Professor støtter LOs pensjonsforslag

I forrige uke avfyrte Fellesforbundets leder Arve Bakke LOs første varselsskudd i krigen om hvem som skal ha innflytelse over de private pensjonene. I dag har arbeidsgiver styringsrett og kan bestemme hvem som skal forvalte de ansattes pensjonsmidler - og hvor mye av lønnen som skal settes av til pensjon hvert år – et prinsipp NHO ikke har planer om å gi slipp på. Men LO ønsker å løfte frem spørsmålet om det er rimelig å få innflytelse via avtale også over den utsatte delen av lønnen.

– Pensjonspengene tilhører arbeidstakerne. Det er på tide at arbeidstakerne tar styringsretten over egne midler, sa Bakke til Klassekampen.
Forslaget som Fellesforbundet vil fremme under de nært forestående forhandlingene med motparten Norsk Industri under frontfagsoppgjøret, går ut på at de sammen etablerer en ny pensjonskasse som skal ta over forvaltningen av innskuddspensjonsordningene i industrien. Deretter kan andre parter slutte seg til denne pensjonskassen. Til slutt skal de fleste i privat sektor være i samme pensjonskasse.

Bakke pekte på forvaltningen av den private AFP-ordningen som et mål for den nye pensjonskassen. Der var administrasjonskostnadene på 0,2 prosent av forvaltningskapitalen i fjor. Ifølge Bakke tar enkelte private aktører opp mot 2 prosent av forvaltningskapitalen i gebyrer.
Hverken NHOs Kristin Skogen Lund eller Stein Lier Hansen i Norsk Industri ønsker å ta opp pensjon ved årets lønnforhandlinger. Og de heies frem av Finansavisens redaktør Trygve Hegnar som umiddelbart gikk ut og kritiserte forslaget for å være naivt. Han mente at det ikke ville være mulig å høste de stordriftsfordelene Bakke drømmer om.

Men nå får Fellesforbundet uventet støtte. Professor i finans ved Norges Handelshøyskole, Thore Johnsen, synes det er en god ide å samle de private pensjonene i større fond.

– Ja, det er en god ide og det vil ha veldig stor betydning. Og det ikke så mye til før det monner. La oss si at du kan spare kostnader slik at avkastningen øker med 0,2 prosent, det høres ikke så mye ut, men i det lange løp - kanskje 20 til 30 år - blir det eventyrlige summer, sier han.

Oljefondet har mikroskopiske 6 promille i forvaltningskostnader per år, men det utgjør fortsatt 3 milliarder kroner. Beregninger viser at 0,2 prosent høyere avkastning på de private innskuddspensjonene har en nåverdi på 30 milliarder kroner. 1 prosent høyere avkastning gir hele 160 milliarder kroner (se tekstboks).

Slå sammen

Felles pensjonskasser har også vært omdiskutert internasjonalt. I 2011 foreslo New Yorks borgermester Michael Bloomberg å slå sammen de fem pensjonsfondene for forskjellige grupper ansatte i byen til ett stort fond slik andre byer hadde gjort med stort hell, blant annet i Canada.

Forvaltningskostnadene for de fem fondene i New York var høye. Fondet hadde investert i råflotte og skreddersydde løsninger fra Wall Street, og ble også etter hvert involvert i en skandale hvor en ansatt hadde mottatt betaling for å la fondet kjøpe fordyrende tjenester av hedgefond og private equity-aktører. Innstramninger ville gi store utslag. Enkelte beregninger pekte på at det nye superfondet kunne øke avkastningen med så mye som 1 prosentpoeng årlig.

– Så lenge man skiller mellom forvaltning og utdeling er det på generelt grunnlag alltid en god ide å slå sammen mindre fond til ett større, sier Johnsen.
Han har til og med erfaring fra NHH.

– Her på høyskolen har vi gjennom årene fått gaver fra bedrifter og familier. Dette har blitt gitt som egne legater og stiftelser og måtte forvaltes på en meget dyr måte hver for seg. Til slutt fikk vi lov av myndighetene til å slå sammen forvaltningen av disse fondene til et stort fond, slik at effektivitetsgevinstene kunne høstes - og samtidig bevare utdelingen separat fra hvert fond, sier han.

Johnsen understreker at han ikke tar standpunkt til om den enkelte arbeidsgiver skal ha styringsrett over pensjonen eller ikke. Han legger også til grunn at pengene bør forvaltes passivt –altså at man slavisk vekter investeringsporteføljen i tråd med svingningene på børsene, og ikke prøver aktivt å gå inn og være smartere enn andre investorer. Flere studier har vist at passiv forvaltning slår aktiv forvaltning over lengre tidsperioder – som er typisk for pensjonsfond.

