrad mellom september 1941 og januar 1943. 1,5 millioner mennesker døde under beleiringen og kampene om Leningrad, og i dag regnes de menneskelige og økonomiske tapene som de verste i verdenshistorien som følge av en militæroperasjon – større enn både i Hiroshima, Nagasaki og beleiringen av Stalingrad.

Putin ville tidlig jobbe i KGB. Allerede før han begynte på høyere utdanning gikk han til KGBs kontor i Lubjanka-bygningen i Moskva og tilbød sine tjenester – bare for å bli sendt rett på dør. Likevel fikk han beskjed om å studere jus. Etter studiene ble han da også tatt opp som agent for KGB og sendt til Øst-Tyskland. Etter 16 år sluttet han – mest fordi muren falt i 1989, et historisk øyeblikk han selv har kalt for «en geopolitisk katastrofe».

Fra tidlig på nittitallet jobbet Putin for ordfører Anatoli Sobchaki St. Petersburg. Da Sobchak ble anklaget for korrupsjon viste Putin nok handlekraft til at president Boris Jeltsin uttalte at han «aldri har sett en mann hjelpe en annen på mer rørende vis».

Putin begynte å jobbe direkte for Jeltsin kort tid etter, blant annet med reorganiseringen av statlig eierskap etter Sovjetunionen. I 1998 ble han utnevnt til leder av FSB, KGBs arvtaker. Rundt ett år senere var han statsminister. Russland gikk inn i det nye årtusen med en ny leder.

Putin ble president for første gang da Jeltsin overraskende gikk av på nyttårsaften 1999. Hans første handling som president var å utstede en garanti for at utgående presidenter med familie aldri skulle kunne anklages for korrupsjon.

I dag er Putin inne i sin tredje presidentperiode, kun avbrutt av en periode som statsminister mellom 2008 – 2012 – da Putins nærmeste, dagens statsminister Dimitri Medvedev, var president.

Annonse

Slik ble han Russlands sterke mann

Vladimir Vladimirovitsj Putin ble født 7. oktober 1952 i det som den gang het Leningrad og i dag heter St. Petersburg. Et ofte undervurdert poeng fra Putins oppvekst er at begge foreldrene hans overlevde beleiringen av Leningrad mellom september 1941 og januar 1943. 1,5 millioner mennesker døde under beleiringen og kampene om Leningrad, og i dag regnes de menneskelige og økonomiske tapene som de verste i verdenshistorien som følge av en militæroperasjon – større enn både i Hiroshima, Nagasaki og beleiringen av Stalingrad.

Putin ville tidlig jobbe i KGB. Allerede før han begynte på høyere utdanning gikk han til KGBs kontor i Lubjanka-bygningen i Moskva og tilbød sine tjenester – bare for å bli sendt rett på dør. Likevel fikk han beskjed om å studere jus. Etter studiene ble han da også tatt opp som agent for KGB og sendt til Øst-Tyskland. Etter 16 år sluttet han – mest fordi muren falt i 1989, et historisk øyeblikk han selv har kalt for «en geopolitisk katastrofe».

Fra tidlig på nittitallet jobbet Putin for ordfører Anatoli Sobchaki St. Petersburg. Da Sobchak ble anklaget for korrupsjon viste Putin nok handlekraft til at president Boris Jeltsin uttalte at han «aldri har sett en mann hjelpe en annen på mer rørende vis».

Putin begynte å jobbe direkte for Jeltsin kort tid etter, blant annet med reorganiseringen av statlig eierskap etter Sovjetunionen. I 1998 ble han utnevnt til leder av FSB, KGBs arvtaker. Rundt ett år senere var han statsminister. Russland gikk inn i det nye årtusen med en ny leder.

Putin ble president for første gang da Jeltsin overraskende gikk av på nyttårsaften 1999. Hans første handling som president var å utstede en garanti for at utgående presidenter med familie aldri skulle kunne anklages for korrupsjon.

I dag er Putin inne i sin tredje presidentperiode, kun avbrutt av en periode som statsminister mellom 2008 – 2012 – da Putins nærmeste, dagens statsminister Dimitri Medvedev, var president.

Annonse