Breivik og jihadistene

Vi regner med at over 150 ungdommer med tilknytning til Norge har reist til Syria eller andre land for å delta i hellig krig på Den islamske staten (IS) sin side. Norske myndigheter bekymrer seg- med god grunn. Om og når disse kommer tilbake til Norge, representerer de en betydelig for terror.

Politikerne er enige om at «de må gjøre noe». Det er lagt planer for å hindre radikalisering av unge, kommunene utfordres til innsats og potensielle IS-krigere blir overvåket. Vel og bra, så langt det rekker, men det rekker ikke så langt. At tyder på at det er trekk i samfunnsutviklingen som produserer IS-krigere og andre ekstremister. Det er ikke enkelt å få satt en stopper for utviklingen via tiltak i regi av myndighetene.

Vi har etter hvert hørt en god del unge med solid norsk bakgrunn fortelle hvordan de endte opp som jihadister. Felles for dem er at de ikke finner seg til rette i det norske samfunnet, opplever at de faller igjennom og ender i frustrasjon og ensomhet. Så kommer de i kontakt med et ekstremt miljø som tilbyr tilhørighet og mening. Opplevelsen av ny mening blir så sterk at de er villig til å dø for sin nye tror. De opplever styrke ved at andre fordømmer dem, at samfunnet ser på dem som farlige og at de blir betegnet som fanatikere.

Brevik på vestkanten

Professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, trekker i artikkel i Klassekampen i dag paralleller mellom Anders Behring Breivik og unge som radikaliseres til jihadister. Breivik vokste opp på vestkanten i Oslo under mangel på kontakt med en far og en mor som hadde problemer. I et miljø der det var vanlig å strebe etter et perfekt ytre og materiell suksess, ble Breivik en taper. Han gikk på en serie nederlag, ble ydmyket og utviklet etter hvert et selvhat. Dette projiserte han over på samfunnet. Arbeiderpartiet og innvandrerne ble symbolet på alt han mente var galt i samfunnet. Eksperter er fortsatt uenige om Breivik var eller er så pass psykisk skadeskutt at han må regnes som strafferettslig utilregnelig. Den diskusjonen har det lite mening i å ta opp igjen nå. Poenget var at de var krefter i Breviks psyke som tok over styringen av han liv. Han fant mening i det ekstreme. En ensom, forvirret og mislykket ung mann klarte å gjøre seg selv til en person som ha hevdet var utvalg til å endre historiene gang.

De psykologiske aspekter ble belyst under rettssaken, men det pågikk hele tiden en kamp om forståelsesrammen, om det handlet om politikk eller psykologi.

Samfunnet og mediene bestemt seg for den politiske forståelsesrammen kort tid etter attentatet. Breivik ble tatt på alvor som en politisk aktør, som han ønsket. Han framsto som et bevis på at høyreekstremistene var i framgang. Det er slike som Breivik over alt, fikk vi høre. Noen mente vi måtte regne med at andre stor klar til nye terrorangrep. Om man ikke trodde på Breiviks eget oppdiktede nettverk, ble det pekt på at det var nok av andre høyreekstreme miljøer som var organisert og rede til kamp.

Frp og andre som hadde kritiserte innvandringen, fikk høre at de hadde beredt grunnen for at slike holdninger som preget Breivik, hadde fått innpass i samfunnet. Nå måtte det tas et oppgjør med innvandringskritikken og alt snakk om snikislamisering. Det ble tatt til orde for at ytringsfriheten framover måtte balanseres i forhold til «ytringsansvar». Folk måtte tenk seg om og ikke ytre seg på en måte som kunne skape fronter og drive mennesker over i ekstremisme.

Da PST første gang ga beskjed om at de ikke merket særlig mye til høyreekstreme miljøer med mulige terrorplaner, ble de kritisert for å ta for lett på den faren de høyreekstreme representerte. Neste gang ga PST vurderte trusselbildet, var de tydelige på at det var jihadister første og fremst, ikke høyreekstreme, som representerte en terrorfare på norsk jord.

Breivik får holde på med sitt. Han representerer ingen gruppering som vi ikke har full kontroll på. Innvandring og ekstremisme blir utsatt for like hard kritikk som før Breivik gikk berserk. Spørsmålet nå er hva som kan gjøres for å hindre at unge radikaliseres og blir krigere for en forvrengning av islamsk tro?

Det store spørsmålet

Hvordan har vi som samfunn kommet dit at unge mennesker opplever at deres helt basale eksistensielle og sosiale behov – for identitet, menig og annerkjennelse –er så utilfredsstilt at de tyr til ekstreme former for utmelding av dette samfunnet, og for voldsutøvelse mot det for derigjennom å oppleve at de omsider har et liv med menig, retning og annerkjennelse?

Slik stiller Arne John Vetlesen spørsmålet. Men han gir ikke svaret? Han inviterer til refleksjon og debatt.

Vi lever i et samfunn er vi hyller rasjonaliteten og mener vi har utviklet felles verdier for samfunnet som alle kan forplikte seg på. Det rekker ikke langt i møte med virkeligheten. I det vellykkede samfunn vi har rigget til, oppstår sterke følelser hos mennesker som faller igjennom.

Det kan se ut som om konkurranse og vellykkethetssamfunnet ikke lar seg styre i en retning som gavner de fleste. Da må vi leve med at de som taper representerer en sikkerhetsrisiko.