Dyret bak metaforen

Hvalen er ikke bare verdens største dyr. Den er verdens største metafor. Disse store klumpene av spekk, og jakten på dem, har blitt et slags kryptisk bilde på menneskets streben. Gale kaptein Ahab sier det fint:

«Alle synlige ting, mann, er bare som masker av papp. Men i alt som hender – i hver levende handling, hver virkelige dåd – der stikker et ukjent, men likevel resonnerende vesen frem omrisset av sine trekk bak den uresonnerende masken. Vil mennesket slå, slå gjennom masken! Hvordan kan fangen slippe ut, annet enn ved å bryte gjennom muren? For meg er den hvite hvalen den muren, som trenger seg mot meg.»

Det er altså ikke måte på. Denne monstrøse skapningen er nesten fjesløs, med sine små øyne plassert på siden av et hode som kun består av en eneste stor panne. Likevel har den klart å bli hele vårt samfunns uutgrunnelige ansikt.

Men sånn er jo bare vi mennesker, alt skal liksom handle om oss. Det selv om hvalen er mer enn nok av en gåte i seg selv, uten at den må være et bilde på alt mulig rart vi homo sapiens sliter med.

Hover på havbunnen

Dette vidunderlige beistet har aldri passet helt inn. Da Aristoteles forsøkte å plassere alle skapninger inn i et system, ble hvalene stilt i en helt egen bås. Etter at Darwin oppdaget evolusjonen, ble det ikke noe lettere. Hvordan kunne et pattedyr være så fordømt fiskeaktig? Hvalen ble derfor brukt som et eksempel på noe Darwin ikke kunne forklare. Og det er neste forståelig.

For forfedrene til vår tids hvaler levde på landjorda for om lag 50 millioner år siden. Noen av dem, kalt pakicetus, var pattedyr på størrelse med hunder som bodde langs kysten. De hadde en hofte lik en geit, og ører og tenner som lignet hvalens. En, noe omdiskutert, teori er at disse skapningene hadde vokste ut fra hovdyrslekten via en forgjenger til nåtidens musehjort: Bittesmå skapninger som i dag blant annet lever i sentral-Afrika. Dagens musehjort har en spesiell måte å flykte fra sine fiender på. Den kaster seg i nærmeste bekk eller vann, og blir værende imponerende lenge under overflaten, opptil fem minutter av gangen. Slik kan vannpattedyr ha oppstått.

Det var denne typen skapninger som forsøkte seg ut på stadig dypere vann. Om hvalen skal være bildet på noe i menneskesamfunnet, er det ikke jakten på et uoppnåelig mål, men at det er mulig å starte en helt ny karriere sent i livet (ta kontakt med ditt lokale NAV-kontor).

Finne-mysteriet

Så hvordan endte dette hjortebarnet opp som noe med et utseende tilnærmet lik en fisk? Proto-musehjorten og pakicetus’ etterkommer endret seg sakte. De mistet håret, testiklene ble flyttet til innsiden av kroppen, og de begynte å kommunisere under vann ved hjelp av en serie høyfrekvente raut. Ikke langt fra Ahabs jaktmål altså. Slik oppsto også flodhestens forfedre. Men denne skapningen ligner ikke mye på en torsk eller hai. Den har jo føtter, i stedet for finner.

Et av argumentene religiøse anti-evolusjons-aktivister har rettet mot Darwin, er at en del trekk ikke kan ha utviklet seg gradvis, men må ha oppstått i sin ferdige form. En vinge for eksempel, må enten kunne tillate et dyr å fly, ellers har den ikke noen oppgave.

Hvalens utvikling er et bevis på at dette ikke er tilfellet. Føttene, som gjennom millioner av år med evolusjon var utviklet for å bære et dyr på land, endret bruksområde. Bakbeina ble, mens dyrene var stadig sjeldnere på land, felt inn i selve kroppen og vridd om til å bli halen, og forbeina ble flate og avlange styrefinner. Disse endringene er ikke så radikale som man skulle tro. Selv mennesker kan fødes med mutasjoner som gjør at fingrene våre er festet sammen med «svømmehud», og en del mus kan fødes med en enkel genfeil som gjør at bakføttene er felt inn i bakkroppen. Så overgangen fra små landdyr til havskapninger på 35 meter som veier 300 tonn er ikke så usannsynlig som man skulle tro. Hvalens historie er i stedet fortellingen om hvor uforutsigelig, labyrintisk og fantastisk evolusjonen kan være.

Hvalforfedrene fortsatte med rautingen. Enkelte av dem utviklet massive spermasettfylte panner som gjorde at lydene kunne forsterkes og sendes over lange avstander, noen utviklet tynne tenner som kunne sile plankton, andre fikk lange trakt-aktige munner som gjorde at de kunne suge i seg blekkspruter «på samme måte som et lite barn spiser spagetti», for å sitere hvalforsker Bill Amos.

Men, så etter en evighet med rolig plasking og rauting – nærmere bestemt i 1809 – skulle alt endre seg. Da ble hvalens største trussel født, i Tønsberg. Skipperen Svend Foyn kom på noen tiår til å utfordre 50 millioner år med møysommelig evolusjon. Sammen med noen kompanjonger skapte og produserte han en harpun med granathode som kunne skytes fra en kanon. I tillegg fikk han bygd de første dampdrevne hvalfangstskipene. Gjennom de neste hundreårene var disse oppfinnelsene en av hovedgrunnene til at mellom 66 og 90 % av de store hvalene forsvant.

Gjennom den storstilte nedslaktingen ble hvalens symbolportefølje utvidet. Den ble ikke bare bildet på menneskets evige jakt etter det vi ikke kan nå, men på vårt hovmod i møte med naturen. Hva hvalene så oss mennesker som symbol på, vet vi ikke. Og det er kanskje like greit.

Comeback-hval

Nå er heldigvis hvalen på vei tilbake – både i havene og populærkulturen – så du er ikke lengre et monster om du bytter ut ditt foretrukne hovdyr med hvalbiff til middag, en gang innimellom. På de neste sidene får du noen tips til hvalrelatert kultur du kan nyte mens du eter: