Rolig budsjetthøst

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Det ligger godt politisk håndverk bak regjeringens forslag til statsbudsjett. Vekstanslagene er såpass optimistiske og budsjettbalansen så løs at det er godt rom for å gi Frp ekstra mange milliarder i budsjettforhandlingene.

I tillegg inneholder budsjettet noen upopulære forslag som Siv Jensens folk skal få æren av å stoppe i Stortinget.

Kanskje aller viktigst er det at Frp’ere flest skal se at regjeringen er vennligsinnet og erkjenner at partiet har en plass i den borgerlige blokken.

Alle i mot sitt eget forslag

Det må nemlig være første gang i historien at en regjering legger frem budsjettforslag som samtlige regjeringspartier er kraftig i mot. Men det skjer blant annet med bevilgningen til Human Rights Service (HRS).

Da Jan Tore Sanner var kommunalminister, forsøkte han å stoppe støtten, men Frp, som da var i regjering, satte ham på plass. I vinter – rett før nåværende Venstre-leder Guri Melby kom i regjering, garanterte hun at Stortings-Venstre ville gjøre alt som sto i dets makt for å stanse bevilgningen. Hun mente at HRS både skaper fremmedfrykt og virker ødeleggende på debatten om innvandring.

Når statsminister Erna Solberg likevel viderefører HRS-støtten, er det fordi hun følger en nøye uttenkt strategi om å føre den samme borgerlige politikken – uavhengig av hvem som til enhver tid sitter i regjering.

Hennes resonnement er at Høyre, Frp, Venstre og KrF skal få det politiske gjennomslaget de fortjener fordi de på den ene eller andre måten har støttet hennes regjeringsalternativ helt siden 2013. Hun vil helst ha dem alle i regjering, men dersom de velger å stå utenfor, er likevel det aller viktigste at de støtter regjeringen.

Det fiffige med denne strategien er at det kan bidra til å få budsjettkampene ut av gamle spor. Det har vært en gjentagende erfaring i de siste syv årene at Frp og Venstre/KrF har valgt seg kampsaker der seier til den ene automatisk fører til tap for den andre.

Erna Solbergs mål er å hindre omkamper om de sakene det ble kompromisset om under regjeringsforhandlingene på Granavolden i fjor vinter. Dersom budsjettforhandlerne istedet konsentrerer seg om nye problemstillinger og saker, er det mye større muligheter for å vinkle dem slik at alle kan bli fornøyd.

Et eksempel på det er støtte til pensjonistene. Her kan Fremskrittspartiet forhandle frem noe riktig fett i løpet av de kommende ukene uten at regjeringspartiene føler det som noe nederlag. Penger ser nemlig ikke ut til å bli noe problem.

Forberedt på endringer

Det er påfallende hvordan finansminister Jan Tore Sanner ved budsjettfremleggelsen understreket at budsjettbalansen ikke er noe mål i seg selv. Han har allerede forberedt Stortinget på at regjeringen kan spille inn noen endringer i budsjettet for å få gitt mer penger til kommunene og reiselivsnæringen. Når han gjør det, inviterer han nærmest Frp til å svekke budsjettbalansen ytterligere.

Skjønt «svekke» er et dårlig ord. Norge går riktignok med mer enn 300 milliarder kroner i underskudd, men oljefondet er så stort at vi fint tåler det. Selv om hver femte krone vi bruker kommer fra oljefondet, er det helt etter planen. Med de anslagene regjeringen har gjort, bruker vi neste år akkurat tre prosent av oljefondet.

Forslaget til statsbudsjett viser også at vi nå definitivt er forbi den tiden der inntektene fra olje og gassvirksomheten i seg selv er nok til å finansiere velferdsstaten. Frem til for noen få år siden kunne vi spare alle renter og alt utbytte fra oljefondet.

Neste år kommer mer enn 200 av de 300 milliardene fra fondet til å være avkastning på verdipapirer. Vi er i mye mindre grad oljeavhengige, og mye mer avhengig av renter og utbytte fra obligasjoner og aksjer i verdensmarkedet.

Så lenge politikerne står fast ved beslutningen om å bruke så mye av oljefondet hvert år, kommer de vanskelig bort fra en utvikling der offentlig sektor forblir ekstremt stor. I det spesielle korona-året 2020 vil 65 prosent av den samlede verdiskapingen skje innenfor offentlig sektor.

For klassiske Høyre-politikere er det et forferdelig tall. Når så mye penger forvaltes av og i det offentlige, ekskluderes markedsmekanismer og det åpnes for utstrakt politisk vanstyre. Samtidig er det ikke lett for Høyre-folk å si slike ting akkurat nå – etter at Erna Solberg i de fleste av sine regjeringsår har økt den offentlige andelen av verdiskapingen.

Frp kan imidlertid si det. Noe av det mest spennende med Frp-politikernes retorikk de siste ukene er at de har begrunnet ulike forslag med behov for strammere budsjettdisiplin. Det beste eksemplet er Sylvi Listhaug som begrunner sine krav om mindre penger til bistand og færre kvoteflyktninger med den økonomiske situasjon: Frp har tidligere vært med på regjeringens bistands- og flyktningepolitikk, men nå kan vi ikke lenger ta oss råd til en så kostbar politikk. Det er alt for mange mennesker her hjemme som sliter med konsekvensene av koronakrisen.

Stiller ikke «ultimatum»

Argumentene mot budsjettforslaget om å starte Langskip-prosjektet er enda mer direkte Høyre-tilpasset. Dette gigantiske prosjektet som skal føre til at vi kan fange og lagre CO2 kan kanskje være bra, men det er næringslivet som bør betale en stor del av utviklingskostnadene. Frp vil gå i mot startbevilgninger på 2,7 milliarder kroner for å passe på skattebetalernes penger.

Dersom Frp velger å fronte den typen saker og argumenter i budsjettforhandlingene, vil det oppstå krisestemning i Stortinget. Da kan ikke lenger Erna Solberg bruke penger på å finne kompromisser. Samtidig vet hun at KrF og Venstre ser på nettopp antallet kvoteflyktninger, høyt bistandsbudsjett og fangst og lagring av CO2 som hjertesaker. De har ikke mye å gi Frp i forhandlingene.

Spørsmålet da blir om Fremskrittspartiet velger å kjøre frem de sakene som kan skape regjeringskrise. Slik Siv Jensen har uttalt seg denne uken, er det ingenting som tyder på det. Hun har vektlagt andre saker, og hun har passet på at selv ikke Sylvi Listhaug har stilt noen ultimatum.

Samtidig vet vi fra det forrige Frp-landsmøtet at Siv Jensen ikke har full kontroll på sitt eget parti. Landsmøtet som skal være neste lørdag kan trosse partilederens vilje og gi klare instrukser om hva stortingspartier bør oppnå i budsjettforhandlingene.

Om landsmøtet vil gjøre det, er det for tidlig å si noe om. Erfaringen tilsier at de siste meningsmålingene vil ha betydning for stemningen. Dersom de holder seg relativt gode – slik de har vært den siste måneden – er det mulig landsmøtedelegatene vil gi partiledelsen det handlingsrommet den ønsker seg. Dersom de er på fallende kurs neste uke, kan det oppstå et behov hos de Frp-tillitsvalgte for å stramme opp ledelsen.

Så enkelt er det faktisk.