Mens vi venter på den kreative ødeleggelsen

I midten av november i fjor møttes verdens toppledere til G20-møte i Brisbane, Australia. Der ble de enige om å fortsette samarbeidet for «å få fart på verdensøkonomien». Målet er to prosent vekst de neste fem årene. For å få til dette vil G20-landene innføre en rekke innenrikspolitiske tiltak som blant annet innebærer økte investeringer i infrastruktur, økonomiske reformer og oppmuntring til økt frihandel.
Ifølge det Internasjonale pengefondets (IMF) siste prognoser vil verdensøkonomien vokse med 3,3 prosent i år. Lave oljepriser er en fordel i så måte. Oppgangen i USA likeså. Men i USA øker forskjellene, og børsoppgangen har ikke gitt tilsvarende nye jobber. Det mangler for mange jobber i verden, og veksten i Europa går for tregt, mener IMF. Dessuten har ikke de nye vekstøkonomiene like stor fremgang som vi har vært vant med de siste årene. Blant annet vokser den kinesiske økonomien svakere enn tidligere. Også i et annet økonomisk lokomotiv, Tyskland, er veksten lavere enn forventet.

Tekno-økonomisk revolusjon

Spørsmålet er: Vil G20 klare å gjøre verdensøkonomien bedre? Er verden i ferd med å riste av seg de siste årenes økonomiske kriser og på vei til bedre tider?
– Absolutt ikke, mener den britisk-venezuelanske økonomiprofessoren Carlota Perez. Hun er en av stadig flere økonomer som våger å tenke annerledes. Perez er tilhenger av den østerrikske økonomen Joseph Schumpeters tanker om at såkalt kreativ ødeleggelse (Creative Destruction) er nødvendig for at økonomien skal vokse inn i en ny velstandsperiode, eller «gullalder», som Perez kaller det.
Perez’ teori om «gode» og «dårlige» økonomiske kriser, bygger på at verdensøkonomien drives fremover av tekno-økonomiske revolusjoner, såkalte paradigmeskifter, som dukker opp med 40-60 års mellomrom. Mellom disse overordnede tidskiftene dukker det jevnlig opp finansielle kriser, som følge av at samfunnet ikke har tilpasset sine lover og reguleringer til den nye, teknologiske virkeligheten.

– De viktige revolusjonene skjer med 40-60 års mellomrom, og fremstår som enorme eksperimenter med å velge produkter og selskaper som skal bli motorene for økonomisk vekst i de neste tiårene, sier Perez. Tidligere eksempler på slike paradigme­skifter har kommet som følge av grunnleggende teknologiske endringer i kommunikasjon, infrastruktur eller energikilder. Eksempler på dette er den industrielle revolusjon, utbyggingen av jernbanen, elektrisiteten og utviklingen av industriell masseproduksjon. I Perez‘ øyne utgjør dagens informasjonsrevolusjon det femte slike paradigmeskiftet siden 1771 (se tidslinje side 16).
Kasino-økonomi. Carlota Perez ­mener at de økonomiske vanskelighetene Europa og USA opplever i dag, ikke er en ny krise, men et resultat av en sammenhengende krise som startet med IT-boblen på 1990-tallet. Den boblen gikk over i en boligboble, som skapte finans­krisen i 2008, som nå er videreført i en gjeldsboble. Denne krisen har vært strukturelt mye verre enn noen tidligere kriser, inkludert krisen etter 1929, fordi den er helt uten realøkonomisk substans, mener Perez. Ifølge Perez og hennes tilhengere vil ikke den økonomiske krisen i Europa «gå over» av seg selv. Det nytter heller ikke å kutte eller spare seg ut av problemene. Fortsatt må verden vente på en ny gullalder. Vi er langt fra i rute til bedre tider, sier Carlota Perez til Ledelse:
– Vi er definitivt ikke i rute for en bedre fremtid. Finanssektoren er blitt sterkere igjen og fortsatt frikoplet fra realøkonomien, der den spiller sitt spill i det globale kasino og bygger nye giftige instrumenter som kan føre oss inn i en ny kollaps. Regjeringer tror fortsatt at de kan gå tilbake til «business as usual» ved å la bankene og markedene sørge for alt, sier hun.

For mye pengesnakk

Ifølge Perez og andre «schumpeterianere» får finansøkonomien for stor oppmerksomhet i forhold til realøkonomien. Med finansøkonomi snakker man om penger og papirer, om banksektoren, fond og verdipapirer. Men alle disse verdipapirene er ikke verdt mye hvis de ikke kan knyttes opp til arbeidskraft, maskiner, teknologi og produkter som folk kan kjøpe og bruke – altså til realøkonomien.
Dagens krise er forårsaket av spekulasjoner i finansmarkedene, ifølge Perez.
Boligboblene, derivativspekulasjonene, hedgefondene og private equity-pyramider er kommet som et resultat av for enkel tilgang på kreditt og for mye likviditet i markedet. Vi får et finansielt kasinospill uten kontroll. Det er alt for dårlig regulering av finansmarkedene. Når ­boblene sprekker har derfor ikke den forutgående veksten noen positiv effekt, bortsett fra at noen mennesker blir veldig rike, og mange flere pådrar seg store økonomiske tap. Spillereglene må endres slik at profittmulighetene sammenfaller med verdiskapingen, og ikke bare kan hentes ut av spillerne i det finansielle kasinoet, ­mener Perez.
– Du mener at finansøkonomien trenger reguleringer for at realøkonomien skal ha en sjanse til å vokse?
– Ja, men de fleste tror regulering handler om begrensninger innen finans, og helt å kontrollere finansøkonomien. Det har ingen hensikt hvis det ikke gjøres i sammenheng med å gripe ­lønnsomme ­muligheter i ­real­økonomien. ­Regulering og beskatning bør ta sikte på å gjøre det mindre attraktivt å engasjere seg i spekulativ kasinofinans enn å investere i realøkonomien.
På 1930-tallet, reddet verden seg til slutt ut av krisen gjennom å holde nasjonal etterspørsel oppe – med motkonjunktur der man brukte mye penger og investerte i infrastruktur og andre ressurskrevende prosjekter. Dette verktøyet er imidlertid blitt svært sløvet i en globalisert økonomi.
– Hvordan skal da verdens ledere sikre bærekraftig vekst?
– Vekstpolitikken må bli til innovasjonspolitikk. Det er ikke bare et spørsmål om å bevilge penger. Det er nok av penger der ute, på jakt etter fortjeneste. Det som mangler er lønnsomme muligheter i real­økonomien. Potensialet for innovasjon ved å bruke IKT på tvers av økonomien er enorm, men teknologiske muligheter og gjennom­førbarhet garanterer ikke lønnsomhet. Det kan bare oppnås gjennom en aktiv politikk som kan vippe spillet i favør av innovasjon i en klar og stabil retning. Vi klarte det med middel­klassens forstadsvekst i forbindelse med fremveksten av masseproduksjon og kald krig på 1950 og -60-tallet, det største teknologiske paradigmeskiftet i moderne tid, sier Perez.

Ingen gullalder i sikte?

– Jeg tror «grønn vekst» er den retningen som peker seg ut for den neste teknologiske revolusjonen. Men konsekvensene og årsakene til at vi må den veien må bli forstått utover nødvendigheten av å sette mindre karbonfotavtrykk. Vi må klare å utnytte produktiviteten i fornybare naturressurser og ønske immaterielle verdier i vår livsstil velkommen.

Carlota Perez

Født 20. september 1939 i ­Caracas, Venezuela.
Britisk-venezuelanske Carlota Perez er en internasjonalt anerkjent forsker og rådgiver. Hun har professorater ved London School of Economics og ved Tallin University i Estland, i tillegg har hun gjesteprofessorat ved University of Cambridge og University of Sussex. Perez har igjennom sin bok «Technological Revolutions and Financial Capital: The Dynamics of Bubbles and Golden Ages», vært en viktig bidragsyter til å øke forståelsen for teknologiens påvirkning på verdensøkonomien. Hun har i tillegg arbeidet som rådgiver, blant annet for toppledelsen i internasjonale teknologiganter som IBM og Oracle, og for regjeringer i både Latin-Amerika, USA og Europa, samt for en rekke multinasjonale organisasjoner – både FN, EU og OECD har brukt henne som rådgiver.

– Står vi nå foran en ny gullalder, slik du ser det, eller må vi være forberedt på tøffere tider med flere «kreative ødeleggelser»?
– Dessverre har vi ikke sett noen tegn til kreativ ødeleggelse etter finanskrisen i 2007 og den påfølgende gjeldskrisen. Kreativ ødeleggelse handler om innovasjon gjennom å erstatte det gamle med noe nytt og bedre. Noe som kan føre til at produktiviteten øker, til økonomisk vekst og potensiell forbedring av velferden. De gylne epokene i moderne tid har faktisk kommet etter store boblekollapser, og det har vært avgjørende med offentlige innsats for å gjøre dem mulig, sier Perez, og forklarer:
– Uten en velferdsstat og støtte til boliglån ville det ikke ha vært mulig for arbeidere å eie sine forstadshus, og i neste omgang som forbrukere anspore til innovasjon i utviklingen av elektriske apparater, biler, hjemmeunderholdning, plast, frossenmat og så videre. Og uten at regjeringene hadde bygget veinettet og utviklet et regelverk for boliglån og boligbygging ville vi ikke utviklet en dynamisk byggenæring og deres leverandører. Videre er det et faktum at uten offentlig finansiert forskning og utvikling ville vi ikke sett noe særlig imponerende fremskritt i helseindustrien, og vi ville absolutt ikke ha opplevd den informasjons­revolusjonen vi alle er en del av i dag.
– Vi har nå et sterkt behov for en lignende type politisk handlekraft som kan fremme ny innovasjon og ekspansjon, og denne gangen er politikken nødt til å se utover sine nasjonale grenser for å kunne bidra til den bærekraftige, globale utvikling vi trenger, mener Perez.
Alternativet er ifølge henne en fortsatt omfordeling av velstand fra verdenssamfunnet som helhet til en liten gruppe svært rike mennesker.
– Foreløpig har vi ikke sett tegn til noen kreativ ødeleggelse, men i stedet har vi fått en form for «destruktiv ødeleggelse» – der man med en suicidal nøysomhetspolitikk lar det store flertallet lide under konsekvensene av noe fås kasinoaktiviteter i finansmarkedene.
– Hvilke konkrete tegn på kreativ ødeleggelse har vi sett, eller vil vi se?
– Vi vil fortsatt se trender og tendenser til resesjon og økonomisk tilbakegang, så vil vi få svake og korte forbedringer, før det hele sannsynligvis ender i en ny boblekollaps eller to, før «verden våkner»
– Hvordan kan vi vite om en nye «gullalder» er på vei?
– Du kjenner igjen en gullalder når du ser en. Den er umiskjennelig. Den kommer med virkelige mulig­heter som gagner alle, og ikke bare den øverste en-prosenten i befolkningen. Den kommer med ekspansjon og innovasjon på tvers av økonomien, med jobbvekst og optimisme. Og denne gangen vil den nye gullalderen omfatte hele den globale økonomien.

«Den lystige siden av ­depresjonen»

Da den store depresjonen på 1930-tallet skremte vannet av de fleste, så Harvard-økonomen Joseph Schumpeter lyset.

Den aristokratiske raringen fra Østerrike gikk rundt i rideklær på universitetet, og snakket om at krisen ville gi barnebarna en gyllen mulighet. Studentene skjønte ikke helt hva han snakket om – men forsto at det de hittil hadde lært var utdatert.
I 1930, da de fleste var opptatt av depresjonens gru, lekte Harvard-økonomen Joseph A. Schumpeter med en helt annen idé: «Fremtidens økonomiske mulig­heter for våre barnebarn». Hemmeligheten til økonomisk vekst handlet om at hver generasjon kunne ta i bruk kunnskap og utstyr fra forrige generasjon. Hver generasjon visste mer enn sine foreldre, hadde bedre fabrikker, redskaper og teknikker. Dermed ville produktiviteten øke og innen 2030, mente Schumpeter, ville alle arbeidere være Supermann sammenlignet med bestefaren som levde i 1930.
Han var nok rar. Den lille, mørke mannen irriterte kollegene sine ved flere universiteter ved å møte opp i ridehabitt på fakultetsmøter. Han brukte et pompøst språk og teatralske gester.
I likhet med den mer kjente økonomen John Maynard Keynes, beundret Schumpeter et kultivert borgelig liv, og han nøt de generelle verdiene kapitalismen kunne føre med seg. Men mens det i kapitalismen, ifølge Keynes, lå en innebygd trussel om stagnasjon, hadde Schumpeter et mye mer optimistisk syn på fremtiden.
Joseph Schumpeter ble født i 1883 (samme år som Keynes), i Triesch i Østerrike-Ungarn, som nå er en del av Tsjekkia. Familien var katolsk og tilhørte i flere generasjoner byens elite. Da lille Joseph var fire år døde faren, og syv år senere giftet moren seg på nytt med en fremstående general. Unge Joseph Schumpeter ble deretter sendt til en eksklusiv skole for sønner av aristokratiet, der han tilegnet seg sin kultiverte smak og eksentriske væremåte. Etter hvert kom han inn på universitetet i Wien der han umiddelbart ble kjent som en stjernestudent. Men det tok ikke lang tid før han også fikk stempel som litt av en oppvigler: Han risikerte sitt omdømme ved åpent å være uenig med en berømt lærer, og tale ham midt i mot.
Da han var 23 år gammel tok han doktorgrad i økonomi. Deretter dro Schumpeter til England hvor han giftet seg, og levde i et kort og ulykkelig ekteskap. Han hadde imidlertid skaffet seg en lukrativ posisjon som rådgiver for en prinsesse i Egypt.
Noen år senere giftet Schumpeter seg på ny. Men lykken varte ikke denne gangen heller. Innen et år døde hans unge kone i barsel.
I 1919 ble Schumpeter medlem i en kommisjon for nasjonalisering av industrien, etablert av den nye, sosialistiske regjeringen i Tyskland. En ung økonom spurte ham om hvordan en person som lovpriste forretningsvirksomhet kunne delta i en kommisjon som hadde nasjonalisering som mål. Schumpeter svarte: «Dersom noen har tenkt å begå selvmord, så er det bra om en lege er tilstede». Samme år ble han bedt om å ta over som finansminister i Østerrike, men måtte gå av etter seks måneder, før han fikk gjennomført en ambisiøs plan for å stabilisere landets valuta.
Nå gikk Schumpeter over i finansbransjen, og ble direktør i den private banken Biederman i Wien. Da banken gikk over ende satt Schumpeter igjen med stor gjeld. Men i stedet for å gjemme seg bak konkurslovene betalte han alle sine kreditorer.
Til slutt fant han sin kjærlighet, og i 1937 giftet Schumpeter seg med økonomen Elizabeth Boody – og karrieren fikk et oppsving. Ved Harvard i USA ble talentet hans lagt merke til, og han ble tilbudt et professorat som han takket ja til i 1932. Han fortsatte å undervise i mange år og jobbet hardt, men fikk begrenset anerkjennelse mens han levde.
Det er først etter sin død hans teorier fikk oppmerksomhet. Schumpeter døde i 1950, 73 år gammel. Av enkelte betraktes han som det 20. århundrets viktigste økonomiske tenker, og han fikk enorm innflytelse for hvordan vi tenker om entreprenørskap.
Joseph Schumpeter var en mann med en kompleks personlighet full av energi og karisma, stor kunnskap – men også av svakt selvbilde og tvil. Han var en eksentriker hele sitt liv og hans privatliv er like fascinerende som hans teorier. Blant annet erklærte han gjentatte ganger at han hadde tre målsettinger i livet: Å bli en god elsker, å bli en god rytter og å bli en god økonom.
«Dessverre har jeg bare fått to av disse ønskene oppfylt,» sa Schumpeter. Hvilket ønske han mente han ikke fikk oppfylt er uvisst.

Kilde: «The Worldly Philosophers. The Lives, Times and Ideas of the Great Economic Thinkers»

Husker du…?

Kriser som sendte verden i en ny retning.

1848: Revolusjonsåret
Europa opplevde dette året en serie med revolusjoner. De spredte seg som en løpeild gjennom store deler av kontinentet. Revolusjonene var en reaksjon på de store forandringene Europa hadde gjennomgått de forutgående tiårene. På det politiske plan forsøkte den raskt voksende borgerklassen å øke sin representasjon i sine nasjoners styresett. De teknologiske forandringene som kom etter den industrielle revolusjon, førte til et nytt liv for arbeiderklassen og til nye ideologiske strømninger. Revolusjonene utløste av økonomisk panikk og avlingssvikt i jordbruket, som igjen førte til matmangel økt fattigdom.

1929: Børskrakket på Wall Street
1929 er et av de mest kjente kriseårene i historien. Selv om den massive nedgangen skjedde over flere dager så blir ofte «Black Tuesday» – 29. oktober – brukt for å tidfeste krakket, den dagen da panikken brøt ut for alvor og «alle» prøvde å selge seg ut av aksjemarkedet samtidig. Børskrakket på Wall Street i 1929 kom etter en lang oppgangsperiode i 1920 årene, og innledet «den store depresjonen» på 1930-tallet.

1973-74: Oljekrisen
… var navnet på den energikrisen som rammet den vestlige verden i 1973/74 . Krisen kom som en følge av at OPEC – organisasjonen av oljeeksporterende land – iverksatte en oljeboikott og en kraftig prisøkning som straffereaksjon overfor land som støttet Israel under Yom Kippur-krigen i 1973 . Oljeprisen ble økt med 70 prosent i oktober 1973, deretter fulgte en ny økning på 130 prosent i desember. Prissjokket førte til kaos i Vesten. I Norge førte krisen både til begrenset tilgang på bensin og forbud mot bilkjøring i helgene. I november 1973 ble det vedtatt at alle bensinstasjoner skulle holdes stengt på lørdager og søndager, samt etter klokken 19:00 på ukedager. Fra desember ble det forbudt å kjøre bil i helgene. En uvanlig mild vinter og utstrakt hamstring førte til at restriksjonene i Norge ble opphevet i februar 1974.

1987-91: Bankkrise i Norge
Jappetiden på tidlig åttitallet kulminerte med bankkrisen i 1987-1991. Etter en periode med sterk utlånsvekst på 1980-tallet, fikk både husholdninger og foretak problemer med å innfri sine lån, og flere norske banker tapte hele sin egenkapital. På begynnelsen av 1990-tallet forsterket problemene seg, og staten måtte gripe inn for å håndtere krisen, og regelrett redde bankene fra å kollapse. Staten tok over de tre største bankene, men solgte seg senere gradvis ut.

2007–2010: Finanskrisen
I 2007 bygget det seg opp en omfattende finanskrise. Særlig ble banker og andre finansforetak rammet, først i USA men snart også i andre land. Krisen hadde sitt utspring i at prisen på mange gjeldspapirer, særlig knyttet til det amerikanske boligmarkedet, hadde blitt for høy – en typisk finansboble. Misforholdet mellom reelle og finansielle verdier viste seg først i de såkalte subprime-lånene. Høsten 2008 brøt deler av det internasjonale finansmarkedet fullstendig sammen.
Lehman Brothers’ kollaps 15. september 2008 er blitt et sybmol på krisens styrke. Lehman var en ledende amerikansk investeringsbank, grunnlagt i 1850, med hovedkontor i New York. Selskapet hadde 26.200 ansatte og samlede aktiva på over 691 milliarder dollar. Som følge av subprime-krisen rapporterte selskapet et tap på 322 milliarder kroner. Dagen etter falt aksjeverdien med 40 prosent. Per 15. september – fire dager senere – var bankens verdi sunket med 73 prosent og konkursen et faktum.
Finanskrisen ble etterfulgt av en gjeldskrise, som særlig mange land i Sør-Europa fortsatt sliter med å håndtere.