politisk analyse

Erna Solberg tok ikke grep før torsdag denne uken.

Unntakstilstand – også politisk

Det er forståelig at regjeringen venter i det lengste før den stenger ned hele landet. Erna Solberg fører også en politikk et samlet Storting er enig om. Likevel påføres hun nå sår som kanskje aldri blir leget.

Publisert Sist oppdatert

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Onsdag ettermiddag sendte statsministerens kontor ut en pressemelding om at Erna Solberg forandret ukeprogrammet sitt.

Hun la inn et ekstra møte på torsdag morgen med Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser. Det betød at hennes lenge planlagte tur til Østfold ble utsatt til litt senere ut på dagen.

Først torsdag morgen skjønte statsministeren og/eller hennes rådgivere at det kanskje ikke var så lurt å dra på valgkamp-aktige bedriftsbesøk den dagen det virkelig gikk opp for både folket, børsen og lokale myndigheter at landet er i ferd med å bli stengt ned.

Bedre kan man ikke illustrere hvordan statsministeren hele denne uken har sett ut til å halse etter.

Hun har tilsynelatende ikke forstått omfanget av korona-smitten og hun er hele tiden blitt presset av folkemeningen, fagfolk, kommuner og bedrifter til stadig å skjerpe inn tiltakene mot smittespredning.

Det er et inntrykk hun skal slite med å korrigere, selv om hun har mange gode forklaringer på sin opptreden.

Ikke rart

Det er nemlig ikke det minste rart at Erna Solberg og regjeringen har vært tilbakeholdne i håndteringen av Korona-smitten.

Et samlet Storting har vedtatt en politikk der det er fagmyndighetene som skal stå i første rekke når det gjelder å gi råd og pålegg for å begrense smitten.

Det er også et godt innarbeidet prinsipp at kommunene skal bestemme hvilke tiltak som bør innføres i kommunen.

Tankegangen er at sentrale direktiver ikke vil passe like godt for alle. I slutten av denne uken var det eksempelvis fortsatt slik at fjellregionen nord i Østerdal var fri for smitte. Da gir det mening å stenge kommunegrensen, mens et sentralt pålegg om å stenge alle skoler vil være idiotisk.

Hadde Erna Solberg vært skikkelig tøff, hadde hun smelt tilbake mot de kommunelegene som denne uken har bedt om klarere styring fra sentralt hold.

Hun kunne ha sagt at dette er folk som insisterer på lokal handlefrihet når planene lages, men som vegrer seg for å komme med upopulære vedtak når situasjonen krever det.

Torsdag publiserte NRK en artikkel der den viste hvordan Oslo kommune i det lengste ba Helsedirektoratet om å ta den upopulære beslutningen om å nekte publikum i Holmenkollen.

Kommunen ble presset både av Helsedirektoratet og av regjeringsadvokaten til å ta det ansvaret som etter Stortingets intensjon åpenbart skal være kommunens.

Faglige råd

Statsministeren kunne også ha vist til at hun i de siste dagene har jobbet intenst for å følge de faglige rådene – akkurat slik systemet sier at hun skal gjøre.

Det er Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet som etter beste skjønn har dimensjonert smitteverntiltakene. I det norske systemet er det en dyd at statsministeren lar faglige vurderinger styre.

Spesielt i en så uavklart situasjon som nå – både når det gjelder smitte og økonomi – er det viktig at landets regjering viser at den styres av fag og ikke av folkemeningen. Det gir mest troverdighet på lang sikt.

Erna Solberg har pekt på disse momentene når hun har forsvart seg mot kritikk, men hun har ikke vært offensiv.

Situasjonen har ikke innbudt til det. Denne fredagen virker det ganske åpenbart at Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet skulle ha vært litt tydeligere og litt strengere på et tidligere tidspunkt.

Når evalueringen en gang kommer, vil det kanskje vise seg at de hadde en litt for stor frykt for at publikum på et tidlig stadium ikke ville forstå det, dersom tiltakene hadde vært mer inngripende.

Tankegangen har hele tiden vært at tiltak som ikke blir forstått heller ikke blir fulgt opp.

Den som foreløpig må ta støyten for at tiltakene har kommet litt senere enn de burde, er statsministeren.

Og de som synes det er helt greit er henne politiske motstandere. I politikken kan ikke en regjering vente at opposisjonen er hjelpsom, men Høyre hadde kanskje et håp om at i hvert fall Arbeiderpartiet hadde vært litt mer støttende.

I spontanspørretimen i Stortinget på onsdag brukte Ap-leder Jonas Gahr Støre de første ti minuttene til å spørre og grave om alt det som ikke gikk på skinner i krisehåndteringen.

Han sa ved ulike anledninger at Ap selvfølgelig stiller seg bak regjeringen, men stilte utelukkende spørsmål som var egnet til å undergrave.

Senterpartiet og til dels SV hadde en annen inngang. De brukte langt mer tid på å understreke at vi nå er i krisesituasjon og at det da er viktig at partiene står sammen, men også de valgte å følge opp med spørsmål som underbygget deres mer generelle kritikk av regjeringen.

Ingen i opposisjonen hjalp statsministeren i den forstand at de minnet publikum at regjeringen nå stort sett holder seg til de systemene og ordningene som et samlet Storting står bak.

Det var onsdag. Da var situasjonen fortsatt slik at opposisjonen tenkte at den kunne drive sedvanlig spill. Når de økonomiske krisetiltakene kommer denne fredagen, kan det tenkes at tonen blir annerledes.

Smitteverntiltak over hele verden kan få så store økonomiske konsekvenser at det blir samling i politikken om tiltak for å stanse en regelrett nedsmelting.

Det betyr blant annet at diskusjonen om det er riktig å utsette innbetaling av formuesskatt kommer i bakgrunnen og at det i stedet blir en fellespolitisk ambisjon å fortelle arbeidstagere og næringsdrivende at myndighetene skal pøse inn penger for å unngå konkurser og ta vare på strukturer som kan begynne å virke igjen når smitten er litt mer under kontroll.

Aktiv

Vi kan være sikre på at statsministeren heretter også vil være aktiv, og at hun vil anstrenge seg til det ytterste for å vise at regjeringen tar det overordnede ansvaret.

Spørsmålet er om det vil holde for henne og for Høyre.

Det virkelig ulykksalige for Erna Solberg som person er at kritikken denne uken treffer på et punkt der hun er ekstra sårbar.

Hennes styrke som statsminister har vært at hun har hatt et flegma som har inngitt tillit.

Uansett om de krisene som har rammet henne og regjeringen har vært store eller små, har hun virket uforstyrret. Det har ikke vært tvil hos velgerne om at hun klarer å holde fokus, selv om det skjer veldig mye rundt henne.

Akkurat nå er flegma-omdømmet hennes verste fiende.

Det kan feste seg et inntrykk av at hun har vært så uforstyrret av tingene rundt seg at hun rett og slett ikke oppfattet alvoret som fulgte med viruset fra Kina.

Det er mulig at korona-utbruddet blir det samme for henne som 22. juli-terroren ble for Jens Stoltenberg: Definerende for ettermælet. I så fall blir det like negativt for Erna Solberg som det ble positivt for hennes forgjenger.

Powered by Labrador CMS