Børse- nasjonen

For å forstå norsk våpenkultur må vi starte med en massakre. Den 20. august 1612 ankom et sted mellom 300 og 400 skotter Romsdalsfjorden i to skip. De var en del av en leiehær som ville tråkle seg gjennom Norge til Sverige, for å slå seg sammen med svenske tropper i kampen mot danskene i Kalmarkrigen. De la på vei til fots mot Otta. Men ved Kringen ble skottene fanget i et bakholdsangrep av en bande norske bønder, styrt av den lokale futen og lensmannen. Ifølge legendene som siden ble fortalt, ble mange av skottene offer for en avansert plan som innebar rullende tømmerstokker sluppet løs på lur-signal fra den skjønne Prillar-Guri. De 134 skottene som overlevde kampen, ble fanget inne på det som senere kom til å bli kalt Skotteloven på Klomstad ved Kvam. Med de overlevde og sårede låst inne, feiret bondehæren sin seier til langt på natt. De skotske fangene skulle egentlig ha blitt ledet til Oslo. Men bondehæren valgte å ikke lystre.

Dagen etter, den 27. august, ble skottene ledet ut foran låven. 18 stykk, høyere offiserer eller soldater som kunne betale for seg, ble tatt ut av gruppen. Det som så skjedde er det noe usikkerhet rundt. En antagelse er at det ble brukt øks og spyd. En annen, er at to og to av de gjenværende 116 skottene ble ledet opp til veggen og skutt med gevær. I veggen på Skotteloven var det mulig å se tydelige hakk, tilsynelatende skuddmerker, helt frem til bygget ble ødelagt av britisk artilleri i 1940. Etter henrettelsene ble de døde kastet i en haug som senere fikk tilnavnet «Skothaugen».

Tross sin grusomme natur ble utslettelsen av det såkalte skottetoget en legende. Den var med på å skape ideen om den modige norske bonden. Slaget og massakren støttet opp under dannelsen av en norsk bondehær og dermed den storstilte bevæpningen av den norske landsbygda. Århundrer senere kom arvtakerne etter denne hæren, en nasjonal bevegelse av bevæpnede sivile nordmenn, til å være med på å tvinge igjennom parlamentarismen i Norge, skape den norske idretten og redde kongen fra nazistene. Det var også gjennom denne folkebevegelsen Anders Behring Breivik lærte å bruke en Ruger jaktrifle og en Glock pistol.

I vår tid våker de «menige» i disse ikke-statlige folkevæpningslagene fortsatt over landet, selv om de som oftest bare gir lyd fra seg når de skyter blink på en av nasjonens mange skytebaner eller når de er på jakt. Liekvel, noe av den uregjerlige ånden er fortsatt til stede i deler av den norske våpenbevegelsen.

Are Ole Fosjord er en samler. I sitt hus på Lillestrøm har han blant annet et stort antall tobakkspiper hengende på veggen, en serie tollekniver laget for hånd av hans far, en rekke replikaer av gamle økser, et vikingsverd og en liten, men fungerende, saluttkanon. Det var ikke disse tingene Romerike politikammer var interessert i da de kontakten ham med et brev den 6. mai 2003. På ordre fra Justisdepartementet skulle kammeret kontrollere alle våpeneiere som eide mer enn 25 skytevåpen. Fosjord vil ikke si akkurat hvor mange han selv har. Men det er langt over 25, hovedsakelig revolvere og pistoler, men også rifler. Fosjord er en prinsippfast mann, og han er i tillegg leder for organisasjonen Norsk våpeneierforbund. Så han sendte et svar, via sin advokat, hvor han nektet å lystre politiets anmodning. Han siterte grunnlovens paragraf 102, som sier at «Hus-Inkvisitioner må ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde». Dermed hadde han gjenopplivet en gammel ideologisk kamp som lenge hadde vært så godt som fraværende her i landet: Hvem skal få kontrollere det bevæpnede Norge?