Sjefen betaler

Det burde være gode grunner for arbeidsgiverne til å ønske forslaget om felles pensjonskasse velkommen. I dagens system faller alle administrasjons- og forvaltningskostnader på dem selv. Det er altså opp til sjefen å shoppe rundt etter den beste avtalen. Hver enkelt arbeidstaker kan velge risikoprofil ved for eksempel å endre aksjeandelen på sine innskudd, så lenge det er innenfor avtalen som arbeidsgiver har inngått med leverandøren.

Internasjonalt er det mer vanlig at arbeidstaker dekker kostnadene selv ved at det automatisk trekkes fra pensjonsbeholdningen. I en FAFO-utredning fra 2006 går det frem at mer risikable porteføljer ofte er mer komplekse og derfor dyrere. Etter hvert som de ansatte øker risikoen - noe pensjonsleverandørene anbefaler helt frem til man fyller 55 år - vil sjefen få økte pensjonskostnader grunnet dyrere administrasjon i tillegg til de faste prosentvise trekkene.

Når NHO likevel ikke ønsker å snakke om pensjon nå, er grunnen at de ikke ønsker å ta debatten med fagbevegelsen, som har som mål å avtalefeste den private pensjonen i likhet med den offentlige.

Dagens system gir arbeidsgivers styringsrett over pensjonen til de ansatte. Det gir stor grad av fleksibilitet for foretaket, selv om det kanskje er dyrere enn nødvendig. Frykten er at dersom pensjon tas inn i en tariffavtale vil den nesten aldri ikke kunne tas ut igjen.

Det er annerledes i Sverige og Danmark. Der har man innlemmet private pensjoner i tariffavtaler. I Norge skjedde ikke det av historiske grunner. Da den ambisiøse folketrygden skulle innføres på sekstitallet kom de private tjenestepensjonene først i bakgrunnen politisk, og senere ble de sammenlignet med den tids ytelsespensjoner, som lå under arbeidsgivers styringsrett. Etter mye om og men endte det med at tjenestepensjonene aldri ble tatt med i tariffsammenheng, men snarere skulle være underlagt arbeidsgivers kontroll.

Økende konkurranse

Hvorvidt det faktisk vil være betydelige gevinster å høste ved å opprette en egen pensjonskasse sammenlignet med dagens aktører, er også avhengig av konkurransen i markedet. Og dagens system er laget for å fostre konkurranse blant pensjonsleverandørene.

Historisk har markedet for tjenestepensjon vært preget av et par store aktører. Det betyr som regel høyere priser. Siden 2005 har flere mindre konkurrenter sluppet til, men markedet er fortsatt dominert av DNB og Storebrand som til sammen hadde rundt 58,6 prosent av premieinntektene i 2011 (se figur). En FAFO-rapport fra i fjor konkluderte med at den økende konkurransen i innskuddsmarkedet førte til lavere priser i forhold til de første innskuddsordningene som ble tilbudt i markedet. Likevel var det fremdeles store variasjoner mellom leverandørene. Prisene varierte mellom 0,49 og 0,94 prosent av forvaltningskapitalen i 2011.

Fellesforbundets forslag får støtte hos Arbeiderpartiet.

– Arbeiderpartiet er for løsninger som er bra for både arbeidstagere og arbeidsgivere. Å samle tjenestepensjoner i bredere løsninger kan for det første bidra til lavere administrasjonskostnader og gir dermed mer pensjon for pengene. Det er bra både for bedriftene og de ansatte. I tillegg vil det også kunne bidra til å løse andre viktige mål, blant annet kjønnsnøytral pensjon, sier Lisbeth Berg-Hansen som sitter i finanskomiteen.

Høyre er ikke like entusiastiske.

– Jeg mener at konkurranse mellom flere også kan gi lavere kostnader og bedre resultater. Konkurranse gjør i de fleste sammenhenger det, sier finanspolitisk talsmann Svein Flåtten.

Berg-Hansen vil ikke svare på om pensjon bør inngå i de kollektive avtalene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, og overlater som seg hør og bør for politikerne dette spørsmålet «til partene i arbeidslivet».

Flåtten er klarere. Han mener ansatte har nok medvirkning allerede.

– Pensjon bør ikke inn i tariffavtaler, og arbeidsgiver bør fortsatt ha styringsrett. Ansatte har allerede medvirkning gjennom pålagt styringsgruppe for en bedrifts innskuddspensjon gjennom OTP, sier Flåtten.

Til slutt en advarsel: I New York fikk man ikke gjennomført sammenslåing av pensjonsfondene. Paradoksalt nok var det nettopp fagforeningene som slo seg vrange og stoppet forslaget. Tapet av styreplasser i pensjonsfondet for fagforeningens medlemmer var til syvende og sist viktigere enn forvaltningen av selve fondet.