Annonse
Bråket om brexit er et symptom på en større endring som skjer i europeisk politikk, skriver George Soros. Foto: Tolga AKMEN / AFP
Kommentar

George Soros​Europa, våkne opp!

STEMMER UTENFRA | Hverken våre ledere eller ordinære befolkning synes å forstå at vi opplever et revolusjonært øyeblikk, at spekteret av muligheter er veldig bredt, og at det eventuelle utfallet er høyst usikkert.

De fleste av oss antar at fremtiden mer eller mindre vil se ut som nåtiden, men det er ikke nødvendigvis slik. I løpet av et langt og innholdsrikt liv har jeg båret vitne om perioder med radikal ubalanse. Vi lever i en slik periode i dag.

Neste vendepunkt vil være valget av Europaparlamentet i mai 2019. Dessverre vil antieuropeiske krefter nyte godt av en konkurransefordel i stemmegivningen. Det er mange grunner for dette, inkludert det utdaterte partisystemet som råder i de fleste europeiske land, den praktiske umuligheten av traktatsendringer, og mangelen på lovlige midler for å irettesette medlemsland som bryter prinsippene som unionen ble dannet på.

EU kan pålegge land som søker medlemskap acquis communautaire (unionens samlede lover og regler), men mangler tilstrekkelig kapasitet til å håndheve medlemsstatenes etterlevelse.

Det antikvariske partisystemet er til hinder for de som ønsker å bevare de verdiene EU er tuftet på, men hjelper de som vil erstatte disse verdiene men noe radikalt annerledes. Dette er tilfellet i enkeltland og i enda større grad i trans-europeiske allianser.

De enkelte lands partisystemer speiler skillelinjene som gjaldt i det nittende og tjuende århundret, som konflikten mellom kapital og arbeidskraft. Men kløften som betyr mest i dag er den mellom pro- og antieuropeiske krefter.

Det dominerende landet i EU er Tyskland, og den dominerende politiske alliansen i Tyskland – mellom Kristendemokratene (CDU) og deres Bayern-baserte søsterparti CSU (Christlich-Soziale Union) har blitt ustabil. Alliansen fungerte så lenge det ikke var noe annet parti av betydning i Bayern til høyre for CSU. Det forandret seg da ekstremistpartiet Alternativ for Tyskland (AfD) vokste frem. I delstatsvalget i september endte CSU med sitt verste resultat på seks tiår, og AfD ble valgt inn i det bayerske parlamentet, landdagen, for første gang.

AfDs fremvekst fjernet unionens raison d’être - eksistensgrunnlaget. Men den alliansen kan ikke brytes uten å utløse nye valg som hverken Tyskland eller Europa har råd til. Sånn situasjonen er nå, kan den regjerende koalisjonen ikke være like bestemt pro-europeisk som den ville vært uten trusselen fra AfD på høyre flanke.

Situasjonen er langt fra håpløs. De tyske Grønne har befestet posisjonen som det eneste konsekvent pro-europeiske partiet i landet, og de får stadig større oppslutning på meningsmålinger, mens det virker som at AfD har nådd sitt tak (bortsett fra i tidligere Øst-Tyskland). Men nå er CDU/CSU-velgere representert av et parti hvis forpliktelser til europeiske verdier er ambivalent.

Også i Storbritannia er den foreldede partistrukturen til hinder for at den populære viljen får skikkelig utløp. Både arbeiderpartiet Labour og de borgerlige Konservative er delt internt, samtidig som deres ledere, henholdsvis Jeremy Corbyn og Theresa May, er så bestemt på å levere Brexit at de har blitt enige om å samarbeide for å få det til. Situasjonen er så komplisert at de fleste briter bare vil få det hele overstått, selv om det vil være en definerende hendelse for landet i mange tiår.

Men sammensvergelsen mellom Corbyn og May har vekket opposisjon i begge partier. I Labour grenser det til opprør. Dagen etter at Corbyn og May møttes, annonserte sistnevnte et program for å bistå fattigslige Labour-styrte valgkretser nord i England som stemte for Brexit. Følgelig blir Corbyn nå anklaget for å bryte løftet han ga på Labours partikonferanse i september 2018 om å støtte en ny folkeavstemning om Brexit dersom det ikke lar seg gjøre å holde nyvalg.

Offentligheten er også i ferd med å bli klar over de dystre konsekvensene Brexit vil medføre. Sjansene for at Mays avtale blir avvist den 14. februar øker hver dag. Det kan blir starten på en flodbølge med støtte for en folkeavstemning, eller enda bedre, for å oppheve Storbritannias utløsning av Artikkel 50.

Italia er i en liknende knipe. EU gjorde en generaltabbe i 2017 da de forholdt seg strengt til Dublinavtalen, som på urettferdig vis belaster land som Italia, hvor migranter først ankommer EU. Dette drev Italias overveldende pro-europeiske og innvandringsvennlige velgermasse inn i armene til det antieuropeiske partiet Lega Nord og Femstjernesbevegelsen i 2018. De tidligere dominerende Demokratene er i kaos. Resultatet er at en betydelig andel av den proeuropeiske velgermassen ikke har noen parti å stemme på. Et forsøk på å organisere en proeuropeisk liste er imidlertid på gang. En liknende reorganisering av partisystemene skjer i Frankrike, Polen, Sverige, og sannsynligvis andre plasser.

Situasjonen er enda verre hva gjelder trans-europeiske allianser. Nasjonale partier har i det minste noen røtter i fortiden, men de trans-europeiske alliansene er fullstendig styrt av partiledernes egeninteresse. Det europeiske folkepartiet (EPP) er verstingen. Partiet er så godt som prinsippløst, noe som godt illustreres av deres villighet til å fortsatt godta medlemskapet til den ungarske statsministeren Viktor Orbáns parti Fidesz, for å beholde majoriteten og dermed kontrollen over tildelingen av toppjobber i EU. Antieuropeiske krefter kan til sammenlikning se bra ut: de har i det minste prinsipper, selv om de er motbydelige.

Det er vanskelig å se hvordan de proeuropeiske partiene kan gå seirende ut av valget i mai, med mindre de setter Europas interesser over sine egne. Man kan argumentere for å bevare EU og å gjøre radikale omveltninger. Men det krever at EU ombestemmer seg. Unionens nåværende lederskap minner om Kommunistpartiets lovgivende politiburo da Sovjetunionen kollapset – de fortsatte å utstede sine ukaser – befalinger – som om de fortsatt var relevante.

Første steg for å forsvare Europa fra sine fiender, både interne og eksterne, er å anerkjenne de omfattende truslene de utgjør. Steg to er å vekke den sovende proeuropeiske majoriteten og mobilisere for å forsvare verdiene som EU er tuftet på. Ellers kan drømmen om et forent Europa bli det tjueførste århundrets mareritt.

Oversatt av Magnus Peter Harnes.

George Soros, ungarsk-amerikanske investor, forretningsmann og mangemilliardær, som også etablerte og leder den globale stiftelsen Open Society Institute som arbeider for fremme av demokrati, menneskerettigheter og økonomiske reformer.

Copyright: Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org

Stemmer utenfra

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden.

Les flere stemmer utenfra her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Stemmer utenfra

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden.

Les flere stemmer utenfra her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse