Bunnoppgjøret

Klokken 4.15 på morgenen den 9. april 1940 pisket den krasse nordavinden sammen snødrevet innerst i Narvik havn og gjorde sikten elendig. Til tider var det som om det gamle og slitte panserskipet Eidsvoll ikke var omringet av snø, men hvite sjøstrømmer, og egentlig alt lå på havets bunn. I tillegg til Eidsvoll lå panserskipet Norge litt lengre inn på havna. Skipene, begge bygd rundt 1900, skulle forsvare Narvik alene. Den lille byen hadde blitt et av de viktigste målene i kampen om Europa. Krigsmakten som holdt Narvik, kom også til å kontrollere malmen som kom ut fra Kiruna. I 1938 importere Tyskland 22 millioner tonn jernmalm. Ni av dem kom fra Sverige. Malmen fra Narvik var en del av grunnmuren i tysk militærindustri.

Innimellom åpnet fokket seg rundt Eidsvoll. Da kunne kommandørkaptein Odd Isaachsen Willoch og de andre på broen se i glimt utover havet. Eidsvoll og Norge hadde fått beskjed om å forvente å møte tyske eller britiske skip på vei inn Ofotfjorden. Utgaven av Aftenposten som gikk i trykken denne natten, meldte om «krigsskib og fly i aktivitet overalt» og at «alle kystfyr slukkes». Men invasjonen var fortsatt ikke offisielt i gang.

Med ett fløt en grå vegg ut av snøen. Kun et par hundre meter unna Eidsvoll kom tre tyske jagere glidende, ledet av den nybygde Wilhelm Heidkamp. Eidsvoll forsøkte å kommunisere med signallamper. Da de ikke fikk svar, avfyrte de et varselskudd.

De tyske skipene stoppet. Om bord på Heidkamp fantes det papirutgaver av den detaljerte angrepsplanen mot Norge, Operation Weserübung. I henhold til ordrene nedskreven i disse dokumentene – som enten ble oppbevart på broen eller i en safe inne i skipet – senket mannskapet ned en av sine motoriserte livbåter. Den kjørte de 200 meterne mot Eidsvoll. Den lille sjaluppen la seg til ved ripa, og om bord klatret en korvettekaptein ved navn Gerlach. Han ble ledet til broen, hvor han ga militær hilsen til Willoch. Samtidig med dette rettet Eidsvoll kanonene mot Heidkamp.

Gerlach skal ha bedt nordmennene om å slutte seg til tyskerne. Willoch skal ha nektet, og deretter kontaktet sin overordnede om bord på panserskipet Norge. Ordren han skal ha fått derfra, via ultrakortbølgeapparat, var «gå til kamp». Willoch avviste så en siste gang tilbudet fra Gerlach. Korvettekapteinen skal ha gitt honnør igjen, før han gikk ned i sjaluppen som satte kurs tilbake mot Heidkamp. På dette tidspunktet skal Willoch, ifølge enkelte gjenfortellinger av historien, ha ropt til mannskapet sitt: «På plass ved kanonene, nå skal vi slåss, gutter!». Om bord på sjaluppen tok en signalmann eller Gerlach selv fram en to-patrons signalpistol, og skjøt opp et rødt – enkelte mener hvitt – varselsignal. Som følge av signalskuddet avfyrte Heidkamp fire torpedoer. To eller tre traff Eidsvoll, som knakk og sank på 15 sekunder. 177 av besetningen døde. Klokken var 04.37.

Disse hendelsene skjedde samtidig som Blücher, 103 mil lengre sør i landet, ble rammet av – de i ettertid mye mer kjente – skuddene fra Oscarsborg. Blusset fra signalpistolen fra sjaluppen var like monumentalt, ifølge enkelte historikere. Det satte i gang den katastrofale krigen i Nord-Norge. Som Ulf Eirik Torgersen, daglig leder ved Krigsmuseet på Narviksenteret, sier det:

– Det var startskuddet på det hele.

Espen Luneborg (t.v) og Robert Berg har brukt mye av fritiden sin nede på de tyske vrakene utenfor Narvik.
Foto: Aasarød

Det er her, mens 177 unge norske gutter og menn mister livet i Narvik havn, at mysteriet startet. Rett etter å ha avfyrt torpedoene, mens signalblusset lyste over vannflaten, fortsatte jagerne inn mot Norge, som også ble senket uten å være i stand til å gjøre motstand. Der døde 101 mann. Hva hendte med sjaluppen i disse hektiske minuttene? Hadde Heidkamp tid til å heise opp båten? Eller fikk de bare Gerlach og signalmannen om bord før de fosset videre?

En junidag i 2003, 63 år etter skuddet fra signalpistolen, satte hobbydykkerne Robert Berg og Espen Luneborg ut på Narvik havn i en liten lettbåt av plast. De gled ut over vannet og stoppet opp et stykke utenfor stedet hvor Eidsvoll ble senket. Som den skjebnesvangre dagen i 1940, var det dårlig vær. Luneborg tok første dykk. Under vann var det klar sikt.

I ukene etter skuddet i 1940 foregikk den andre verdenskrigs hardeste norske kamper i og utenfor Narvik. Wilhelm Heidkamp ble til slutt selv senket av den britiske marinen. Slaget om Narvik ble nazistenes første nederlag, selv om de allierte til slutt trakk seg ut av byen. De fleste av vrakene som lå igjen etter slaget er fortsatt skjult nede i dypet. Denne skipskirkegården har blitt et mekka for vrakdykkere fra hele verden, men også et av de viktigste åstedene i en pågående kamp om de historiske gjenstandene som definerer Norges kysthistorie.

Dykkere fra Norsk Bjergningskompani under hevningen av skipet KNM Fritjof Nansen. Slike arbeidere, som var med på oppryddingen etter andre verdenskrig, ble senere den første generasjonen norske fritidsdykkere.
Foto: Bergen Sjøfartsmuseum

I førmoderne tid var ikke havet barrierer, sa Thor Heyerdal, de var veier. Men det finnes ingen tegn på sjøen som viser disse ferdselsårene. Så fort en kjøl har skåret igjennom det, lukker vannet seg og skjuler alle spor. Norge har, gjennom det aller meste av landets historie, hovedsakelig vært en kystnasjon, men levningene vi har fra denne historien er få. Det er gjenstandene fra landjorda – gravhauger, helleristninger, klosterruiner og stavkirker – som har fått lov til å fortelle allmennheten hvordan livet var før, og hvordan vi har blitt det samfunnet vi nå er. Det mest kjente objektet fra havshistorien, Osebergskipet, ble funnet et godt stykke inne på land, gravd ned i bakken. Det er først gjennom de siste 50 årene at vi har kunnet forholde oss aktivt til vrak under vann. Samtidig er gjenstander på havbunnen spesielt vanskelige å ta vare på og overvåke. I Norge er det i dag bare femten marinarkeologer som skal undersøke og verne mer enn 2000 registrerte skipsvrak og andre funn fra Kirkenes til Lindesnes: Over 17 % av den gamle norske seilskuteflåten fra 1800-tallet ligger der nede, sporene etter gamle havner i alle de store byene, middelalderbåter med last, 2000 år gamle stokkbåter, hundrevis av steinalderboplasser, fly og tusenvis av andre faretøyer. Alle gjenstander eldre enn reformasjonen i 1537 og alle skip eldre enn 100 år har de ansvar for.

Men de femten er langt fra alene om å studere havbunnen. Det er i tillegg rundt 30 000 hobbydykkere i Norge. For en undergruppe av disse er fredede kulturminner og andre historiske gjenstander under vann ettertraktede mål. Norske og utenlandske dykkesider har reklamert for vrak hvor dykkere kan hente jakttrofeer, og «hvor muligheten for å finne nye suvenirer er stor». Rykter noen av de norske maritime museene hører, tyder på at det foregår en storstilt «charter-trafikk» fra utlandet til norske kulturminner under vann. De vrakene det er mest oppmerksomhet rundt er de nyere kulturminnene, for eksempel vrak fra andre verdenskrig. De eksisterer i en rettslig gråsone og er ikke er automatisk vernet av kulturminneloven.

Vrakjegerne har vel så avansert utstyr som arkeologene. De bruker undervannsmetalldetektorer, dykkerflasker med blandingsgass og sidesøkende sonar. Siden årtusenskiftet er noen få hobbydykkere tatt av politiet: En ung mann ble oppdaget med gjenstander plukket fra cockpiten til et av de ytterst få intakte flyvrakene under vann i Norge, en Junker 52 fra andre verdenskrig som ligger på 40 meters dyp utenfor Hommelvik i Sør-Trøndelag. En person på Sørlandet ble tatt med en hel serie gjenstander fra et vernet seilskipsvrak som ligger utenfor Ulvøysund. Og kanskje mest spektakulært: En mann fra Narvik ble dømt for å være i besittelse av en original utgave av selve Operation Weserübung, ifølge politiet tatt opp fra et tysk skipsvrak i Narvik havn. Disse er mest sannsynlig bare toppen av isfjellet. Norsk maritimt museum i Oslo anslår i en rapport fra 2006 at det fjernes og slettes flere kulturminner under vann hvert år, enn det antallet lokaliteter som i det hele tatt er registrert, altså over 2000.

Denne «rensingen» av havbunnen skylder museet blant annet på en holdning i allmennheten om at «gamle ting under vann ikke er kulturminner – men skatter på havbunnen». Sjøen, skriver de, blir sett på som «arkeologiens siste gjenværende Indiana Jones-land».

Ute i Narvik havn den sure sommerdagen i 2003, satt Robert Berg med termosen ved siden av seg og så på boblene som steg til overflaten som et girlander og viste hvor kompisen befant seg. På grunn av været hadde Berg foreslått at de bare skulle ta et kortdykk på måfå.

Berg hadde viet mye av livet sitt til akkurat dette. Alt det dyre utstyret, alle timene med venting i båten, tiden borte fra barna og kona. Alt sammen for å få de dyrebare minuttene i dypet med vrakene. Han var utdannet radiograf, men drømmen hadde alltid vært å ha dykkingen og krigshistorien som jobb. Da han var liten hadde han sittet andektig og hørt gamle onkler fortelle om kamper mot tyskerne. Jomfrudykket var i 1986. Fortsatt husker han det første glimtet han fikk av et av skipene der nede: Jegeren Dieter von Roeder lå der stille, med udetonerte granater spredd utover hele dekket. Da hadde han bestemt seg for at han måtte ned på alle vrak han kunne nå.

Lenge før det planlagte tidspunktet, kom Luneborg tilbake til overflaten igjen. Han var oppspilt. Der nede hadde han kommet over et ukjent vrak. Noe som så ut som et lystfartøy fra 1960-tallet. Berg kastet seg ut i vannet for å selv kunne se funnet. Han sparket seg ned de 34 meterne. I ettertid har han fortalt at han var nær på å sette ventilen i halsen da han så vraket komme mot ham i vannet. Årevis med research over historiske bøker og bildesamlinger av tyske krigsfartøy gjorde at han med en gang forsto hva dette kunne være. Det var ikke noe lystbåt. Det var noe mye mer verdifullt.

– Når mannen i gata tenker på skatter under vann, tenker de kanskje ofte på det klassiske Donald Duck-vraket med en skattekiste voktet av en blekksprut. Den er muligheten til å bli rik, sier Fredrik Skoglund, ved NTNU Vitenskapsmuseet, en av Norges få marinarkeologene. På pulten sin på museet har han en dykkermaske og en snorkel liggende, som for å minne seg selv på hvor arbeidet han driver med egentlig skal foregå. Men storparten av tiden tilbringer Skoglund og de andre arkeologene på land, hvor de vurderer om utbyggingsplaner langs kysten er i konflikt med kulturminner i sjøen.

Den lille gruppen profesjonelle arkeologer kjemper en evig kamp mot skattejegere, mot byråkratiet og mot tidens tann for å bevare kulturminner under vann.

– Skattene vi arkeologer er opptatt av er de enkelte kulturminnene og hva de kan fortelle oss om vår felles historie, sier han.

– Ikke gullkister.

I motsetning til kulturminner på land, er alle disse funnstedene skjult av havet. En gravhaug
på land ruver i landskapet og blir overvåket av
alle som går forbi den. Få ville finne på å ta med seg hjem et sverd de fant i en gravhaug, tror
Skoglund. Under vann derimot, er det andre holdninger.

– Finner man noe i dypet, føler mange at de har rett til å «redde det», sier Skoglund.

Om hver av de 30 000 redder litt, blir sjøen
fort tom.

Mennesket har søkt mot havbunnen lenge. Aristoteles nevner at det skal ha vært dykkerklokker i bruk alt 400 år før Kristus. I 1531 ble en klokke etter Leonardo da Vincis design brukt til å komme ned til to sunkne skip. De første dykkerdraktene, med metallhjelm og små glugger med tykt glass, ble oppfunnet i 1715. Disse tunge og klumsete apparatene hadde loddføtter og en lufttube som koblet dem til overflaten. De første dykkerne kunne fortelle om de tåkete omrissene de fikk se av skipsvrak. Det var mennesker nede og fraktet opp laster med kobber og kanoner fra vrak, og ferskvannsdykkere plukket opp bein etter prehistoriske elefanter. Men det var nær umulig å utforske skip med disse draktene. Verden under vann var fortsatt et mytisk landskap.

Den moderne dykkerevolusjonen kom med Jacques-Yves Cousteau, den franske undervannspioneren og forskningsformidleren, og Emile Gagnan. Under andre verdenskrig utviklet de SCUBA-teknologien, Self Contained Underwater Breathing Apparatus. Endelig var dykkeren fri fra luftlinen opp til overflaten. Med komprimert surstoff på ryggen koblet til en pusteventil, kunne dykkeren fritt svømme hvor han eller hun ville. Cousteau og Gagnan holdt oppfinnelsen skjult til de klarte å masseprodusere den. Da de gjorde den tilgjengelig i 1946 åpnet plutselig havet seg for hvem som helst.

I Norge ble arbeiderne som var med på å hugge opp skipsvrak og bygge nye havneanlegg etter krigen de første hobbydykkerne. En av disse var Roald Nicolaisen, mannen som i år 2001 ble dømt for å ha hentet opp Operation Weserübung og andre gjenstander fra havet utenfor Narvik. I Norge ble Europas første dykkerklubb, Oslo undervannsklubb, startet i 1951. De sydde og bygde sitt eget utstyr, og fikk etter hvert en helt egen ekspertise. Ettersom hobbydykkerne var de eneste som var under vann, fikk de håndtere alt som var der nede. Det har ført til at det har oppstått en usikker allianse mellom de frivillige og museene. Gjennom 1970- og 80-tallet var hobbydykkere hvert år med på utgravinger. Først i 1990 kom den første utdannede marinarkeologen i fast arbeid.

– Det ble ikke drevet noe ordinær undervannsarkeologi på den tiden. Om man kom over noe man trodde var en gammel havn eller noe, så sendte man ut en lokal dykkerklubb, sier Skoglund.

– I arkeologi på land ville man aldri funnet på å bruke frivillige på den måten.

Denne metallplaten hentet dykkerne opp fra sjaluppen. De håper den kan hjelpe dem til å få svar på mysteriet.
Foto: Aasarød

På det tredje dykket ned til båtvraket 34 meter under havoverflaten i Narvik havn, klarte Luneborg å komme seg inn i den lille kahytten. Listverket og gulvplanker var fortsatt synlige, båten holdt god stand. Tysk kvalitet, tenkte Luneborg. Men han fikk fort andre ting enn listverk å tenke på. Idet han gled inn i den lille døråpningen så han noe liggende på gulvet, under et tynt lag med mudder: En pistol.

Det begynte å gå opp for både Luneborg og Berg at de hadde gjort en oppdagelse som var langt større enn de hadde håpet eller planlagt denne gråværsdagen. De to bestemte seg for å ta med pistolen opp. De var redde for at andre, med mindre hederlige hensikter enn de selv, skulle finne vraket. Dykkermiljøet i Norge er sammensatt, og ønske om å holde funn skjult er stort. De offentlige marinarkeologene i Norge har enkelte ganger gått med på å holde koordinatene for konkrete funn gjort av hobbydykkere skjult, etter dykkernes eget ønsket. Det er i alles interesse å holde plyndrere borte fra vrak. Hvem som er hvem, derimot, er et noe vanskeligere spørsmål.

På land la de to pistolen i et oljebad, så rusten ikke skulle begynne å tære på den. I tillegg tok de med seg en liten konstruksjonsplate opp fra vraket, hvor produksjonsnummer og -år var risset inn. Båtvraket der nede var nå blitt helt anonymt.

Etter dette dykket holdt de to tett. Det skulle gå syv år før de nevnte sin oppdagelse til krigsmuseet i Narvik, og ti år før offentligheten fikk vite
om det.

Enkelte vil mene at dykkerne kunne gjøre det med rette. I dypet har reglene alltid vært annerledes. I motsetning til på land er faktisk Donald Duck-skatten virkelig der ute, og om du finner den kan den bli din. Slik var det i alle fall frem til oppdagelsen av den største norske skatten av alle: Rundefunnet. Den kom til å endre hvordan vi forholder oss til norsk historie under vann.

I 1725 var handelsskipet Akerendam, tilhørende det nederlandske ostindiakompaniet, på vei til Batavia, dagens Jakarta i Indonesia. Om bord hadde skipet over 70 000 gull- og sølvmynter, lønn til kolonimaktens ansatte. Blant annet på grunn av redsel for kaprere seilte båten en omvei rundt Skottland og ned langs norskekysten. Der møtte den natt til 8. mars en storm. Skipet forliste nord for Runde på Sunnmøre. Havbunnen i flere kilometer rundt åstedet ble strødd med skipsrester og last.

I 1972 fant tre hobbydykkere 57 000 mynter fra denne lasten, som de selv tok opp. Norsk lov hadde ikke automatisk vern for kulturminner under vann som var yngre enn reformasjonen, med mindre det var båter eller båtustryr. Dermed kunne de tre bare forsyne seg av lasten. Det ble i ettertid påstått at noen sågar hadde brukt dynamitt for å få tak i den. I 1979 ble 6000 av myntene solgt på en auksjon i Zürich, til 882 000 sveitsiske franc, ni og en halv million norske kroner, omregnet til dagens valuta. På det daværende tidspunkt skal dette ha vært den høyeste prisen betalt for gjenstander fra et sunket skip.

Frode Kvalø, arkeolog og forsker ved Norsk maritimt museum, er en av de som kjenner best til jussen rundt norske maritime kulturminner. Han forklarer at det også var andre mangler ved forvaltningsapparatet som dykkere kunne benytte seg av for å få eierskap over viktige vrak.

– Etter at man fikk den nye teknologien på 50-tallet fikk man øynene opp for kulturminner under vann. Men myndigheten måtte følge det såkalte innløsningsinstituttet. Senest seks måneder etter at et funn var gjort, måtte staten gi finneren kompensasjon, sier han.

Hvis ikke fikk oppdageren eie funnet. Ettersom det ikke fantes profesjonelle marinarkeologer, betydde dette ofte at innmeldte funn ikke kunne bli undersøkt og innløst. Det var sågar rykter om at dykkere diktet opp vrak for å få kompensasjon.

Som en direkte følge av Akerendam, ble loven endret. Fra da av ble alle gjenstander fra skip vernet, om de fortsatt var om bord i vraket eller ikke, og innløsningsinstituttet avviklet.

Etter Akerendam har mange av konfliktene rundt kulturminner under vann gått på hvor vidt en gjenstand funnet på havbunnen stammer fra en båt. Om den ikke har vært om bord i en båt, og for eksempel stammer fra et havneanlegg, må den være eldre enn den norske reformasjonen i 1537, for være beskyttet.

Dette skillet ble tydelig belyst i en noe kuriøs sak fra Kristiansund i 2005. En hobbydykker skal ha trålet og saumfart havbunnen i Kristiansund havn. Han hadde plukket med seg det han hadde funnet av flasker, skipsklokker, bruskilt og byggeplater. Men han ble frifunnet fordi ingen kunne bevise at objektene kom fra båter og ikke var kastet fra brygga. Så gråsonene er fortsatt mange. Og lovene er enda vanskeligere å forholde seg til når det gjelder en for oss mye nærere, og mer spektakulær del av Norges kysthistorie.

Narvik er en by som fortsatt er tydelig merket av krigshistorien. En narvikboer stopper opp for å slå av en prat med lederen for Krigsmuseet.
Foto: Aasarød

Da jageren Wilhelm Heidkamp torpederte Eidsvoll 9. april 1940 fulgte altså skipet den tyske angrepsplanen mot Norge og Danmark, eller Operasjon Weserübung. Dette var en plan bestående av om lag 1300 dokumenter. Den beskrev de antatte norske forsvarsverkene, inneholdt informasjon om konkrete støttespillere i forskjellige byer i Norge, og skisserte angrepsmetoden tyskerne ville bruke. Utgaver av deler av denne planen var å finne om bord på skipene i Narvik havn.

30. juni 1999 tok politiet seg inn i et naust og et båthus, og noen dager senere en bolig, i Narvik. Ransakingsordren hadde de fått på grunn av mistanke om at eieren, Roald Nicolaisen, var i besittelse av gjenstander som ulovlig var hentet opp fra krigsvrak. Politiet fant en stor mengde gjenstander fra andre verdenskrig, hvorav de beslagla rundt 3000: Objekter de mente stammet fra båter, store mengder porselen med hakekorsstempel og cirka 40 maskinskrevne A4 sider med Wehrmacht-stempel: Narvik-delene av Operasjon Weserübung. Papirene hadde tydeligvis ligget under vann før de havnet i kjelleren. Politiet beskrev beslaget som «sensasjonelt». De mente å kunne bevise at mannen hadde drevet systematisk plyndring i 19 år.

Roald Nicolaisen vokste opp på Værøy i Lofoten. På 60-tallet fikk han tak i Aftenpostens bok om amatørdykking. Etter å ha lest den følte han seg klart til å gå ned i dypet. Da han var med på å bygge ny malmkai i Narvik i 1975 fikk han se vrakene for første gang. Senere ble han nordsjødykker, og var blant annet med på å få ut de omkomne fra den kantrede plattformen etter Aleksander Kielland-ulykken. Med sin ekspertise fra avanserte dyphavsdykk, ble han en av de viktigste personene i dykkermiljøet i Narvik. Da saken mot ham kom opp i 2001 var han i tillegg blitt stemplet som en av Norges mest aktive dykkerkriminelle.

I følge tiltalen, hadde Nicolaisen kommet seg inn i et av vrakene til de tyske jagerne. Der inne hadde han funnet dokumentene og fraktet dem med seg til overflaten. Disse anklagene førte til at Nicolaisen, visstnok som første nordmann, ble siktet for vrakplyndring. Til slutt måtte han betale 10 000 kroner i bot for grovt tyveri fra vrak tilhørende den norske stat. Dokumentene fra angrepsplanen skal så ha blitt fraktet til Riksarkivet. De fleste vrakene i Narvik er ikke gamle nok til å være automatisk vernet, ettersom der er mindre enn 100 år siden de ble bygd. I stedet tok tiltalen utgangspunkt i at sunkne fiendtlige krigsskip er statens eiendom. Men situasjonen er egentlig litt mer komplisert. Etter krigen ble en stor mengde vrak solgt til opphuggingsbedrifter, som muligens fortsatt har et eierskap til dem. Så tar du opp en gjenstand fra et tysk krigsskip, kan det være du stjeler fra private, fra staten, eller begge.

– Når det gjelder den saken, så hadde man egentlig ikke noe regelverk å forholde seg til. Spørsmålet rundt kulturminner fra andre verdenskrig har vært skjøvet under bordet, sier Ulf Eirik Torgersen ved krigsmuseet i Narvik.

Han mener saken ble uheldig, ettersom Nicolaisen fikk uforbeholdent mye oppmerksomhet. I tillegg til tyveriene han ble dømt for, har han også gitt mange gjenstander til museet, sier Torgersen.

– Vi vet at denne personen brakte gjenstander til det offentlige rom. Noe vi er veldig takknemlig for. Hvis ikke er det mange ting av unik karakter vi ikke ville ha hatt. Men han var en person som havnet litt mellom barken og veden, mener Torgersen.

Økokrims politiadvokat Hans Tore Høvikodden derimot, sa etter saken at det var nødvendig å få en prinsipiell avgjørelse som tydeliggjorde at det Nicolaisen drev med var straffbart. Senere har Økokrim vist til denne saken som en viktig dom, fordi «tyveri fra skipsvrak er et økende problem».

På sitt kontor på Krigsmuseet på Narviksenteret har daglig leder Ulf Eirik Torgersen et originalt bilde nazistene fikk laget for å minnes det katastrofale slaget om byen.
Foto: Aasarød

I dag, 15 år senere, er Roald Nicolaisen fortsatt forbannet over det som skjedde. Han mener det ødela livet hans. Dykkingen og andre verdenskrigshistorien, hans store lidenskaper, har han lagt fra seg. Akkurat nå holder han på å flytte bort fra Narvik. Grunnen til den kraftige reaksjonen fra myndighetene, tror han har sammenheng med at dokumentet inneholdt navn på norske kontaktpersoner tyskerne hadde i Narvik.

Han nekter for å ha vært nede og plukket opp Operation Weserübung. Dokumentene fikk han kjøpt fra en svensk venn i Tyskland, sier han. Hvor de har vært før det, over eller under vann, har han ingen anelse om.

Når det gjelder alle de andre funnene, ser Nicolaisen på seg selv som en mann som har reddet, ikke stjålet norske kulturminner.

– Om du møter opp i fjæresteinene med dykkerutstyr, så blir du sett på som en kriminell banditt. Fordi du skal ha plukket opp gjenstander som tilhører samfunnet? Javel, men da må myndighetene være interesserte. Jeg har hjulpet til siden 70-tallet. Men de sier «nei, vi har ikke kapasitet» og «la det bare ligge», forteller Nicolaisen.

Om man gjør det, frykter han, kan utenlandske dykkere komme og plukke med seg gjenstander og ta det med seg ut av landet. Politiet har stoppet svenske og finske dykkere på vei over grensen med funn gjort i Narvik.

– Hadde det ikke vært for oss samlere, så hadde det ikke vært noen gjenstander på museet. Hadde jeg fått beholde de tingene jeg hadde funnet, pusset og tatt vare på dem til jeg ble lei, så hadde det blitt levert til museet med en lapp: Her er det et funn fra det og det vraket, eller den og den avfallshaugen. Værsågod!

Espen Luneborg og Robert Berg ser på oppdagelsen sin.
– Det er rart å tenkepå at den kan ha starta et helt lite helvete,sier Luneborg.
Foto: Aasarød

Når høsten slår seg vrang, er det bedre under enn over vann i Narvik. Denne novemberdagen er himmelen mørk og gatene blankpolerte i Narvik sentrum. Robert Berg bor øverst i en bakke på en av de små utsiktspunktene over byen. Jeg har blitt invitert dit for en avduking.

