Ideologisk tydelighet eller pragmatisk samarbeidsvilje

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet.

SYNSPUNKT. Våre to store styringspartier, Arbeiderpartiet og Høyre har det ikke lett for tiden. Den tradisjonelle velgeratferd langs høyre/venstre-aksen, eller langs sentrum/periferi-aksen er ikke tradisjonell lenger.

Jonas og Erna blir nødt til å navigere etter helt andre politiske atferds-trekk hos oss velgere enn etter deres akse-tilhørighet.

Kommunevalget 2019 ristet politikkens grunnmur. Arbeidere og lavtlønnede stemmer ikke alltid på Arbeiderpartiet, og næringslivets godt bemidlede stemmer ikke alltid på Høyre.

Og det er heller ikke lenger slik, at bare bønder stemmer på Senterpartiet.

Ikke rart da, om Jonas og Erna skulle lengte litt tilbake, til tiden da ideologiene var tydelige, da arbeidsfolk var arbeidsfolk, og de borgerlige var Høyrefolk.

En svunnen tid, da Ap`s Einar Førde (andre sier det var Høyres Jon Lyng), på tross av de klare ideologiske skillelinjene kunne være selvironiske nok til å uttale: «Vi er alle sosialdemokrater».

Vekstsmerter

Hvordan skal så det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet kunne vokse?

Uten å tydeliggjøre bedre for sine potensielle velgere hvilke politiske pilarer deres moderate sosialdemokratiske prosjekt egentlig står på i dag?

Det er ikke nok å vise glede over at «vi på venstresiden har vokst», når velgerne samtidig ser at det innebærer ideologisk samrøre både med Rødt, MPG, Sp og SV.

Og hvordan skal det borgerlige Høyre kunne vokse?

Uten å tydeliggjøre bedre for sine potensielle velgere hvilke politiske pilarer deres moderate borgerlige prosjekt egentlig står for?

Det er ikke nok å vise glede over at «vi borgerlige har holdt sammen i regjeringen» når samholdet er tuftet på så store politiske forskjeller som det ofte er mellom FrP, V og Krf i regjeringen?

Populisme og en-saks-partier

For sindige og helhetstenkende politikere som Jonas og Erna må derfor valgkampen og kommunevalgresultatet oppleves som skuffende og utfordrende.

Utfordringen ligger dypest sett i hvordan Ap og H skal få fram, bedre for velgerne, hvordan andre politiske partier skal plasseres i forhold til sitt eget ideologiske ståsted.

Velgerne vet i dag ofte mer om hva andre partier står for, enn hva Ap og H står for, ut over at de er samarbeidsvillige med alle partier, på henholdsvis venstre- og Høyresiden i norsk politikk

Velgerne har med andre ord forventninger om et tydeligere lederskap i de to store styringspartiene våre. Et lederskap som evner å markere egen ideologi tydelig, satt inn i en helhetlig, praktisk fungerende politisk ramme.

Risikoen ved å snakke om konsekvenser av egen politikk

Både venstresiden og høyresiden lover, de «tar grep», og iverksetter nye tiltak.

Helst vil partiene ikke snakke for mye om hva deres løfter og forslag koster.

Å snakke for mye om et tiltaks økonomiske og administrative konsekvenser kan nemlig lett svekke tiltakets politiske bærekraft.

Hvis man for eksempel utreder de samfunnsøkonomiske konsekvenser av et drastisk klimatiltak, eller et spektakulært samferdselstiltak for godt, vil partiene være mer fristet til å angripe selve premisset for konsekvensutredningen, enn å ønske konsekvensutredningen velkommen, før tiltaket realiseres.

Noen vil i den sammenheng kunne minnes den dyktige og drevne Arbeiderpartipolitiker Guttorm Hansen som en gang mot slutten av 60-årene sa, da Folketrygdloven skulle vedtas, at dersom de økonomiske og administrative konsekvenser av loven skulle vært utredet godt nok, ville vi aldri fått noen folketrygdlov.

En uttalelse til ettertanke, også i dag.

Faren ved å overøse velgerne med for mye faktakunnskap

Våre to store styringspartier føler seg nok, i større grad enn andre partier, forpliktet til å forklare og begrunne overfor velgerne hvilke virkninger deres politiske forslag kan tenkes å få.

Dette har med ansvarlighet å gjøre. For eksempel å kunne innrømme, at virkningene av eget forslag, også kan ha en nedside, men at det likevel er å foretrekke.

Satt litt på spissen: For mye faktakunnskaper om et politisk tiltakets implikasjoner, gjør velgerne usikre på om tiltaket egentlig er verd å støtte.

Hva bør så Ap og Høyre gjøre for å få tilbake, og sikre seg nye velgere fram mot 2021?

Kanskje ligger noe av svaret i, å våge og formidle, klarere og tydeligere overfor velgerne, at det tross all samarbeidsvilje, går ideologiske og politiske grenser for hva deres parti kan godta av politiske kompromiss, for å få makt, eller beholde makt.

Og at all deres politikk skal realiseres innenfor velferdsstatens og blandingsøkonomiens grenser, med EØS avtalen som en viktig internasjonal politisk veiviser.

Vil du være med, så heng på