«Jeg skal aldri bli dømt for nye overgrep»

Det var ikke dette «Jørgen» forventet å høre. Han visste riktignok at alle medfangene var dømt for sedelighetsforbrytelser som han selv. Det var derfor de alle

tilhørte denne skjermede avdelingen i fengselet. De utstøttes samfunn.

Men dette: Overgrep mot egne barnebarn. Voldtekt av barn som knapt hadde lært å snakke. I samtalegruppa hadde alle fortalt hverandre hva de var dømt for. Det ble noen sannhetens timer. Nå satt de der på hver sin stol og skulte på hverandre.

Anabole steroider, svære muskler, rus og vold. Og stor tilgang på unge damer. Slik var Jørgens liv før han ble dømt for en rekke seksuelle overgrep mot mindreårige.

Jørgen ble satt helt ut. Han følte seg dårlig. «Dette vil jeg faen ikke være med på mer», kan han huske at han sa til de andre. De neste dagene ville han bare være for seg selv på avdelingen. Han orket ikke å forholde seg til sine tidligere soningskompiser, og når de kom inn på cella hans for å prate om kveldene, ønsket han bare at de skulle gå ut igjen fortest mulig.

Å høre om de pedofile overgrepene i detalj var ille nok for Jørgen, men enda verre syntes han det var å oppleve alle fornektelsene. Fra bestefaren som mente at barnebarna hadde lagt opp til det selv siden de alltid krøp opp på fanget hans. Og hva med mannen som Jørgen hadde fått så god kontakt med? Han som virket så annerledes enn de andre innsatte i fengselet. En mann det, i motsetning til de fleste andre dophodene, gikk an å føre en normal samtale med. Men nå satt han der i samtalesirkelen og bortforklarte overgrepene han gjorde mot en liten, forsvarsløs jente. Sa at det ikke var hans egen skyld, men andres. Fordi han selv hadde blitt sviktet

«Hva gikk det av folk», tenkte Jørgen.

Det er flere år til Jørgen slipper ut i samfunnet igjen. Han er fast i troen på at han aldri skal tilbake i fengsel. Rundt ni av ti sedelighetsdømte forgriper seg ikke på nytt.

«Jeg har aldri sett på meg selv som pedofil. Men gjennom endringsprogrammet har jeg stilt meg spørsmålet om jeg likevel kunne være i faresonen. Lå jeg med 13- og 14-åringer fordi de så uskyldige ut?»
«Jørgen», dømt overgriper

Endringsprogrammet for sedelighetsdømte i Åna fengsel på Jæren i Rogaland varer i åtte måneder. Hver uke møtes de innsatte som står nederst på den interne, uskrevne, rangstigen i fengselet til gruppesamtaler med psykologer og fengselsbetjenter. Programmet er et samarbeid mellom fengselet og Psykiatrisk divisjon i Helse Stavanger, men det er Kriminalomsorgen som «eier» prosjektet.

Jørgen er i begynnelsen av 20-årene og han husker ennå dagen da politiet plutselig troppet opp i fiskebåten hans et sted i Nord-Norge. Så gikk turen rett til flyplassen hvor Jørgen ble satt på et sørgående fly til Rogaland. Det var eks-kjæresten som hadde anmeldt ham for voldtekt. Forholdet hadde tatt slutt noen år tidligere, men Jørgen fikk til et møte med henne for å snakke ut. Det var da det hendte. Jørgen soner for tiden en dom på seks års fengsel for å ha voldtatt eks-kjæresten, samt seks overgrep mot jenter under 16 år, den yngste knapt 13. Jørgen var like over den seksuelle lavalderen selv på denne tiden, og i dommen drøftes det hvorvidt partene kunne regnes som likebyrdige. I tingretten ble Jørgen frikjent for voldtekten fordi omstendighetene var så uklare, men lagmannsretten kom til et annet resultat. I Høyesterett, som fastslo den endelige straffen, blir alvorligheten i Jørgens handlinger understreket:

«Det skal etter det ovennevnte utmåles en samlet straff for mange og alvorlige seksuallovbrudd. Jeg finner særlig grunn til å fremheve den systematiske og planmessige karakteren av overgrepene, samt utnyttelsen av flere og svært unge jenter», skriver høyesterettsdommer Per Erik Bergsjø.

Jørgen forteller at han tilhørte et rusmiljø på hjemstedet. Han sier han hadde venner fra 14 til 45 år. Jørgen gikk på anabole steroider og utviklet enorme muskler. Unge jenter kom bort til ham på stranda og ville ta på kroppen hans. Jentene falt lett for Jørgen, og han nøt all oppmerksomheten de ga ham.

– Jeg har aldri sett på meg selv som pedofil. Men gjennom endringsprogrammet har jeg stilt meg spørsmålet om jeg likevel kunne være i faresonen. Lå jeg med 13- og 14-åringer fordi de så uskyldige ut? Kunne dette skjedd i dag? Mitt eget svar på dette er nei. Jeg har kommet inn i 20-årene og nå vil jeg definitivt finne kvinner på min egen alder å være sammen med. Tidligere lå jeg også med mange damer som var eldre enn meg, slett ikke alle var i begynnelsen av tenårene. Men jeg er lei meg for det jeg har gjort, og at noen føler seg sviktet. Jeg er sikker på at noe sånt ikke vil skje igjen.

– Jeg er ferdig med rus og vold. Og som en naturlig følge av dette skal jeg heller aldri bli dømt for overgrep igjen. Alt jeg vil er å flytte til et rolig sted, skaffe meg familie og leve et bra liv, sier Jørgen.

Deltakerne i samtalegruppen har ulike utgangspunkt. Fra de notorisk pedofile til menn som Jørgen, hvor problemet er mer sammensatt. Blanding av rusmidler og steroider gjorde han voldelig og kontrollerende, og førte dessuten til at han hadde en flott kropp og ditto lett tilgang på unge jenter han kunne utnytte.

Jørgen tror endringsprogrammet vil hjelpe ham til å få et bedre liv på flere områder når han slipper ut av fengsel om noen år.

– Jeg er ferdig med rus og vold. Og som en naturlig følge av dette skal jeg heller aldri bli dømt for overgrep igjen. Alt jeg vil er å flytte til et rolig sted, skaffe meg familie og leve et bra liv.

– Når merket du selv en endring?

– Jeg har alltid hatt problemer med å åpne meg. For noen år siden ville jeg aldri sittet her og lagt ut om livet mitt til en ukjent journalist som deg. Gjennom deltakelsen i programmet ble jeg først mer lukket, men deretter langt mer åpen. Det var da jeg begynte å åpne meg for andre at jeg skjønte at programmet var bra for meg.

Psykolog Morten Wiig Bjorland som leder samtalegruppene sier at sedelighetsdømte er en vanskelig gruppe å behandle fordi det ofte sitter veldig langt inne for dem å innrømme hva de har gjort.

Når vi treffer Jørgen i fengselet sitter han på isolasjonsavdelingen. Selvvalgt, ifølge ham selv. Det har vært mye stress med andre innsatte i det siste. Slåsskamper og konflikter. Nå går det et rykte om at Jørgen har forgrepet seg på barn under ti år. Dette stemmer ikke, men sånn går praten mellom de innsatte. Nyansene finnes ikke. Er du dømt for sedelighet blir du stemplet som pedofil. Basta. Jørgen har truet andre innsatte med bank, og vist til hvilke kontakter han har utenfor fengselet. Om to måneder skal han overføres til et annet fengsel. Det gleder han seg til. Å begynne på del to av sedelighetsprogrammet og ikke minst gå i gang med allmennfag.