Fosjord – en høy, sindig mann med en velholdt bart Clark Gable verdig – vokste opp med det han selv kaller drømmen om «westernland», gjennom sort-hvitt cowboy-filmer. Særlig en scene fra en Dean Martin-western gjorde inntrykk på ham som barn: Der klarte helten å skyte ut bunnen på noen liggende glassflasker med en Winchester rifle, ved å la kula suse igjennom flasketuten.

– Da tenkte jeg, dette må jeg prøve, forklarte Fosjord da jeg besøkte han i villaens hans på Lillestrøm.

I 1969, rett etter militærtjenesten kjøpte han seg en Colt Python revolver for 1765 kroner. Etter det har det for det for det meste gått i pistoler. Dusinvis av dem.

Fosjords kamp mot politiet synliggjorde en kultur det til vanlig ikke er så mye snakk om. Norske våpeneiere er en stor, men som oftest dempet gruppe. De eier til sammen 1,23 millioner privatvåpen. 200 000 jegere drar på jakt hvert år, rundt 500 000 er registrerte våpeneiere. Det er kun ti land i verden som har flere våpen per innbygger enn oss, ifølge en oversikt fra gunpolicy.com og Universitetet i Sydney. Denne store andelen av landets befolkning er mangslungen, men deler samtidig en felles, særegen kultur. Den er på mange måter vesensforskjellig fra for eksempel den amerikanske våpenidentiteten, med sin forkjærlighet for personlig selvforsvar. Men på samme måte som i USA, er den innebygd i vår nasjons grunnmur. Og lik den amerikanske, bygger også store deler av den norske våpenkulturen dypest sett på ideen om at folket skal ha mulighet til å reise seg og bli en opprørshær.

Det var ikke åpenbart at det skulle bli slik. Allerede i middelalderen fulgte Norge riktignok med på ny våpenteknologi. Alt i 1296 kom en mann fra Flandern til Bergen, hvor han presenterte et sprengmateriale for Eirik Magnussons hoff. Men da de fikk oppleve oppfinnelsen, ser det ut til å ha skapt mer ubehag enn glede: Mannen fra Flandern «lægede hærblest, hvilket er saa sterkt knald at kund faa utholder at høre det», ble det sagt.

Ettersom det var uvisst hvordan man skulle bruke sprengstoff til noe vettugt, forble krutt bare et festlig triks i Norge de kommende hundreårene. De første kruttvåpnene kom muligens til landet samtidig med at de ankom våre naboland på 1400-tallet. Vi vet det ble produsert krutt på Akershus festning på 1590-tallet. I 1626 ble den første offisielle kruttfabrikken opprettet – Alvøens kruttmølle utenfor Bergen. Som seg hør og bør for en kruttfabrikk, eksploderte den fem år senere, for så å bli bygd opp igjen på starten av 1700-tallet. For så å brenne ned igjen i 1733.

Så selv om det var kruttrøyk over Norge på starten av 1600-tallet, var ikke nasjonen spesielt avansert når det gjaldt skytevåpen. Heller tvert om. Skottetoget kom til å være med på å endre dette.

Massakren ved Skotteloven var en del av Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige. I årene som fulgte florerte det av småkriger (de som hang med i historietimene kan ramse dem opp med meg): Hannibalfeiden, Krabbefeiden, Bjelkefeiden, Gyldenløvefeiden, Den store nordiske krig, Tyttebærkrigen og til slutt, i 1814, Napoleonskrigen. De fleste andre land i Europa brukte leiesoldater i sine konflikter. Men i det norske landskapet hadde det fungert dårlig. Grunnen til at skottene prøvde seg på sin skjebnesvangre marsj igjennom landet på vei til Sverige, var at denne taktikken hadde fungert strålende før. Landet var som en sil. Den norske geriljahæren som stoppet skottetoget, viste at det ikke behøvde å være slikt. Skulle man forhindre en fremmed makt fra å trenge igjennom Norge, måtte bøndene ha mulighet til å bite fra seg. I 1628 begynte Christian IV derfor en storstilt militarisering av den norske landsbygda. Han kjøpte opp våpen fra blant annet Nederland og solgte dem videre til bønder i Norge. Om en skulle sammenligne det med noe fra moderne tid, ville det være amerikanernes bevæpning av mujahedinen i Afghanistan i kampen mot Sovjet på 1970- og 80-tallet. Den norske landsbygda, som så vidt hadde fungerende infrastruktur, hvor postbudene som brakte nyheter fra omverdenen jevnlig ble ranet og hvor de aller færreste kunne lese eller skrive sine egne navn, fikk tilgang til noen av de mest moderne håndvåpnene verden hadde å by på.

Stipendiat Torgeir Kjos, ansvarlig for utstilling om den norske bondens forhold til våpen på Folkemuseet i Oslo, forklarte meg hvordan våpenkulturen bredde seg utover den norske landsbygda. Utstillingen er stilt ut på et lite rom innerst i et av museumsbyggene. Den overskygges nokså lett av den fargesprakende utstillingen vegg i vegg som presenterer patenter på norske strikkemønster, men den er fascinerende i sin egen rett. I de forsiktig lyssatte monterne står det gamle rifler, pistoler, forseggjorte krutthorn, og en utstoppet bjørn som holder på å bli skutt av en riflebærende mannekengdukke.

– Det ble skapt en stående hær av norske bondesønner, forklarte Kjos.

– Det var spesielt at så mange våpen ble distribuert til allmenheten på et så tidlig tidspunkt.

Bøndene hadde ikke bare lov til å være bevæpnet. De hadde plikt til å være det. Hvordan våpnene ble fordelt lignet også på senere tiders bevæpning av geriljahærer. Bondearmeen hadde kun en svak forbindelse til sentralmakten i Danmark-Norge. Christian IV gjeninnførte en idé som hadde fungert godt i middelalderen i Norge: Våpenting. En gang i året skulle bøndene vise frem at de hadde de våpnene de var forpliktet til å holde. Her inspiserte den lokale fogden at alt var i tilstrekkelig godt stand. Såkalte «fullgårder» skulle ha børse, hellebard eller spyd og øks eller sabel. En «halvgård» måtte ha børse og sverd, mens «ødegårder» kunne komme seg unna med et spyd og en håndøks. Bondehæren hadde ikke noen uniform eller felles insignia de første årene. De styrte i stor grad seg selv. Bevæpningen av bøndene skjedde parallelt med at mye av det danske kongegodset ble solgt til norske storbønder, for at myndighetene skulle få råd til å fortsette å føre alle de små og store krigene. Dermed ble bonden også generelt mye friere og mektigere. Denne nye makten ble en del av den norske mytologien og identiteten. Det var den egenrådige bonden, med børsa på ryggen, ikke for eksempel fiskeren, som ble kjernen i folkesjelen.

– Den norske bonden, som sterke og selvstendige krigere. Det var de som ble heltene, fortalte Kjos.

Denne norske urhelten var ikke bare en kriger. Han ble også mannen som kontrollerte naturen. I en av monterne på folkemuseet henger det en kopi av Adolph Tiedemands Bjørnejægernes hjemkomst, malt rundt 1860. På bildet står jegeren midt inne i en enkel stue, omgitt av barn og kvinner. På en stol ved siden av ham sitter en såret kompanjong. Foran dem alle ligger en død bjørnunge. Jegeren har den venstre armen løftet, dels som om han er midt i en medrivende beretning, dels som en slags velsignelse. Den høyre hånden hviler han på børsa.

Hjemme på Lillestrøm fortalte Are Ole Fosjord meg hvorfor han nektet politiet å komme inn og se på våpensamlingen hans i 2003. Våpenlovens paragraf 27 a, annet ledd, som gir politiet rett til å komme på annonsert våpenkontroll uten å ha fått anmeldelse eller å ha fulgt ha en tydelig antagelse om en kriminell handling, ble stemt igjennom i Stortinget i 1998. Det var rett etter de såkalte Austbø-drapene i Alstahaug kommune i Nordland, hvor landsmann Sigurd Wang og lensmannsbetjent Trond Kristian Kirkeby ble skutt og drept av en psykiatrisk pasient som hadde forskanset seg i et hus.

Fosjord mener de nye bestemmelsene var et overtramp mot våpeneiere. Han motsetter seg ikke at våpen kontrolleres. Hadde det vært som det er med for eksempel e-verkets kontroll, hvor en sivil kontrollør kommer og hjelper deg til å se hva som eventuelt er i brudd med forskrifter og lover, hadde han ikke hatt noe mot det. Men det er ikke politiet, myndighetspersoner «som har sverget en ed til staten», som skal kunne gjøre en slik kontroll.

Disse edsvorne er dog veloppdragne for det meste her til lands. I september 2003 kom det noen politibetjenter og banket på døra til Fosjord for å ransake samlingen, ettersom han hadde nektet å samarbeide. Men ettersom han ikke var hjemme, valgte de i høflighetens navn å la det være med det. Fosjord mistet derfor våpenlisensen sin via brev. Deretter ble det enighet om at han skulle få være i besittelse av våpnene til han hadde fått prøvd saken sin for retten.

Likevel ble han gjennom dette prinsippoppgjøret selve bildet på den selvstendige norske våpeneieren. Som Romerikes Blad skrev det i 2003, under et bildet hvor Fosjord sikter en pistol rett i kamera: «Are Fosjord fra Lillestrøm har tusenvis av våpeneiere landet over i ryggen...»

Det store flertall av nordmenn med våpenløyve har i dag et noe mer gemyttlig forhold til de nasjonale myndighetene i Norge. Det frivillige skyttervesenet (DFS) organiserer landets skytterlag. Men også denne slumrende kjempen av en organisasjon var en gang et slags opprør mot myndighetene, en selvstendig armé som kjempet for «folkebevæpning» og var med på å bringe parlamentarismen til Norge.

Da jeg på telefonen spurte Terje Vestvik i DFS om hva norske skytevåpnet har betydd for norsk kultur og identitet, nølte han ikke.

– Det har betydd alt!

Den påstanden mente han bare delvis som overdrivelse. Skyttervesenet i Norge er massivt. Likevel er det bare 3 % av befolkningen som sier at de har hørt om organisasjonen bak det. De holder, passende nok, til ved Økern utenfor Oslo sentrum, et av disse enorme halvurbaniserte områdene man glemmer at hovedstaden i hovedsak egentlig består av. Det frivillige skyttervesen er en organisasjon man ikke legger merke til med mindre man er på leting etter den, selv med sine 150 000 medlemmer (nesten 100 000 flere enn det norske Arbeiderparti). Organisasjonen har en etasje i et nøytralt bygg de deler med en vaktmesterbedrift. Vestvik selv har et kontor rett innenfor en vegg dekket av rifletypene organisasjonen har brukt gjennom sin 134 år lange historie.

– Våpenkulturen har vært med på å bygge Norge som nasjon, fortalte han.

– Sveits er det eneste landet som har noe tilsvarende. Vi ble originalt stiftet som en organisasjon som skulle gjøre Norge i stand til å forsvare seg og kunne bli fritt og selvstendig, sa Vestvik.

Norsk skytekultur holdt seg sterk gjennom hundreårene etter opprettelsen av bondehæren. Men den ble ikke bare holdt i hevd av bøndene. Allerede i 1769 ble «Det bergenske skydeselskap» opprettet. Det var en forening for det øvre sosiale lag. De gjennomførte det som ble forgjengeren til moderne organisert sport: Det ble hengt opp en trefugl som utøvere skulle prøve å treffe. De rike handelsfamiliene i Bergen holdt riktignok ikke nødvendigvis selv i våpnene. De leide inn skarpskyttere som hentet hjem premien for dem. I 1861 ble den såkalte Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbruk stiftet, basert på skyteklubbene i byene. Den skulle, som navnet tilsa, fostre kroppsutfoldelse og skyting, selv om enkelte i ettertid har ment det i all hovedsak handlet om det sistnevnte. Centralforeningen ble Norges første idrettsorganisasjon, og utgangspunktet for Norges idrettsforbund. Skyting ble sett på som en av de grunnleggende ferdighetene unge dannede menn måtte ha.

