Annonse
Koronaviruset
Vi gjennomfører verdens største sosiale eksperiment - ufrivillig.
Vil mennesket eller teknologien vinne, spør Torgeir Flatjord.
Torgeir Flatjord, lederutvikler og skribent
SYNSPUNKT. Midt oppe i etterkrigstidens trolig mest krevende situasjon, både for samfunn, bedrifter og enkeltpersoner, er det noen virksomheter som blir viktigere enn andre, primært for å holde samfunnsmaskineriet i gang.
Teleselskapene er blant dem. Delvis statseide Telenor er ett av de aller viktigste, ja, de er nå så viktige at de faktisk velger å utsette varslede oppsigelser av 170 ansatte i Norge til over påske. I første omgang.
Den kollegiale samtalen ved kaffemaskinen, det korte nikket i heisen eller helgepraten i kantinen med kolleger fra etasjen over. Alt sammen har en verdi
På global basis er det tidligere bebudet oppsigelser av ca. 3000 Telenor-ansatte. Samtidig planlegger selskapet å dele ut et utbytte for 2019 på 12,4 mrd kroner. Så da var kanskje menneskene, dvs. de ansatte og deres hode og hender, viktige allikevel? Til etter påske i hvert fall.
Ikke vet jeg hvordan de 170 medarbeiderne i Telenor med varslet oppsigelse har det akkurat nå, når de allikevel får bli i jobben en stund til. Kanskje er de både lettet og mer usikker samtidig, kanskje til og med litt forbannet?
Lettet over å være sikret litt jobb og inntekter i det korte perspektivet, og litt forbannet fordi de akkurat nå opplever å være viktige nok for selskapet. Og dermed også for aksjonærene. Men bare nå.
«Borte bra, men hjemme best»?
Ironisk nok er hovedårsaken til utsatte Telenor-oppsigelser det faktum at folk nå sitter hjemme og arbeider. Kontorene står tomme. I tillegg står skolene våre der uten lærere og elever også. Nå er det hjemmeskole ved hjelp av elektroniske hjelpemidler som gjelder. Vi er derfor totalt avhengig av at fastnettet fungerer ifølge Telenor, for det er der de fleste av oss er nå. Både voksne og barn. Hvem trodde vel det om fastnettet for bare noen dager siden?
Allerede nå går diskusjonen om hvor mye som kommer til å bli endret når vi en gang kommer oss ut av denne tragiske situasjonen, bl.a. om enda flere vil velge å arbeide hjemmefra mer permanent, og om skolenes klasserom i større grad vil bli virtuelle.
Tenk hva vi i så fall vil spare i form av reisetid til og fra jobb, og vi vil oppleve betydelig mindre kø og kraftig redusert miljøbelastning ettersom bilene i større grad vil bli stående hjemme i garasjen.
Trenger vi kanskje etterhvert mindre areal til kontorer også?
Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Det er lenge siden sist vi har sett den norske dugnadsånden blomstre så massivt som nå, med tusenvis av eksempler på at folk bryr seg om folk, også utenfor sin vanlige omgangskrets.
Hvor lenge vil det vare? Vil det fortsette også etter at krisen er over? Vil vi evne å opprettholde det mellommenneskelige engasjementet for å hjelpe hverandre, for å se om hverandre, bry oss om andre - se menneskene fremfor alt annet, til og med foran kroner og ører?
Menneskehjernen takler den smarte teknologien dårlig
Mennesker er sosiale individer. Vi har et medfødt overlevelsesinstinkt som påvirker våre evner til å etablere relasjoner til andre mennesker og som får oss til å danne grupperinger av mennesker, fra familier til større stammer.
Fra tidenes morgen og i livet på savannen var dette et livsnødvendig instinkt ettersom mennesket var særdeles sårbart så lenge det opererte på egen hånd. Det var i konstant livsfare og fant dessuten fort ut at sammen med likesinnede så økte sjansene for å overleve betydelig. Familiene har vi med oss fremdeles, men der de såkalte storfamiliene for mange er blitt erstattet med nærmeste familie og nære venner, og der stammene er blitt byttet ut med nabolag og nære lokalsamfunn. Og kolleger på jobben.
Menneskehjernen anno 2020 befinner seg i stor grad fremdeles på savannen. Våre grunnleggende behov for trygghet og nærhet har ikke endret seg, Internett og smarte telefoner til tross.
Vi vet at dersom nyfødte barn ikke får tilstrekkelig fysisk berøring, f.eks. i kuvøse, dør det. Fysisk kontakt og menneskelig nærhet og trygghet er altså kritiske overlevelsesfaktorer på linje med ernæring og varme. Dermed ble tilhørighet for våre forfedre på savannen en annen viktig overlevelsesfaktor, dvs. stammetilhørighet i tillegg til familien.