– Jeg vil ikke ødelegge mulighetene for prøveløslatelse etter fire år. Derfor vil jeg heller sitte isolert de månedene jeg har igjen her for ikke å komme opp i dumme situasjoner. Jeg kan ikke bare snu ryggen til og gå hjem når noen provoserer.

– Lås dem inne og kast nøkkelen, mener mange om sedelighetsforbrytere, men kjernen i dette programmet er at de skal ut i samfunnet igjen. Det er et grunnleggende prinsipp, sier Leif Magne Viste, assisterende leder i Åna fengsel.

Han mener dette er en gruppe innsatte som har kommet i bakevja i fengselet i mange år. – De har bare vært her på oppbevaring uten noe behandlingsopplegg. Vi måtte gjøre noe, sier Viste.

Psykolog Morten Wiig Bjorland sier at sedelighetsdømte er en vanskelig gruppe å behandle fordi det ofte sitter veldig langt inne for dem å innrømme hva de har gjort.

– Erkjennelse er en viktig forutseting for behandlingen, men det er mye fordømmelse og stigma involvert, og derfor ser vi at det ofte er enklest å fortsette å benekte, sier han.

– Må deltakerne legge alle kortene på bordet for å være med i gruppa?

– De må i hvert fall innrømme at det har skjedd noe ugreit. Ofte ser vi at det kommer stadig større erkjennelser etter hvert.

I gruppa til Jørgen var det en deltaker som valgte å innrømme og fortelle om et kriminelt forhold som han var dømt for, men som han tidligere standhaftig hadde benektet. Han tok på eget initiativ kontakt med konfliktrådet og ønsket forsonende samtaler med offeret. Dette førte til at hans beklagelse og forsikring om at han i fremtiden skulle fortelle ærlig i nærmiljøet om hva som virkelig hadde skjedd og at alt var hans ansvar, ble formidlet til offeret.

Målsetningen for endringsprogrammet er å redusere risiko for nye overgrep, identifisere og fremme beskyttende faktorer, og legge til rette for at deltakerne skal kunne leve verdige og gode liv.

Opplegget i gruppa er en kombinasjon av flere behandlingsmodeller, hvor en justert utgave av Sexual Offender Treatment Program (SOTP) står sentralt. SOTP, som baseres på kognitiv terapi, er verdens største endringsprogram, og bare i Storbritannia gjennomfører rundt 1000 menn programmet årlig. Kognitiv terapi tar utgangspunkt i at tanker, følelser og handling henger sammen. Ved å få kunnskap om hvilke tanker som hemmer mestring, tilpasning og endring, kan man påvirke personens følelser, og i neste omgang vedkommendes handlinger. Målet er å endre personen slik at han eller hun handler annerledes i framtiden.

Bergen fengsel har drevet SOTP siden 1998. Programmet har også i en periode blitt tilbudt i Trondheim fengsel i regi av psykologspesialist og seniorforsker Jim Åge Nøttestad. I Trondheim har programmet blitt kombinert med hormonbehandling. SOTP skal hjelpe overgripere med å forstå hvordan og hvorfor de har utført seksuelle overgrep. Utgangspunktet for modellen er en antakelse om at menn som begår overgrep har utviklet en sårbarhet som følge av mangelfull tilknytning som barn, noe som gjør at de ikke har utviklet selvtillit og sosial kompetanse, men heller negative holdninger til kvinner og frykt for voksne relasjoner. Dette gir igjen utslag i enten tiltrekning til barn eller aggressivitet overfor kvinner. Hemningene mennene har mot å begå overgrep brytes ned ved at de selektivt tar til seg inntrykk og informasjon – for eksempel gjennom media – som støtter opp om negative holdninger til kvinner, fremstiller menn som overlegne, eller seksualiserer barn.

Gjennom behandlingen prøver man å endre risikofaktorer som er forbundet med tilbakefall. Faktorene kan være emosjonell identifikasjon med barn (overidentifisering), at barn har kunnskaper om seksualitet, at barn ikke skades av voksnes seksuelle aktivitet, at seksuell aktivitet med barn er akseptabelt, at kvinner er svikefulle, at man er berettiget til seksuell aktivitet, samt benekting av gjentakelse, planlegging, skade, ansvar og kontroll. Målet er at deltakerne i programmet skal klare å sette overgrepet inn i en rekke hendelser som henger sammen og som bidrar til overgrepsadferd. Dermed skal vedkommende tidlig kunne gjenkjenne faresignaler og selv forebygge tilbakefall. Faresignalene skrives gjerne ned på påminnelseskort som deltakerne bærer på seg og studerer med jevne mellomrom.

– De besteforeldrene som soner her for overgrep mot barnebarna, er de som faktisk ble tatt for det. Det finnes mange med lignende fantasier som aldri lever dette ut – langt flere enn mange tror. Og så har du dem som klarer å stå imot veldig lenge, men som sprekker til slutt. Vi trenger ikke å vite om årsakene til overgrepene for å kunne behandle. Vårt utgangspunkt er at den unormale formen for seksuell tenning forblir der, den er det for ambisiøst for oss å gjøre noe med på et såpass kortvarig opplegg som åtte måneder. Her må vi først og fremst bruke ressursene til å instruere deltakerne om hvordan de skal unngå å leve ut sin straffbare form for seksualitet, sier Morten Wiig Bjorland.

En større britisk evaluering har sammenlignet 647 SOTP-deltakere med 1910 sedelighetsdømte som ikke har gjennomført programmet. En annen, lignende undersøkelse omfatter 100 menn. Resultatet fra begge undersøkelsene indikerer best behandlingseffekt hos deltakere med middels risiko for å begå nye overgrep. Siden effekten ikke alltid er like god for høyrisikogruppene, og for å øke effekten for dem med lavere risiko, kombineres gjerne SOTP med andre behandlingsmodeller.

Jørgen forteller meg mye om det gode livet han ønsker å leve etter soningen. En annen modell som endringsprogrammet tar utgangspunkt i, heter nettopp Good Lives Model. Her fremheves det at overgrep kan forstås som et dysfunksjonelt – eller unormalt – uttrykk for å dekke alminnelige menneskelige behov. Målet med behandlingen blir da å dekke disse behovene på andre måter enn ved å begå overgrep.

– Vi arbeider under antakelsen om at det å leve et godt og velfungerende liv kan være en beskyttende faktor mot fremtidige overgrep for noen. Vi er sterkt opptatt av fremtid. Deltakerne skal bli bevisste på hva som er deres fremtidige jeg. De skal klare å knytte normale relasjoner til andre, også intime, sier Morten Wiig Bjorland.

Programmet går ut på at deltakerne må jobbe med temaer som er viktige i den enkeltes liv. Åpenheten i gruppa oppleves som ubehagelig for de fleste.

Hvem er sedelighetsforbryterne som soner i norske fengsler? Skiller de seg ut fra andre typer straffedømte? Ved St. Olavs Hospital, avdeling Brøseth, har psykologspesialist Jim Åge Nøttestad og professorene Johan Håkon Bjørngaard og Kirsten Rasmussen forsket på oppvekstforhold, levekår og risikofaktorer for tilbakefall hos seksualforbrytere. Forskningen er basert på intervjuer med 260 personer som er dømt for ulike typer lovbrudd. Blant de sedelighetsdømte er det ikke skilt mellom voldtektsdømte og de som har forgrepet seg på barn.

Halvparten av de sedelighetsdømte var over 45 år, mens tilsvarende tall for andre straffedømte bare var 17 prosent. Det var ingen merkbare forskjeller i utdanningsnivået mellom de to gruppene. Men de sedelighetsdømte hadde – i langt større grad enn andre lovbrytere – ektefelle og barn, og de hadde, før pågripelsen, en mye høyere yrkesdeltakelse enn resten. Når det gjelder oppvekstvilkår viser det seg at sedelighetsdømte hadde færre negative oppvekstvilkår enn de andre innsatte. Dette gjelder også fysisk, psykisk eller seksuell mishandling. Ble du utsatt for seksuelle overgrep som barn, er det altså større sannsynlighet for at du begår andre typer lovbrudd enn sedelighetsforbrytelser seinere i livet. 77 prosent av de sedelighetsdømte hadde aldri sittet i fengsel tidligere. For de øvrige innsatte var bare 32 prosent førstegangssonere. Det er også interessant å merke seg fra undersøkelsen at hele 96 prosent av de sedelighetsdømte mente at de hadde gode eller ganske gode muligheter til å holde seg borte fra nye lovbrudd når soningen var over. Nesten ingen ser altså på seg selv som en fremtidig overgriper.

På Åna blir sedelighetsdømte, så langt det lar seg gjøre, plassert på en egen avdeling for å slippe problemer med andre innsatte. Barneovergripere har aldri stått høyt i kurs i det knallharde fengselsmiljøet.

Hva er så risikoen for at sedelighetsforbrytere skal begå nye overgrep når de slipper ut? I media leser vi ofte om samfunnets frykt for å få overgripere tilbake til lokalmiljøene. I høst har debatten blusset opp igjen i forbindelse med at Lommemannen skulle løslates fra forvaring på Ila.

I en internasjonal analyse som fulgte opp nesten 20.000 deltakere over 5-6 år var tilbakefallsraten til nye seksuelle overgrep 14 prosent. I Norge indikerer studier, utført av kapasiteter innen fagfeltet, som Kjell Noreik og nå avdøde Berthold Grünfeldt, en tilbakefallsprosent til seksuelle overgrep på åtte prosent over en femårsperiode. Tallene vil selvsagt variere ut fra hvor lenge man følger opp lovbryterne, men grovt oppsummert kan man si at ni av ti sedelighetsforbrytere klarer å holde seg borte fra nye overgrep etter endt soning. Et langt lavere tall enn man kanskje kunne få inntrykk av etter å ha lest medieoppslag om løslatelser av overgripere.

Og som Grünfeldt og Noreik påpekte i en kronikk:

«Når storparten klarer å holde seg borte fra nye straffereaksjoner for sedelighetsforbrytelser uten å ha gjennomgått et behandlingstilbud, blir det vanskelig å bedømme nytteeffekten av spesifikke behandlingstiltak».

Det kan legges til at den generelle tilbakefallsprosenten for alle typer lovbrudd i Norge var 46,5 i perioden 2006-2011, ifølge SSB, nesten fem ganger høyere enn sedelighetsdømte. Det finnes også tilbakefallsprosenter for sedelighetsforbrytere i tabellene hos SSB, men disse gir liten veiledning fordi mange sedelighetsdømte, særlig voldtektsdømte, har tilbakefall også til andre typer lovbrudd enn sedelighet.

De fleste som møtes til samtale rundt dette bordet i kapellet i Åna fengsel hver mandag soner lange straffer for seksuelle overgrep – ofte mot små barn.

Jørgen er ikke redd for at en alvorlig sedelighetsdom vil ødelegge for ham i framtiden.

– Nei. Du vil kanskje ikke tro dette du som nå sitter og intervjuer en voldtektsdømt mann, men jeg mener selv at jeg har respekt for damer. Jeg kan til og med være romantisk. Jeg håper ikke at dommen vil hindre meg i å starte på nytt, selv om det blir tungt økonomisk. Jeg har over en halv million kroner å betale i erstatninger. Dette blir tøft å håndtere etter flere år uten inntekt. Men jeg skal klare det.

– I rusmiljøet lærer du bare å overleve. Nå har jeg lært meg å leve, avslutter han.