Annonse
Foto: © Wrangler | Dreamstime.com
Revidert nasjonalbudsjett

Regjeringens «ekspansive finanspolitikk» gir ikke nye arbeidsplasser

SYNSPUNKT: «Det økonomiske opplegget som ble lagt i Nasjonalbudsjettet 2017 treffer godt», skriver regjeringen om sitt eget budsjett. Ledigheten er på vei ned og veksten i økonomien er på vei opp, heter det videre. «Det viser at regjeringens politikk virker og svarer godt på de utfordringene norsk økonomi står overfor både på kort og lang sikt».

– Med dette budsjettet legger vi godt til rette for nødvendig omstilling, for nye arbeidsplasser og videre vekst, sier finansminister Siv Jensen (Frp). Oppgangen er ifølge finansministeren understøttet av lav rente og ekspansiv finanspolitikk. Men hun unnlater å nevne noe viktig i sitt reviderte statsbudsjett – nemlig at SSB-statistikk viser at sysselsettingen, antall arbeidsplasser totalt i landet, er stadig synkende.

Til tross for en «ekspansiv finanspolitikk», som viser seg blant annet ved regjeringens tunge bruk av «lån» fra Oljefondet, betydelig skattelette og gigantiske private låneopptak i OECD-målestokk, så skapes det stadig færre nye arbeidsplasser enn gamle som forsvinner. Det betyr at færre arbeidshender enn før nå står bak landets verdiskaping. Dette vil etter hvert ramme velferden, og skaper allerede sosial ulikhet – mellom dem som står i arbeid og de andre.

For å redde velferden og opprettholde samlet etterspørsel, har oljepengebruken har økt med 60 prosent under den sittende regjeringen. Vi er ledende i privat gjeld i OECD-området. Slik kan det ikke fortsette, mener sentrale økonomer. Vi må lete etter forklaringer på hva som skjer, og spørre hvorfor finanspolitikken til vår markedsliberale regjering svikter. Det er viktig at finanspolitikken støtter opp om omstilling og vekst i norsk økonomi. Men pengene må brukes riktig, og finanspolitikken må formes slik at også andre deler av den økonomiske politikken virker, blant annet som insitament til ny jobbskaping. At dette ikke skjer erfares også i vår tids markedsøkonomier internasjonalt, med en vedvarende resesjon med manglende jobbskaping, synkende sysselsetting og høy ledighet som konsekvens.

Forskningen forsøker å forklare. Blant andre forsøker australieren og nykeynesianeren Steve Keen å forklare – i en ny liten bok «Can We Avoid Another Financial Crisis». Det dreier seg om gjeld i ulike former; statsgjeld og privat gjeld, sier han. Vår regjerings forbruk av oljepenger er også en form for låneopptak når statsbudsjettet går i underskudd. Det skjer når Norges Bank bokfører gjeld med garanti i Oljefondet. Regjeringen stimulerer og øker tilgjengelig finanskapital, altså fører en ekspansiv finanspolitikk. Men det kommer for få nye arbeidsplasser ut av det.

Keen viser hvordan det går når gjeld ignoreres av politikerne og ledere, og viser videre til støtten de får fra nyliberal klassisk økonomisk teori hvor nettopp gjeld er en blind flekk i teorien. Beskjeden derfra er at «ikke bry deg om gjeld» Gjeld stimulerer økonomisk vekst og jobbskaping, heter det. Han viser til USA og England som har gått i denne fellen. Enda verre er det innen EU og særlig i Sør Europa som ikke klarer å komme over finanskrisen fordi markedsøkonomer i IMF og EU Kommisjonen benekter at gjeld betyr noe. Hellas er på sammenbruddets rand tynget av gjeld. Det gjelder også Italia, Portugal med flere. Keen bryter altså med det gamle og berømmelige keynesianske prinsippet om betydningen av statlige økonomiske intervensjoner i krisetider – gjerne ved opptak av statlige og private lån.

Vi er internasjonalt inne i en økonomisk resesjon. Markedsøkonomiske modeller er ute av stand til forutse eller forklare en økonomisk resesjon, sier Keen. Det snakkes om naturlige svingninger i kapitalismen som en naturlov. «Tom unnskyldende retorikk», mener Keen. Så slår han fast: «Resesjoner kommer av at de i sin hovedkarakter er finansielle. Det skjer ved finansielle sykluser i kapitalismen, det vil si sykluser hvor lån bygges opp og som så senere ender opp i en økonomisk kollaps og bedrifter tynget av gjeld. Slik forsvinner arbeidsplasser og sysselsettingstallene synker». Ja, sier Keen, «nasjonale økonomier kan manipuleres til å blomstre ved å skape 'junk economies', det vil at staten opptar lån – i Norge fra Norges Bank – og slik økes en etterspørsel som fremmer vekst i offentlig sektor og i private storkonsern. Men i virkeligheten er det bare en utsettelse, simpelt hen fordi det fører til stadig mer kreditt og sosial ulikhet».

Det er dette han kritiserer den tidligere britiske statsministeren Margret Thatcher og likedan USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan for. Deres nyliberale økonomiske ideologi hjernevasket politikere og andre ledere, og mange av dem ble i realiteten banklobbyister. En referanse Keen av gode grunner ikke nevner er en helt fersk undersøkelse gjort i EU-området som viser at folk har liten tillit til politikerne, mens bankene ligger langt over i å ha tillit. For banker og gjeld hører sammen. Det vet de mange i Norge med privat lån.

Hva kan vi så avlede av politikk fra Steve Keens perspektiver for Norge? En ny regjering fra høsten av må ikke satse på en diffus «aktiv finanspolitikk», men på en aktiv industri- og fordelingspolitikk – det vil si med investeringer i realkapital og utjevning.

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer.

Noralv Veggeland

(Foto: HiL)

SYNSPUNKT. Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.


Annonse

Noralv Veggeland

(Foto: HiL)

SYNSPUNKT. Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.


Annonse