Trygg tilhørighet bygger på tillit. Tillit er en følelse som etableres og forsterkes gjennom menneskelig kontakt og interaksjon og utvikles som oftest over litt tid. Det fysiske håndtrykket var tidligere gjerne tilstrekkelig tillitsfullt til f.eks. å inngå avtaler. Derfor er det å trykke noen i hånden når vi møtes, både naturlig og nødvendig.
Det å se hverandre i øynene, det å ha nærkontakt nok til at vi kunne «være» hverandre, det å kjenne rent fysisk hvordan håndtrykket blir utført, alt sammen er avgjørende for trygghet, tillit og tilhørighet. Selv i dag. Selv om håndtrykket ofte blir erstattet av en god klem og ikke lenger duger som juridisk bindende avtale.
Det som kjennetegner de beste og mest innovative bedriftskulturene er der de ansatte i betydelig grad deler samme verdier og grunnoppfatninger, der de opplever både trygghet og tilhørighet, bygget på tillit kolleger imellom og mellom medarbeider og leder.
I et større perspektiv kan vi si at det er dette som også kjennetegner et land, en nasjon, der majoriteten av oss trolig deler noenlunde de samme grunnverdiene og ser verden rundt oss på omtrent samme måte. Vi har noe felles som inngir større tillit enn ovenfor vilt fremmede mennesker annetsteds fra.
Vil digital tillit kunne erstatte den fysiske?
Vår overlevelse som menneske er helt avhengig av andre mennesker vi har tillit og tiltro til. Hver og en av oss er ikke like god på alle områder, for eksempel til å gjøre alt det som er nødvendig for å overleve eller for å lykkes med det vi ønsker å oppnå.
Men sammen med andre mennesker, og spesielt sammen med dem vi har tillit til og stoler på, erkjenner vi at vi få til så mye, mye mer. Våre personlige svakheter kompenseres gjennom andres sterke sider og omvendt. Målet blir ikke nødvendigvis å redusere våre svakheter, men å forsterke våre sterke sider og så omgås mennesker som klarer å gjøre det du selv ikke kan, eller som kan gjøre det enda bedre enn du selv evner.
Hvordan finner vi så disse menneskene, eller grupper av mennesker, som i større eller mindre skala trolig deler mine verdier og oppfatninger?
I våre tradisjonelle par-relasjoner gjør vi det f.eks. gjennom «dating», i andre sammenhenger utvider vi vårt nettverk, gjerne i bekjentskapskretsen til venner og andre du selv har tillit til.
Eller på eller via jobb. Hele tiden ser vi etter tegn og symboler eller mer håndfaste bevis hos menneskene vi møter som kan bekrefte eller avkrefte hvorvidt vi virkelig deler de samme verdiene og grunnleggende oppfatninger.
Er dette en jeg får tillit til og kan stole på? Noen ganger kan tillitsforholdet oppstå nokså raskt, andre ganger tar det litt lengre tid. Du velger å stole på magefølelsen din, for det er ikke mulig å bruke en sjekkliste eller andre håndfaste verktøy for å finne ut hvorvidt du har tillit til noen eller ikke. Du må simpelthen se den andre i øynene.
Dersom vi nå, i en helt ekstraordinær situasjon, skulle finne ut at det å «være sammen» elektronisk i stor grad vil erstatte det fysiske kontoret, erstatte det fysiske klasserommet, så vil det samtidig utfordre hjernens iboende søken etter trygghet og tilhørighet.
Det er altså magefølelsen, som egentlig sitter i hjernen, som avgjør om du har tillit til andre mennesker eller ikke, der det fysiske samværet er helt grunnleggende. Følelser styrer i stor grad vår atferd og overstyrer ofte både rasjonalitet og fornuft.
Den kollegiale samtalen ved kaffemaskinen, det korte nikket i heisen eller helgepraten i kantinen med kolleger fra etasjen over. Alt sammen har en verdi, en større verdi enn det vi kanskje tenkte over før vi flyttet kontoret hjem. Helt ufrivillig.
Det handler til syvende og sist om mennesker. Mennesker først og foran både roboter og penger. Hadde jeg vært i en av de 170 Telenor-ansatte sine sko nå, så hadde jeg nok vært blant dem som var rimelig irritert.
Og dessuten lite motivert for ekstra innsats. Denne gang var begrunnelsen for utsatt oppsigelse «- ansvaret vi har for å opprettholde kritisk infrastruktur, både i Norge og andre land vi opererer i» ifølge Telenors konsernsjef.
Når krisen er over, er ikke infrastrukturen like kritisk viktig lenger? Da er det derimot godt å vite at Telenors dividendepolicy ligger fast, som informasjonssjefen i Telenor bekrefter til DN. Jo, jeg hadde blitt forbanna. Som menneske.
