«Vi har en enorm manko på power»

I 2005 sa han fra seg sitt professorat i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo som en protest mot den såkalte kvalitetsreformen. Det var en protest mot måletyranniet, de standardiserte arbeidsformene, mangelen på tillit og mot kneblingen av akademisk frihet.

Jon-Roar Bjørkvold ble verdenskjent i Norge et lite øyeblikk i 2005. Det var nemlig ikke hvem som helst som sa fra seg sin professorstilling – dette er mannen som ga oss «Barnas egen sangbok», og som er kjent langt utenfor Norges grenser for sin bok om «Det musiske mennesket».

Han ser fortsatt ut som en professor, en litt eksentrisk sådan, og han foreleser like mye som før. I dag er det ledere og organisasjoner som hører på Bjørkvolds musiske leksjoner. Skrive bøker har han også fortsatt med. Snart kommer praktboken om kvinnelige hovedrolleinnehavere i filmhistorien som digitalbok.

Bjørkvold mener mennesket lærer best når det får lov til å leke, utforske, føle, erfare – og synge. Når det får ta i bruk det musiske i seg.

Å forsøke komme til bunns i Bjørkvolds kunnskapssyn er i seg selv en lekende erfaring. For liksom å gi undertegnende inn med teskje reiser Bjørkvold seg fra kjøkkenbordet, tar med seg hagesaksen og går til ei svær gran ute i hagen. Så klipper han av en grankvist, og viser den fram.

– Ingen kvist eller barnål er lik, men det er ei gran. Frøet blir alltid ei gran. Dette er min ledelsesmodell. Dette er jazz.

Hva er kvalitet?

– Jeg sa opp verdens fineste jobb. Jeg er nok en opprører, sier Bjørkvold.

Han påpeker at det ikke er universitetet som er den store skurken.

– Det er jo departement og politikere som måler og styrer. Resultatet er en markedstenkning som stenger for nyskapning.

Bjørkvold viser til en artikkel i Dagsavisen forleden, der man kunne lese at norske lærere ikke tør stryke elever fordi rektor trenger høy score på sine evalueringer.

– Slik er det blitt på universitetene også. Man teller og teller. Vi har stykkpris på studentene. Kommer ikke mange nok igjennom studiene, får du ikke penger. Derfor tør man ikke stryke dem som ikke holder mål. Er det kvalitet?

Nå har han snakket seg varm:

– Forskningsrådet rekrutterer helst til allerede etablerte prosjekter. Det er nesten ikke midler til den frie forskningen. Individualistene slipper ikke til. Man vil ha forskning uten risiko, kommer det på løpende bånd.

I dag er forskningen veldig artikkelbasert. Antall artikler i bestemte forskningstidsskrift belønnes.

– Jeg skriver bøker, sier Bjørkvold. – Folk som meg blir ikke lønnsomme. Vi slår ikke ut på budsjettene.

Men ingen i Norden har nådd lenger ut med musikkvitenskap. Bjørkvold er oversatt til en rekke språk, og hans teorier om det musiske mennesket har dannet skole for pedagogikk i både Sverige og Danmark. Det er derfor hans avgang fra professorstanden vakte oppmerksomhet. Både daværende kunnskapsminister Kristin Clemet og alle kunnskapsreformers «far» Gudmund Hernes deltok i det nokså harde ordskiftet som fulgte. Å bråke med Hernes er som å beskylde Bjørn Dæhlie for doping. Da erklærer du krig.

På sin egen hjemmeside beskriver Bjørkvold selv hvordan Gudmund Hernes reagerte på en av hans kronikker, der også Hernes ble kritisert:

«Og så kom Hernes’ svarkronikk med et brak. Ikke til sakens realitet – hvordan jeg påviste at han skritt for skritt hadde svekket demokratiske posisjoner og funksjoner i det norske utdanningssystemet. Nei, han tok fatt i min kronikk som om dette var en doktordisputas; han gikk til verket i rollen som, iallfall i egne øyne, en drepende førsteopponent.»

