Annonse
Røst i Lofoten opphevet mandag sin «søringkarantene», og vil fra nå følge regjeringens veileder om koronatiltak.  Foto: iStock
Synspunkt
Hva sier rettsfølelsen vår?

Kommunale karanteneregler og nasjonale veiledningsregler

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og skriver med jevne mellomrom om juss og politikkk i Dagens Perspektiv. 

SYNSPUNKT. På tross av innstendige oppfordringer fra regjeringen om å droppe egne karanteneregler, og heller følge regjeringens «koronaveileder» har flere kommuner valgt å beholde restriktive «søringkarantene-regler» for ferdsel innenfor og utenfor kommunegrensene.

Hva sier så den sunne fornuft oss? Om rett tolkning av karanteneregler og smittevern?

Den sunne fornuft, eller «den allmenne rettsfølelse», som juristene kaller det, er et upresist, men bredt anvendt begrep. Ikke minst i strafferettslige sammenhenger.

Den allmenne rettsfølelsen kan ellers være god å henvise til, når man skal forsvare sin egen rettslig forankrede beslutning. For eksempel når en kommune skal forsvare sine beredskaps-/karantenetiltak, og begrunner dem med sin tolkning av smittevernloven, i skjønn forening med sin lokale ansvarsfølelse, for folks helse. Dermed vil et kommunalt rettslig skjønn kunne trumfe regjeringens «veileder» om bruk av det samme skjønn.

I juridisk forstand er «karanteneregel-saken» både kompleks, og juridisk utfordrende.

Den kan problematiseres og juridifiseres, nærmest i det uendelige ser det ut til. I «saken» vurderes smittevernlovens, forvaltningslovens, kommunelovens, straffelovens, arbeidsmiljølovens og grunnlovens relative betydning, opp og ned i mente, og uten stopp, og i verste fall – uten et praktisk anvendelig resultat.

De juridiske diskusjoner går avansert, høyt og lavt, og ikke alltid åpenbart for enhver, om nødvendighetsprinsipp, forholdsmessighetsprinsipp, og om andre juridiske prinsipp sin betydning for endelig standpunkt. Og kanskje en og annen også bringer inn spørsmålet om den «allmenne rettsfølelsen» sin betydning når forståelsen av kriselovgivningen er til vurdering?

For kommunen, for rådmannen, for kommunelegen, og for kommuneadvokaten er det kanskje ikke Lex superior eller forholdsmessighetsprinsippet som scorer høyest i den rettslige vurderingen, men det «allmenne» hensynet til lokalbefolkningens helse, ve og vel, når smittefaren fra «søringene» truer bak hvert et hjørne.

Juristeksperten vil være opptatt av flere forhold når lovlighet av lokale karanteneregler skal vurderes. Han vil spørre seg: Foreligger det en tilstrekkelig klar lovhjemmel i regelverket samlet sett, for å nekte folk innpass/arbeid i kommunen? Og i så fall; Innebærer en innreisenekt et så vidt betydelig inngrep i den personlige frihet, at man –med grunnloven i hånden – kan sette en stopper for kommunale karantene-regler?

I juridisk forstand er «karanteneregel-saken» både kompleks, og juridisk utfordrende

Og ikke bare vil det for jurist-eksperten være et hjemmelsspørsmål. Eller et spørsmål om balansen mellom juridiske prinsipp og hensyn.

Spørsmålet om lovligheten av kommunale karanteneregler kan utmerket godt bli fremstilt som et spørsmål om eiendomsrett, og retten til personlig frihet.

I så fall kan spørsmålene om karantenebestemmelser ende opp et juridisk forankret menneskerettighetsspørsmål.

Uansett hva man måtte forvente av eleverte juridiske diskusjoner om smittevernlov og lokale karanteneregler, så må «noen» (regjeringen helst) til slutt, og helst snart, bestemme hva som er rett lovforståelse, og rett lovanvendelse i denne karantene-smittevern-saken.

Det er ikke tid, hverken for nye juridiske utredninger, eller nye kommunestyrebehandlinger.

Når og hvis regjeringen setter ned foten for juridisk fortolkningskunst i denne saken, blir det uansett interessant å følge med i hvordan hensynet til den allmenne rettsfølelsen adresseres. Rettsfølelsen er som nevnt tidligere, primært relatert til strafferetten. «Følelsen» sitter imidlertid dypt forankret i den norske folkesjelen. Skulle for eksempel en person dømmes til ubetinget fengselsstraff for å ha forvillet seg til Systembolaget over kjølen, uten å følge de norske karantenebestemmelsene til punkt og prikke, vil nok en ubetinget (straffe)-reaksjonen skake opp den norske folkesjels rettsfølelse en smule.

Den allmenne rettsfølelsen vil, vurdert ut fra dommerrollen, bety større skjønnsfrihet til å bestemme skyld og straff. I en sivilsak derimot vil denne skjønnsfriheten (bruk av rettsfølelsen som et reelt hensyn) være mer begrenset. Skulle for eksempel en kommune få et rettslig erstatningssøksmål mot seg, fra en bedrift eller en fagforening med utgangspunkt i kriselovgivningen, kan dommeren rimeligvis ikke selv velge hvilken erstatningssum som er passende, under henvisning til hva den allmenne rettsfølelsen tilsier …

Når det gjelder de rettspolitiske vurderinger av karantenebestemmelsene har nok hensynet til den allmenne rettsfølelsen spilt inn på ulike måter – både for lovgiver og regjering.

Myndighetene har nok vegret seg mot å formulere så strenge krise -og fullmaktsregler, at de støter an mot folk flest sin rettsfølelse.

I dette tilfellet, mot nordmenns behov for å unngå overdreven myndigheteinngripen i deres frihetsfølelse – dvs. retten til å ferdes i skog og mark – eller til å reise til og fra arbeidsstedet, over kommunegrenser om så det gjelder. At myndighetene er sensitive overfor hva som rører seg av «rettsfølelser» i den norske folkesjelen, må dessuten kunne anses å være en styrke, både for rettsstaten og for demokratiet.

Da gjenstår det bare for myndighetene å tolke rett hva folk flest egentlig mener, og hvem som mener hva, når.

Makter myndighetene, kommunale som statlige, å fange opp folkesjela på rett vis, vil rettsfølelsen utvilsomt være et nyttig, og fungere godt som et styrende premiss for kriselovgivningen.  

For politikerne, for lovgivere som for andre, bør det være verd å huske: At folk flest har en rettsfølelse, og at folk normalt sett, er i stand til å artikulere den på en forstandig måte. Ja, selv medlemmer av Høyesterett mener rettsfølelsen spiller en rolle for dem, og har meninger om den. For eksempel har tidligere høyesterettsjustitiarius Tore Schei uttrykt seg slik for en tid tilbake om rettsfølelsen: «Til syvende og sist bestemmer dommerne i Høyesterett hvordan vi skal straffes. Da må de jo vite hva den allmenne rettsfølelse er …».

Annonse
Annonse