Nabohuset til Berg er bygd oppå en gammel tysk bunkers, en av nazistenes kommandosentraler under krigen. Det legger han ikke skjul på at han misunner naboen. Men hans eget hus har i alle fall utsikt mot Narvik havn. Du kan se akkurat der panserskipet Norge lå ankret opp før det ble senket. Berg er en høy mann med kortklipt, praktisk hår, og som oftest holder han ansiktet i en alvorlig mine. Han peker over hustakene og forklarer hvordan krigsskipene bevegde seg på havnen den skjebnesvangre dagen. Mens vi står og ser ut vinduet er Espen Luneborg ute i den hvite varebilen sin og henter en hvit tiliters plastdunk.

– Du er den første som får ta bilde av den, sier Berg.

Vi går andektig til garasjen.

– Men du er for så vidt også den første som har spurt.

I garasjen har Luneborg fått på seg to engangshansker i plast. Bak det korte skjegget presser han konsentrert leppene sammen. Dunken legges forsiktig på gulvet og han bretter opp en liten luke han har skåret i plasten. Under den kan vi skimte et lite bad av mørkegrønn motorolje. Luneborg stikker den hanskekledde hånden ned i den og trekker ut skatten deres.

– Det er rart å tenke på at den kan ha starta et helt lite helvete, sier han.

– Det her funnet kan vi leve lenge på.

Den ser ut som en vanlig pistol, bortsett fra at løpet er tykt og langt. Ytterst har det begynt å gå i oppløsning. Men håndtaket og avtrekkeren ser nesten helt nye ut. Denne relikvien har ikke noen stor økonomisk verdi, mener Berg og Luneborg. Men desto større historisk.

De to mennenes teori er at båten de har funnet er Wilhelm Heidkamps sjalupp, og at pistolen er den samme som avfyrte skuddene som markerte starten på krigen. Etter at signalpistolen hadde blitt avfyrt, er en mulighet at Gerlach og signalmannen kom seg opp i moderskipet, men at sjaluppen ble forlatt på vannet på grunn av tidsnød, og eventuelt ble senket av tyskerne selv. Da ville den havnet akkurat der den ligger nå. Likevel, det kan selvsagt ha vært en av de andre senkede tyske jegernes sjalupper. Men i så fall: Hvorfor lå signalpistolen slengt på gulvet inne i kahytten? Og hvorfor kan du, om du titter inn i det åpne pistolløpet, se at et av de to patronkamerene er tomme? Pistolen ser ut til å ha avfyrt et skudd.

Hobbyhistorikerne har prøvd å finne tydeligere bevis. Ved hjelp av nummerplaten de tok med opp fra vraket har de kontaktet arkiver i Tyskland som kan ha oversikt over produksjonsnumre til båter fra andre verdenskrig. Men de har ikke fått svar. Likevel tok det lang tid før de sa fra til noen andre.

– Det var litt sånn at skulle vi si i fra til myndighetene, ville vi være sikre på at ingen gikk ut og ranet den her båten. Vi kontaktet museet for tre og et halvt år siden, da vi innså at vi ikke klarte å finne svar på egen hånd.

Men de har et noe ambivalent forhold til det offentlige. De mener begge at ting har det best på museum. Men det må være lov for hobbydykkere å ta noen suvenirer til seg selv.

– Jeg er ikke så skinnhellig at jeg sier at jeg ikke tar noe opp om jeg finner det, innrømmer Berg.

– Så kan man diskutere lovligheten av det. Men det er bedre enn at det forsvinner ut av landet med utenlandske dykkere. Og fakta er at om tjue år er det ikke noe igjen av disse vrakene. De er alt i oppløsning.

Signalpistolen dykkerne fant i dypet kan være den samme som startet slaget om Narvik morgenen den 9. april. Det smellet, sammen med skuddene fra Oscarsborg mot Blücher, kan sees på som begynnelsen på krigen i Norge.
Foto: Aasarød

Dommen mot Roald Nicolaisen, derimot, støtter ikke denne holdningen. Det gjør heller ikke marinarkeologene. Fredrik Skoglund på NTNU Vitenskapsmuseet påpeker at hobbydykkere som tar opp gjenstander ødelegger kulturminnene de finner.

– Vi ser jo at mange gjenstander tas opp av hobbydykkere fordi de skal «reddes». Det som da skjer er at de ødelegges på peishylla eller i garasjen til dykkerne.

I tillegg advarer Skoglund mot å i det hele tatt flytte gjenstander fra gamle skip.

– Når man graver etter gjenstander eksponerer man også ofte de skjøre vrakdelene, og nedbrytningen akselererer. Den severdigheten som en gang var på havets bunn, som en autentisk portal inn til en svunnen tid, ødelegges for alle andre interesserte, sier han.