– Stortinget snakket om det obligatoriske faget skoleskyting. Et ord som dessverre har fått en helt annen betydning i dag, sa Vestvik.

Den pertentlige opplæringen av byungdommen likte makthaverne i den svensk-norske unionen godt. Alt i 1831 fikk Centralorganisasjonen statsstøtte. Levningene etter bondehæren derimot, fryktet de. Om våpentrente norske bønder plutselig skulle snu seg mot svenskene, slik de i århundrene tidligere hadde vært lært til å gjøre, kunne det bli stygt. Det oppsto derfor et tydelig definert skille mellom de nye skytterne og den gamle bondeskyteren.

Denne uroen var ikke helt ubegrunnet. For langt fra Bergen og Kristianias gentlemanaktige skytterlek, gikk fortsatt den originale norske skytteren rundt med børsa i granskogen. I 1881 dannet Ola Five Inntrønderlag og Namdalen folkevæpningssamlag. Det ble starten på en folkebevegelse. Den hadde ikke selskapsskyting som sitt utgangspunkt. Samlagene ble en radikal forening bygd på et ideal om å gi folket våpen.

– Dette er jo bondehæren, noe den norske regjeringen under kong Oscar II ikke ville gi noe statsstøtte til, forklarte Vestvik meg.

Det faktum at Fives folkehær ikke fikk støtte, var et av de sentrale punktene som gjorde at den norske regjeringen, ledet av Christian Selmer, i 1884 ble stilt for riksrett og avsatt av Stortinget.

– Dette er grunnlaget for den norske parlamentarismen. Alt dette kommer fra denne dommen, sa Vestvik.

Samtidig med denne saken i 1884, ble partiet Venstre stiftet, blant annet bygd på energien fra Fives væpningssamlag, eller «parlamentets hær» som det senere har blitt kalt. Trine Skei Grande ga i et intervju med DFSs magasin, Skyttertidende, denne organisasjonen noe av æren for landet eldste politiske parti i det hele tatt ble skapt: «Det kan godt hende at Venstre ikke hadde eksistert om det ikke hadde vært for Ola Five», sa hun. Bjørnstjerne Bjørnson skrev et dikt om samlagene etter kampen, som godt beskriver hvilken rolle denne sivile organisasjonen skulle ha:

«Gamlingen på thinge / Skal faa stemme trygt og kjækt / Bakom rifleringe af den unge slægt»

Geriljaånden fra starten på 1600-tallet var ikke helt borte.

Nå er det en smule annerledes. En torsdag i slutten av april 2015 sto det tre eldre menn oppe på stein- og jordvollene som er bygd rundt Årvoll skytebane. Disse murene er reist for å beskytte den omkringliggende bebyggelsen. På utsiden av vollene, på de mange balkongene på blokkene i skogbrynet, hadde de lokale innbyggerne akkurat flyttet ut Weber-grillene sine, hengt opp telt til tørk på verandaen og satt frem utebordene. Innenfor murene var en stor gruppe konkurranseskyttere i ferd med å åpne sesongen. Etter en tale fra klubblederen heiste de tre hvert sitt flagg på hver sin flaggstang. Et norsk, et for Østre Oslo skytterlag og et for DFS.

Fives folkevæpningssamlag og Centralforeningen ble etter hvert slått sammen til dagens DFS, Det frivillige skyttervesen. I vår tid samarbeider de hovedsakelig med heimevernet og forsvaret om vedlikeholdet av de norske skytebanene. Mange av medlemmene reiser rundt og sanker sammen medaljer på de mange skytestemnene som arrangeres rundt over hele landet. Deres oppgave som en del av befolkningens bevæpning er ikke like relevant å nevne lenger, virker det som.

Inne på selve skytebanen denne dagen stilte hver av skyterne seg opp på sin plass og pekte geværene mot blinkene, langt der ute i skogkanten. På ordre over høytaleren gitt fra kontrollbua bak skytterne, fyrte de løs. De fleste var bevæpnet med Sauer 200 STR. Men det var også en og annen gammel Krag-Jørgensen å skimte: Norges første store selvproduserte våpeneksport.

Etter endt skyting løftet alle geværene opp, nesten seremonielt, så kontrolløren fra kontrollbua kunne inspisere at alle våpnene var som de skulle. Alt – bortsett fra to kasser øl som sto bortgjemt i et hjørne, trolig til nyting etter skytingen – vitnet om sirlig kontroll.

Etter første runde sto Fredrick Bjerke utenfor på parkeringsplassen og brukte opp resten av adrenalinet etter skytingen til å slarve litt med Mariann Berger, vinner av tittelen som skytterprinsesse under Landskappleiken i 2009. De er begge en del av den yngre garden i norsk skytesport, og åpenbart stolte av det de driver med.

– Ikke alle idrettsorganisasjoner har mulighet til å si at de sparka tyskerne i ræva på Midtskogen, sa Bjerke.

Det er en dristig uttalelse. Men ikke så alt for langt fra sannheten. Under invasjonen spilte de sivile skytterne, med sine egne private våpen, en viktig rolle, særlig i arbeidet med å beskytte Kongen og regjeringen i flukten nordover. I den sagnomsuste Midtskogen-trefningen ved Elverum gjorde bondehæren et slags comeback. Da holdt en liten gruppe frivillige skyttere og militærrekrutter tyskerne unna. Det er noe uenighet i dag om hvor mange sivile kjempende det var, anslaget er alt fra fire til 40. Sannheten ligger sannsynligvis et eller annet sted midt imellom. Senere under flukten, både på Dovre og i Tromsø, var det frivillige skyttere som var livvakter for Kongen og regjeringen.

Så sent som i 1993 sa daværende forsvarssjef Torolf Rein at om de frivillige skytterlagene hadde vært bedre organisert, hadde vi slått tyskerne. De fleste er i dag litt mer sobert innstilt til det spørsmålet, blant andre idrettshistorier Ola Herje, som akkurat nå skriver om de frivillige skytterne under andre verdenskrig.

– Du kan jo se til Finland hvor de hadde det største skyttervesenet i verden. Der ble det en veldig blodig krig som de til slutt tapte, sa han til meg da jeg snakket med han på telefon.

– Samtidig. Hvis ikke skytterlagene hadde bidratt i krigen i Norge, så hadde det også hatt større konsekvenser enn mange tror.

Etter åpningen av skytebanen på Årvoll var det sterk kaffe og resultater presentert på overhead inne i hovedsalen på skytebanen. Mellom bordene sprang det unger. Det var svært lite som minnet om bondekrig og geriljaånd. Men det var fortsatt noe: Da Citroën- og Renault-stasjonsvognene senere trillet ut fra parkeringsplassen ned gjennom borettslaget som snart omringer skytebanen, passerte de forbi bautaen som minnes de to kommunistene som ble henrettet av tyskerne på skytebanen 10. september 1941. «De første offer i Norges frihetskamp» som de kalles.

12. november 2004 tapte Fosjord sitt slag mot staten i Høyesterett. Den enstemmige dommen ble begrunnet med at de som følte seg urettmessig behandlet gjennom en våpeninspeksjon kunne anmelde politiet å få prøvd sin sak slik. I tillegg mente domstolen at retten som var gitt myndighetene, var et nødvendig resultat av «en stadig økende voldstendens i de siste tiår før lovendringen i 1998 …»

Men Fosjord fikk også et brev fra Justisdepartementet som vedtok å omgjøre inndragelsen av våpenkortet hans, ettersom motstanden hans hadde vært av prinsipiell art. Dette brevet har han nå rammet inn og hengt på veggen hjemme. Likevel mener han høyesterettsdommen misforsto hele saken. Ifølge han, er det umulig å nå igjennom med en anmeldelse av politiet. Og i de siste årene har det blitt enda vanskeligere, mener han.

