aslak bonde

Klima- og miljø­minister Ola Elvestuen leder et politikkområde som til tider er særdeles vanskelig å forstå. Da er det ofte enklere å ty til slagord og symbolpolitikk.

Ekspertpolitikken

Store deler av klimapolitikken er blitt utilgjengelig for alle andre enn ­ekspertene. Det er et demokratisk problem. Symboler og inngrodde ­oppfatninger om partiene avgjør mer enn de bør, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Onsdag presenterte meningsmålingsbyrået Kantar årets klimabarometer – en spørreundersøkelse som viser at 49 prosent av befolkningen mener at begrensning av klimautslipp er politikernes aller viktigste oppgave.

Seks av ti mener også at politikerne gjør alt for lite på det klimapolitiske området.

Oppfatningen er forståelig. Politikerne som kollektiv har helt siden 1989 satt opp målsetninger for kutt i CO2-utslippene som de ikke har nådd.

Man kan vanskelig bebreide folket for at de mener politikerne gjør for lite når de forholder seg til en målestokk politikerne selv har laget.

Samtidig får Norge skryt internasjonalt for å være blant de aller mest offensive landene i arbeidet mot klimaendringer.

Spesielt satsingen på å bevare regnskoger og å få introdusert el-biler blir lagt merke til. Mot et slikt bakteppe er det kanskje urettferdig å beskylde dem for å gjøre «alt for lite».

Vurderingen er ganske enkelt vanskelig. Ekstra kompliserende er det at problemstillingene på det klimapolitiske området ser ut til å bli stadig mer sammensatte og at det er nødvendig med omfattende kunnskaper for å gjøre seg opp mening om hvem som har rett og hvem som sier feil.

Komplisert materie

Den siste ukens debatt om overflytting av CO2-kvoter er et glimrende, og nedslående, eksempel.

Den startet med at regjeringen forrige fredag sendte forslag om budsjettrevisjoner til Stortinget – en av dem dreide seg om at vi skulle flytte noen CO2-kvoter.

I følge en pressemelding fra klima- og miljødepartementet ville det «åpne for ytterligere reduksjoner i de norske CO2-utslippene». Miljøbevegelsen og store deler av opposisjonen var raskt på banen med en motsatt påstand: Nå åpner regjeringen for å snike seg unna EUs strenge krav til kvotekutt.

NRKs Dagsnytt Atten innkalte til debatt mandag og den startet med at lederen i Naturvernforbundet, Silje Lundberg, klaget over at pressemeldingen fra departementet var så vanskelig tilgjengelig.

Statssekretær Sveinung Rotevatn hørtes oppriktig lei seg ut. Han fortalte at de hadde jobbet veldig lenge i departementet med å få til en forståelig pressemelding. Utgangspunktet, nemlig proposisjonen om budsjettendringer, var mye mer innviklet.

Og det er den.

Under kapitlet «Konvertering av kvoter fra Det europeiske europeiske kvotesystemet (EU ETS) til innsatsfordelingsordningen» er det beskrevet både hvordan vi skal flytte kvoter fra en kategori til en annen og hvorfor vi gjør det.

Et minstekrav for å forstå teksten er at man forstår kvotesystemets dynamikk, og at man har full oversikt over forskjellene på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor i EU.

Det første gjelder stort sett for industrien, det siste hovedsaklig for bygg, transport og landbruk. Deretter må man vite litt om innsatsfordelingsordningen – det systemet som sørger for at Norge og EU-landene også skal kutte CO2-utslipp i bygg-, anlegg-, transport og landbrukssektoren.

Der har vi forpliktet oss til å kutte 45 prosent av utslippene innen 2030, men regjeringen har i Granavolden-plattformen lagt til at man om det er strengt nødvendig kan benytte «fleksibiliteten i EUs rammeverk».

Fleksibiliteten i systemet må derfor også forstås. Og det er her kimen til uenighet ligger. Departementet ga i sin pressemelding inntrykk av at vi åpnet for å redusere klimautslipp, mens det i selve proposisjonsteksten til Stortinget står at formålet er et helt annet. Vi skal sikre «garantert tilgang til fleksibilitet».