For å få til en ny holdning har marinarkeologene, blant annet på NTNU Vitenskapsmuseet og på Norsk maritimt museum i Oslo, forsøkt å starte et samarbeid med en ny generasjon dykkere. Det har vært forsøkt å få dykkerklubber til å være frivillige voktere av konkrete vernede vrak.

Men fortsatt får marinavdelingene rundt om på norske museer inn umerkede gjenstander funnet under vann, som så har blitt gjenoppdaget i dødsbo eller etterlatenskaper etter skilsmisser. Skoglund har lite til overs for det.

– Tanken er helt motstridende med kulturminnevernets interesser, samt tanken om at dette er nasjonale verdier som tilhører oss alle. Hadde de nå enda kommet til et museum med funnet sitt. Men brorparten havner i privatsamlinger eller en klubbsamling. Det er en ganske individualistisk og egoistisk holdning, mener han.

Å ta opp vrakdeler fjerner i tillegg viktig informasjon fra vraket, de gjenstandene som gjorde at man kunne ha datert eller identifisert et funn blir spredd utover landet.

– Nettopp den gjenstanden som gjorde at vi kunne identifisert et konkret vrak. Nettopp den brikken vi trengte: De krittpipene, den flaska. Når sånne ting fjernes, så ødelegges også muligheten for en større forståelse av kulturminnet, sier han.

Norske marinarkeologer forholder seg bare til vernede historiske minner under vann, altså skip eldre enn hundre år og alle funn eldre enn reformasjonen. Men Skoglund mener at å plukke opp gjenstander fra funn som ikke er dekket av kulturminneloven kan være like ødeleggende.

– Det er ikke like lett å få dømt dykkere som har tatt fra yngre vrak, ettersom de tar noe som ikke har en klar lovbeskyttelse, men de bidrar til at vrakene ødelegges. Vi har dessverre flere eksempler på at vrak er blitt regelrett ribbet for mye utstyr i tiden rett før det blir vernet. Dette betyr at gjerningsmennene utmerket godt kjenner lovverket. Det kan dermed ikke unnskyldes, mener Skoglund.

Ulf Eirik Torgersen, daglig leder ved Narvik krigsmuseum, som hovedsakelig forholder seg til vrakene fra andre verdenskrig, har en mer pragmatisk holdning.

–Hobbydykkere har bidratt til at norsk historie har blitt offentligjort, i og med at de har donert det videre, sier han.

– På et eller annet tidspunkt har de sett seg ferdige og gjenstandene kommer tilbake til det offentlige rom. Verst er det med de dykkerne som er av utenlandsk opprinnelse. Det materialet de måtte finne ser vi ikke noe til.

– Jeg er ikke så skinnhellig at jeg sier at jeg ikke tar noe opp om jeg finner det. Så kan man diskutere lovligheten av det. Men det er bedre enn at det forsvinner ut av landet, mener Robert Berg (t.v). Han og Espen Luneborg har fortsatt pistolen de fant.
Foto: Aasarød

Den holdningen støtter hobbydykkere som Robert Berg og Espen Luneborg. Roald Nicolaisen derimot, som ble dømt for å ha tatt opp Weserübung-dokumentene, har en annen innstilling. Som følge av dommen mot han, har han brutt all kontakt med museums-Norge. Han har ingen planer om å gi noen av gjenstandene han har videre. Blant annet, sier Nicolaisen, er han i besittelse av uniformen til den tyske marinesjefen Otto Ciliax, som under krigen var flotiljesjef om bord på Tirptiz. Den skal han aldri låne ut.

– Jeg har utrolig mange fine gjenstander, men de har jeg ikke tenkt å videreformidle til museene.

Jeg vil heller destruere det enn å gi det videre til dem, sier han i dag.

Mens slaget om kulturminnene på den norske havbunnen fortsetter, prøver Krigsmuseet i Narvik i samarbeide med hobbydykkerne, å få svar på hvor båten og pistolen kommer fra. Etter at museet fikk høre om funnene, har de sendt forespørsler til det tyske riksarkivet i Freiburg. Men responsen har latt vente på seg. Så inntil vider er det ikke noe klart svar.

Det vi vet så langt er at en sjalupp ligger på 34 meters dyp utenfor Narvik. Tidligere hadde dette vraket en liten planket med påskriften «H.Havighorst, Bootswerft Blumenthal a.d Weser. No. 2511 Baujahr 1938» skrudd fast på seg. I tillegg vet vi at en signalpistol, tilsynelatende med ett skudd avfyrt, ligger i en plastdunk fylt med motorolje, godt gjemt et eller annet sted i et privathus i Narvik.