Annonse
Norsk næringsliv må skape nye næringer og få produktene ut på eksportmarkedet, skriver Kai Eide. Foto: iStock/primeimages
Synspunkt

Er vi verdensledere eller sinker?

Kai Eide er tidligere toppdiplomat.

SYNSPUNKT. Sist uke kom det en rapport fra Menon Economics etter oppdrag fra Eksportkreditt.

Den forteller at 55.000 arbeidsplasser står i fare for å forsvinne i løpet av 2020, som følge av korona-pandemien. Inntektsfallet kan bli hele 1000 mrd. kroner innen 2023.

Denne dramatiske rapporten burde ha fått bred dekning og skapt debatt blant politikere og i media. I stedet er det blitt noen spredte artikler og korte nyhetsinnslag.

Konklusjonene kommer på toppen av andre foruroligende meldinger om situasjonen for norsk eksport. Ikke noe land har tapt markedsandeler i volum på samme måte som Norge de siste 20 årene. Vi eksporterer lite sammenlignet med andre land i Nord-Europe.

Men for å opprettholde levestandarden vår må vi, ifølge SSB, fordoble eksporten fra fastlands-Norge innen 2040. Det er en gigantisk oppgave.

For 15 måneder siden skrev jeg en artikkel i Aftenposten. Overskriften var «Oljealderen kan gå mot sin slutt før vi aner. Da må vi være bedre forberedt». For å lykkes med å bevare levestandarden må vi ta vanskelige beslutninger, som å flytte kapital, kompetanse og ikke minst oppmerksomhet bort fra petroleumssektoren og over til nye innsatsområder.

Jeg fikk svar fra næringsministeren, som mente min analyse var forenklet og at han var usikker på min diagnose. Jeg har aldri ment at vi skulle stenge ned sokkelen. Men dersom vi skal utvikle nye og innovative næringer kreves det en kraftig politisk satsning. Den gang hadde vi en oljepris på 70 dollars. Nå er den nede i 25 dollars. Inntektene våre synker dramatisk. Selv deler av leverandørindustrien sliter tungt.

Og konkurransen om hvem som skal bli vinnerne innenfor nye og høyteknologiske næringer kommer til å bli hardere enn noen konkurranse vi tidligere har opplevd.

Nå er vi midt i en nasjonal dugnad, for å sikre at så mye som mulig av næringslivet vårt kan overleve. Det er viktig.

Men om en tid vil vi stå overfor enda en dugnad: Hvordan skal vi dyrke frem de næringene som i fremtiden skal gi oss inntekter?

Regjeringen har til nå valgt en tilrettelegger-rolle. En slik tilnærming holder ikke lenger. De nye næringene – de vi tror på – må nå få kraftigere stimulanser til å utvikle seg og til å få sine produkter ut på de store markedene. Det haster med en langt mer offensiv politikk.

Våre svenske naboer har tatt langt mer offensive grep for å fremme innovasjon, produktutvikling og eksport.  I Sverige er det opprettet et eget innovasjonsråd, ledet av statsministeren og med deltakelse av flere andre regjeringsmedlemmer. Det består forøvrig av representanter for innovasjonsparker, næringsliv og forskning. Rådet møtes 3-4 ganger årlig og har som målsetting å sørge for at politikk, næringsliv og forskning trekker i samme retning. Innen livsvitenskapene finnes en tilsvarende struktur, med et eget utvalg ledet av regjeringen og med deltakelse av andre sentrale aktører. Regjeringen er ikke bare en tilrettelegger, men har inntatt en hovedrolle, som bidrar til å sette retning, bringe de ulike aktørene sammen og «samskape» det nye.

Sverige har også en annen viktig fordel. Det nærmest vrimler av institutter og prosjekter finansiert av store svenske investorer, ikke minst av Wallenberg-sfæren.

Her til lands har investorer i stor grad holdt seg unna norske innovasjons-miljøer.

Selv nye og lovende bedrifter, med produkter som stadig fremheves som eksempler på norsk oppfinnerevne, lider under mangel på kapital.

Nå er det behov for en dugnad, hvor regjering, næringsliv, investorer og innovasjons-miljøer samler kreftene. Det finnes ingen garanti for suksess. Men vi befinner oss i et globalt kappløp. Uten en slik dugnad, for å skape nye næringer og få produktene ut på eksportmarkedet, er faren betydelig for at vi ikke vil makte den utfordringen vi står overfor.

Annonse
Annonse