Det betyr i klartekst at vi skal sikre oss alle muligheter som finnes for å la være å ta de store kuttene som vi har forpliktet oss til. Vi skal ha fleksibilitet til å kjøpe kvoter fra andre EU-land i stedet.

Sikring av fleksibilitet

Dette betyr ingenting for EUs og Norges samlede klimautslipp, men det er politisk viktig.

I klimadebatten har det hele tiden vært et poeng at vi ikke bare skal kutte CO2-utslipp de stedene i Europa der det er mest kostnadseffektivt. Vi skal også gjøre en nasjonal innsats.

Da Norge ble med i EUs klimasamarbeid, gjorde Venstre-politikerne et stort poeng av at vi nå ville nå de nasjonale målene vi satte oss fordi EU ville straffe oss, dersom vi ikke gjorde jobben.

Venstre nærmest utelukket at vi skulle bruke den fleksibiliteten som hele tiden har ligget i systemet.

Foreløpig konklusjon: Klimadepartementet jukset i pressemeldingen, og miljøorganisasjonene hadde rett.

Men, det er et men. Norge har bare sikret seg retten til å være fleksibel. Det er ikke sikkert at vi vil bruke de kvotene som nå tas fra det ene systemet til det andre for å snike oss unna nasjonale forpliktelser.

Vi har mulighetene for å slette kvotene, og da vil departementet ha helt rett i sin påstand om at grepet forrige fredag faktisk åpner for å redusere CO2-utslippene ytterligere.

Den endelige konklusjonen må vi derfor vente med. Helt til nærmere 2030. Først da vil vi vite om, og i hvor stor grad, fleksibiliteten er benyttet.

Når det er så vanskelig – for ikke å si umulig - å konkludere, minsker lysten til å argumentere saklig.

De som skal vinne opinionen ser at resonnementene blir alt for kompliserte og fjerne fra folks allmennkunnskap. Da er det lettere å kaste påstander mot hverandre og å satse på at snedige formuleringer og generell troverdighet gjør jobben.

Innviklet Symbolpolitikk

I politikken er ikke det noe nytt, men det er mye som tyder på at det er i ferd med å bli spesielt fremtredende på det klimapolitiske området.

Velgerne henvises til å tro på enkeltpolitikere og partier.

Politikerne fristes til å sette alle kort på de få symbolsakene som brukes som markeringsbøyer.

Før var det olje- og gassaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja som var den fremste symbolsaken, nå er det oljeaktivitet opp mot iskanten i Barentshavet som kan overta – sammen med diskusjonen om fly og kjøtt.

Så er det ikke alltid at forsøkene på å konstruere symbolsaker er like vellykket. Det ser vi i disse dager i striden om biodrivstoff.

Da Venstre høsten 2016 innså at det ikke var mulig å få Høyre og Frp med på en mer effektiv avgiftspolitikk mot bruk av fossildrevne biler, valgte partiet å gjøre innblandingskrav av biodrivstoff til sin store sak.

Resultatet etter noen år ble at vi importerte store mengder palmeolje som bidro til å ødelegge regnskogen i Indonesia.

I denne høstens forslag til statsbudsjett foreslår derfor regjeringen å moderere bruken av biodrivstoff ved å innføre en veibruksavgift på det drivstoffet som ikke inngår i innblandingskravet.

Opposisjonen mener at regjeringen nå gjør det samme som Stoltenberg-regjeringen for et drøyt tiår siden. Først oppmuntrer man til biodrivstoffsatsing, så struper man den.

Men akk; Sammenhengene er så kompliserte at det her ikke skal gjøres det minste forsøk på å ta tak i dem. De interesserte kan følge med på tirsdag når regjeringspartiene i innstillingen om avgiftspolitikken for neste år visstnok skal moderere regjeringens forslag.

Powered by Labrador CMS