Annonse
En pro-russisk ­separatist i Donetsk i Ukraina for fem år siden. Eller et eksempel på en av Kremls «grønne menn», slik Carl Bildt beskriver soldatene som. Foto: AFP PHOTO / MENAHEM KAHANA.
Kommentar

Kremls «små grønne menn»

Dette innledet det andre stadiet av Russlands forsøk på å splitte Ukraina, i forlengelsen av anneksjonen av Krimhalvøya en måned tidligere.

Uttalelsene fra Kreml var heller ikke til å ta feil av; Russlands mål var å etablere en semi-uavhengig stat – «Novorossia» – i Sør-Ukraina, og redusere resten av landet til en slags større versjon av den historiske regionen Galicia.

Merkelig soldat-blanding

Opprørerne, som støttet Kreml, var en merkelig blanding av nasjonalistiske «hotheads» og såkalte frivillige fra de russiske spesialstyrkene.

Russland bidro med «humanitær hjelp» og sofistikerte våpen, og man antok at opprørerne ville mobilisere nok støtte i befolkningen til at prosjektet «Novorossia» lot seg gjennomføre.

Men Ukraina smuldret ikke opp. I etterkant av presidentvalget i mai 2014, klarte de å drive flere av inntrengerne tilbake og gjenoppta orden. For å minske tapet, utplasserte den russiske presidenten Vladimir Putin ordinære russiske militærstyrker i Ukraina. I september samme år, klarte imidlertid Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) å få på plass en politisk avtale – Minskprotokollen – som i grove trekk frøs situasjonen langs den tungt bevæpnede frontlinjen.

Hendelsene som ledet frem til konflikten, begynte sommeren året før, da Kreml økte presset mot den ukrainske regjeringen og ba dem om å forlate samtalene om en handels- og samarbeidsavtale med EU. Putin var ikke lenger villig til å tolerere at enda en nabo knyttet sterkere bånd til Vesten, og ville derfor tvinge frem en nærere relasjon mellom Ukraina og Russland, på veien mot å etablere en Eurasisk union som motpart til EU.

Ukraina holder stand

På under ett år, gikk Kremls kamp for å øke presset fra handelssanksjoner, økonomiske insentiver og politiske intervensjoner, til åpenlyst militær aggresjon.

Men seks år senere, er det åpenbart at ingen av pressmidlene fungerte.

Selv om sju prosent av Ukraina fortsatt er okkupert av Kreml-støttede styrker, og utgifter knyttet til forsvar og humanitær hjelp til flere millioner internt fordrevne utgjør en stor post i nasjonalbudsjettet, har Ukraina gjort beundringsverdige fremskritt på flere områder:

De har nå en robust handels- og samarbeidsavtale med EU. Etterfulgt av omfattende økonomiske reformer, har økonomien begynt å peke i riktig retning. Og de har nettopp avholdt første runde i et presidentvalg som tilfredsstiller Europas høye krav til frihet og rettferdighet.

Selv om sju ­prosent av Ukraina fortsatt er okkupert av Kreml-støttede styrker, har Ukraina gjort beundrings­verdige fremskritt

EU fortjener litt ros for dette utfallet.

Det er nå ti år siden EU lanserte Det østlige partnerskap, som ga et mer stødig rammeverk for unionens samarbeid med Armenia, Azserbadjan, Hviterussland, Georgia, Moldova og Ukraina. Dette initiativet – som det er verdt å kalle det – var delvis en reaksjon på Russlands invasjon i Georgia den foregående sommeren, da Kreml prøvde å splitte landet ved å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhasia som uavhengige stater. Det viste seg imidlertid at Russlands nærmeste allierte verken støttet anerkjennelsen av de to okkuperte landområdene eller legitimerte invasjonen.  Og Georgia har ikke bare overlevd – i stor grad takket være EU – men har siden den gang avholdt to rettferdige presidentvalg.

Den viktigste bakenforliggende faktoren for Det østlige partnerskap, var selvfølgelig at Russlands naboer i Øst-Europa og Sør-Kaukasia hadde uttrykt et ønske om sterkere bånd til EU. Til tross for dette, utgjorde aldri initiativet en reell trussel mot partnerlandenes eksisterende avtaler med Russland; de som allerede hadde handelsavtaler med Russland, kunne ha en avtale med EU samtidig.

Fortsatt omfattende utfordringer

Det er ingen tvil om at østeuropeiske land utenfor EU fortsatt har omfattende økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer å ta tak i.

Hvert enkelt land må øke innsatsen for å bekjempe korrupsjon, overholde lovverket og åpne opp økonomien.

I tillegg er det åpenbart at man må enes om en løsning for de frosne eller semi-frosne konfliktene i Georgia og Ukraina – samt konfliktene som involverer Transnistria og Moldova, og konflikten mellom Armenia og Azserbadjan.

Men det viktigste er å bevare hvert av de «østlige partnerne» sin uavhengighet. Selv om land som Azerbadjan og Hviterussland har valgt svært ulike nasjonale strategier, har alle landene fortsatt på veien mot demokrati.

Gitt Kremls massive forsøk på å tvinge disse landene i en annen retning, representerer dette en bemerkelsesverdig seier for EU.

I dag er det ukrainske flagget heist i Slovjansk, og de små grønne mennene som ledet angrepet på politistasjonen for fem år siden, er trolig tilbake i Moskva – fulle, misfornøyde og tvilende til det de var med på.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org

Stemmer utenfra

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden.

Les flere stemmer utenfra her.


Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Stemmer utenfra

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden.

Les flere stemmer utenfra her.


Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse