75 år siden 9. april 1945: Den standhaftige oberst

Klokken 04.21 natt til 9. april ble det skutt to skudd fra Oscarsborg mot det første fartøyet som dukket opp i tåkedisen lenger ute i Oslofjorden. Det var en av den tyske marines stoltheter, krysseren Blücher, som hadde blitt truffet. Litt over to timer senere, klokken 06.20 sank det brennende skipet, etter at et ammunisjonsmagasin hadde eksplodert. I et inferno av flammer og lidelser omkom ca. 400 tyske offiserer, soldater og besetningsmedlemmer.

Oberst Eriksens beslutning om å åpne ild denne dramatiske aprildagen forsinket invasjonen med 30 timer, og var helt avgjørende for det historiske utfallet av krigens gang i Norge. Senkningen av Blücher, som fraktet flere nøkkelpersoner og materiell i den tyske okkupasjonsledelsen, gjorde at Kongen, Regjeringen og Stortinget fikk tid til å flykte og kunne etablere sin eksilregjering i London, etter at en snarrådig stortingspresident C.J. Hambro på morgenkvisten hadde rekvirert et spesialtog fra Østbanen som brakte dem til Hamar. Herfra kunne Kongehuset og regjeringen fortsette flukten til England, etter at de ble evakuert med den engelske krysseren Devonshire fra Tromsø i begynnelsen av juni. Slik begynte fem krevende år i eksil.

Markering av Oscarsborg festning 100 års jubileum i 1953. Kong Haakon hilser på oberst Birger Eriksen som var festningens kommandant 9. april 1940. (Foto: NTB-Scanpix)

Kritikk

Selv om handlingen til oberst Eriksen sannsynligvis endret historiens gang til Norges fordel, var meningene om ham – både hos det militære og blant politikere – delte. Forsvaret fikk rapporter om at han blant annet hadde satt til side en nestkommanderende, og det skal ha vært gnisninger mellom obersten og noen av offiserene før og under kampene mot tyskerne. Undersøkelseskommisjonen menet også at han ikke bare burde ha skutt mot Blücher, men også i større grad mot følgeskipene skipene Lützow og Emden som etter hvert stakk av. Det kom også kritikk mot kapitulasjonen 10. april.

– Han fikk en urettmessig behandling etter krigen. Den staute obersten ble regelrett mobbet. Han ble riktignok dekorert med krigskorset med sverd, den høyeste militære utmerkelse man kan få. Foruten dette var det liten ære å hente, skriver historikeren og forfatteren Aage G. Sivertsen i boken «9. april 1940 – et historisk bedrag».

I 1958 dør Eriksen nærmere 83 år gammel, etter sigende som en skuffet mann.

Men etter som årene gikk og de politiske og militære sårene grodde, ble han både blant de militære og menigmann den store krigshelten. I 1977 fikk han plass i Æreslunden på Vår Frelsers Gravlund, og to år tidligere en byste i Drøbak, finansiert med private midler. Først 50 år etter at krigen var slutt, i 1995, kom det på plass en statue av på Oscarsborg. I 2008, på 50-årsdagen siden oberst Eriksen gikk bort, avduket kong Harald et portrett i Oslo Militære Samfund.

Bak alt dette lå en langvarig strid mellom «pasifistene» i Arbeiderpartiet, som var skeptiske til all opprustning, og forsvarsvennene på høyresiden, inklusive store deler av offiserskorpset, som mente at regjeringen Nygaarsdvold sviktet da det gjaldt. Det skulle gå mange år før sårene var leget.