– Etter han drittsekken på Utøya så forandret ting seg litt. Selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor.

For å bli klok på norsk skytevåpenkultur må vi starte med massakren av skottetoget. Men vi må også slutte med en tragedie. Anders Behring Breivik fikk kjøpt alle sine våpen lovlig. Han hadde lisens til å bære sin Ruger-rifle. For å få tillatelse til å eie Glocken han hadde med til Utøya, gjennomførte han tretten organiserte fellestreninger og deltok i én konkurranse. Han trente på Løvenskiold skytterbane rett utenfor Oslo, en av banene som i sin tid ble opprettet for å fostre unge nordmenn til å kunne forsvare seg selv.

Han fulgte, tilsynelatende, alle de strenge reglene som gjelder for å få lov til å eie våpen. Ifølge pistolklubben han trente med, utrykte han aldri noen av sine ekstreme holdninger. Årene før 22. juli hadde det kun vært fire skytevåpenrelaterte drap per million innbygger i landet.

Likevel kan man undre seg om det er en kobling mellom antall våpen og katastrofale enkelthendelser med privatvåpen. Finland, en av de få nasjonene som ligger over Norge på listen over antall private skytevåpen per innbygger, opplevde igjennom 2000-tallet flere store skytetragedier. Det førte til en store endringer av landets våpenlovgivning og våpenkultur.

2011, fem måneder etter terrorangrepet i Norge, kom det såkalte Våpenlovutvalget med sin uttalelse, hvor de presenterte et forslag til en ny våpenlov også her. De anbefalte begrensninger på halvautomatiske rifler og visse typer magasiner, meldingsplikt for helsepersonell som møtte noen de mente var uskikket til å bære våpen og at en ny lov burde bygge «blant annet på prinsippet om at det ikke skal være flere skytevåpen i samfunnet enn det er et legitimt behov for». Det frivillige skyttervesen støtter i all hovedsak Våpenlovutvalget. Fosjord i Norsk våpeneierforbund derimot, er ikke enig.

– Arbeiderpartiet forsøkte jo en stund å gjøre både pistoler, revolvere og halvautomatiske våpen ulovlige, men fikk det heldigvis ikke igjennom.

– Men når en mann kunne gjøre så stor skade, kan du ikke forstå ønsket om å gjøre systemet strengere?

– Jeg kan jo skjønne tankegangen, men jeg fatter ikke begrunnelsen bak. Det er meget strenge regler for å erverve våpen i dag.

Fosjord mener vi heller bør sette i gang kontaktarbeid med ensomme og utstøtte skikkelser som er i faresonen for å begå voldelige handlinger med våpen.

– Jeg kan jo ha deg i hjel med disse to hendene på noen minutter, det er ikke våpenet det står på. Så vi orker ikke den diskusjonen, sa han.

– Vi skyttere er bare folk som skyter hull i pappskiver som hobby.

Enkelte skytterlag melder at det er mer skepsis til skytesporten etter 22. juli. Men medlemstallene i Det frivillige skyttervesenet har ikke gått ned. Landet over står «rifleringe af den unge slægt» fortsatt klare på skytebanene. Hva de nå beskytter er litt mer usikkert. Men børsa har forblitt en del av den norske grunnmuren.

I dag 11 år etter dommen mot ham i Høyesterett får Are Ole Fosjord leve med våpnene sine i fred på Lillestrøm. Politiet har ikke forsøkt å undersøke pistolene hans igjen. Likevel, han tar sine forhåndsregler. Akkurat hvor det er han har låst ned våpensamlingen i dag, vil han ikke si.