Det gikk en kule varmt, den gang, ja, minnes Bjørkvold.

– Men jeg sloss for sammenhengen mellom kunnskapssyn og menneskesyn. Jeg forlot universitetet for å forsvare universitetet. Jeg var veldig glad i å forelese. Og veldig glad i mine studenter. Men jeg kunne ikke være med på dette lenger. Alt som betød noe var antall studenter som gjennomførte.

– Dett er jazz. Dette er ledelse for meg, sier Jon-Roar Bjørkvold.

Energi utløser kvalitet

Med dagens tellekantsystem kommer man ikke på innsiden av hva kvalitet er, mener Jon-Roar Bjørkvold.

– Berøring, entusiasme, grooven… Dette klarer man ikke å ta tak i. Dette kan ikke måles. Det man gjør i stedet er å telle. Og kjører statistikk på alt mellom himmel og jord.

– Det er en enorm manko på energi i dagens samfunn. På «power». Og da snakker jeg ikke om olje.

Power betyr både energi og makt.

– Jeg pleier å begynne mine forelesninger med å spille en låt fra hip-hop-gruppa Rage Against the Machine på full guffe. «Take the power back». Det er det trøkk i, skal jeg si deg…

Hva slags «power» han snakker om? Om nysgjerrighet, glede, lekenhet, mot, kraft, tillit…

– Om kjærlighet, for faen!

I boken «Det musiske mennesket» har Bjørkvold helt i starten med et bilde av en sprudlende baby. Han viser frem det samme bildet for å understreke sitt poeng:

– Dette er kvalitet. Man kan måle bildet av ungen. Lengde, bredde, antall piksler og så videre. Men man kommer ikke inn i DIT, sier han og peker på bildet. Man kan ikke måle uttrykket, stemningen, gleden og energien.

Det som i dag er styrende for samfunnets kunnskapssyn bryter ned denne energien, mener Jon-Roar Bjørkvold.

– Har du bikkje? spør han plutselig.

– Ja…?

– Da vet du at bikkja di leser deg helt rått. Er det dårlig stemning i huset, og en forestående krangel med kona på gang, kryper bikkja under bordet før et ord har falt.

– Barn har noe av det samme. Læringen sitter i kroppen. Det er det som er greia. Limbisk kommunikasjon kalles det, forklarer Bjørkvold.

– Barnet har læring i kroppen. Intellektet er bare en liten justering til slutt.

– Hvordan kan det ha seg at unger kan snakke både to og tre språk i 4-årsalderen, mens de fleste kun kan tre, fire setninger med fransk etter tre år på videregående? spør han.

– 30 prosent av elevene dropper ut av videregående skole. Hva skjer? Noe blir borte på veien til voksenlivet.

«Glede, energi, kraft»

Bjørkvolds forelesninger er fulle av musikk. Men de handler om kunnskap og læring.

– Jeg slutter alltid forelesningene med allsang. Deltakerne velger selv sang, og det ender da gjerne med Bæ, bæ lille lam, Mikkel Rev eller Blåmann bukken min.

Og tro meg, de synger. Uansett hvem de er. Det være seg sykehusledere eller pasienter. Rådmenn eller lederkandidater på Solstrand. Alle synger når Bjørkvold slår an tonen.

– Hva kjenner du nå? spør jeg umiddelbart etter sangen. Og så skriver jeg ned de spontane svarene på en gammeldags overhead, forklarer Bjørkvold.

Svarene er de samme over alt: Glede, energi, samhold, gjenkjennelse.

Han viser fram overheaden fra gårsdagens forelesning for ledere ved Avdeling for voksenpsykiatri på AHus: «Glede, energi, kraft», står det.

Så reiser han seg og leter i en hylle. Finner en eske med gamle overheads. Rådmannsforum i Oppland, 2012: «Glede, åpenhet, samhørighet, kraft». Justisdepartementet, 2010: «Glede, energi, samvær.»

Og pasienter ved Modum Bad, 1999: «Glede, varme, fellesskap».

– De samme ordene kommer opp også i utlandet. Jeg har opplevd akkurat det samme i Sverige, Danmark, Russland og Kina, forteller Bjørkvold, og ser en mulighet til måling også av sitt eget arbeid:

– Dette kan de kjøre statistikk på. Dette er jo enormt signifikant. Det bør gi noen signifikans-orgasme!

– Det er herfra vi ­lærer, sier han og peker på overhead-arkene. – Det dreier seg om følelser. Dette er ikke svada. Det er energi! Ingen ting kan gro uten energi.

De musiske lederne. Jon-Roar Bjørkvold har kjørt akkurat det samme opplegget på et av lederkursene på Solstrand. En av deltakerne kom tilbake til ham et par år etterpå. Da var han blant toppsjefene i Norsk Tipping.

– Han ville ha meg til Hamar for å holde foredrag, forteller Bjørkvold:

– Har dere piano? spurte jeg.

– Nei, svarte han.

– Ikke aktuelt, sa jeg.

Et par måneder senere ringte han og sa at de hadde kjøpt inn piano.

Dermed dro Bjørkvold til Hamar, og pianoet brukes visstnok fortsatt regelmessig av tippefolket. Det skjer gjerne noe med en arbeidsplass som har hatt Jon-Roar Bjørkvold på besøk.

Bjørkvold mener at den energien og gleden ulike mennesker viser å ha i seg når han holder forelesninger, er noe av den kraften mennesker trenger for å skape, innovere og prestere.

– Energien og følelsene er lik over alt. Men hvordan den enkelte bruker denne energien er unik og individuell. Det er slik innovasjon skapes, mener han.

– Ledelse handler om å sette tonearten og velge låt. Resten må man overlate til musikerne, sier Bjørkvold, som påpeker at han selv har vært instituttbestyrer.

Ifølge Jon-Roar Bjørkvold sitter det musiske i alt vi gjør. I matte, data, skriving, snekring, idrett.

– Jeg bruker musikken. Men jeg mener ikke at alle skal gå rundt å synge. Jeg kjenner matematikere som snakker om «vakre likninger». Det er også musisk.

Tillit. Er du først god nok til å få jobb på universitetet, må du få tillit og frihet til å jobbe med det du kan. Også til å gå på trynet, mener Bjørkvold.

– Det er en risikosport å være forsker. En god forsker har kanskje to originale tanker i løpet av et langt forskerliv. Man må få rom til å gå videre med de tankene.

– Som forsker i dag skal man skrive lange søknader om penger til å kunne realisere et prosjekt. Men hvordan skal man skrive en god søknad, når man ikke vet hva man finner? spør Bjørkvold en smule kryptisk, og ramser opp noen eksempler:

– Tror du Willhelm Conrad Röntgen var ute etter å finne røntgenstrålene? Og hva med Alexander Fleming? Han oppdaget penicillin ved en tilfeldighet. Han hadde glemt en boks bakterier i vinduskarmen…

– Forskere må ha tillit i bunn, ikke kontroll.

– Moser og Moser er jo ikke leger. Like vel fikk de Nobelprisen i medisin. Er ikke det gøy!

Men Jon-Roar Bjørkvold har fortsatt håp om at et nytt og bedre kunnskapssyn skal vinne frem.

– Jeg tror nå pendelen er i ferd med å snu. Jeg har forelest for virksomheter som Telenor, Statoil, AHus og Deloitte. Og noe begynner å røre på seg. Hva er ledelse? Hva er kunnskap? spør de.

– Det er tegn i tiden som viser at man er på jakt etter et kvalitets- og kunnskapsbegrep som går i dybden. Flere og flere ser at kunnskapssyn og menneskesyn henger sammen.