Eliminerer nulltimerskontrakter og definerer «fast ansettelse»

I mars ble regjeringen instruert av et Stortingsflertall til å vurdere en rekke innstramminger i arbeidsmiljølovens bestemmelser om innleie og ansettelsesformer.

Tirsdag leverte arbeids- og sosialdepartementet sine forslag i form av en lovproposisjon.

Der foreslår regjeringen blant annet:

• FAST ANSETTELSE. En definisjon i loven av hva en fast ansettelse innebærer. Definisjonen stiller blant annet krav til at arbeidstaker må sikres forutsigbarhet for arbeidsomfang (eksempelvis en konkret stillingsprosent). Avtaler om såkalt «fast ansettelse uten garantilønn», også kalt nulltimerskontrakter, som ikke gir noe garantert minste arbeidsomfang, vil ikke kunne videreføres uten å komme i strid med denne bestemmelsen.

• TIDSPUNKT. Tydeliggjøring av krav til informasjon i arbeidsavtalen om forutsigbarhet for når arbeidet skal utføres. Bestemmelsen innebærer at der arbeid skal utføres periodevis og/eller på spredte dager og tidspunkter, skal arbeidsavtalen fastsette eller gi grunnlag for å beregne når arbeidet skal utføres. Dermed sikres arbeidstakerne forutsigbarhet for når arbeidsplikten inntrer, slik at arbeidstaker ikke må stå til disposisjon hele tiden.

• FLEKSIBILITET VED UTLEIE. En hjemmel for midlertidig ansettelse i bemanningsforetak ved utleie til vikariat i innleiebedriften. Bestemmelsen vil ifølge regjeringen sikre bemanningsforetak en viss fleksibilitet ved utleie til rene vikariater.

• TARIFF. En endring i adgangen til å inngå lokale avtaler om innleie til bygge- og anleggsvirksomhet. Virksomheter som ønsker å inngå lokale avtaler om innleie til bygge- og anleggsvirksomhet, må være bundet av landsomfattende tariffavtale inngått med en fagforening med innstillingsrett.

– Arbeidstakerne sikres mer forutsigbarhet og mer ryddige forhold, ved at det tydeliggjøres hva som er en lovlig fast ansettelse. Samtidig tar vi sikte på å få ned bruken av innleie i en bransje som har utviklet seg i feil retning, sier statsråden.

I instruksjonen lå det som en forutsetning at Stortinget skulle kunne behandle saken i løpet av vårsesjonen. I Stortingets forretningsorden § 47 heter det, med enkelte unntak, at kongelige proposisjoner og meldinger må fremlegges senest 10. april dersom de «skal kunne påregnes å bli behandlet av Stortinget før Stortinget avbryter sine forhandlinger i juni.» Proposisjonen ble med andre ord levert kun timer før fristen gikk ut.

Lang prosess

Arbeidet med ny lovgivning for innleie og ansettelsesformer har allerede foregått i lang tid. De første formelle forslagene ble lagt på bordet av regjeringen sommeren 2017.

Etter det har en rekke forslag blitt framsatt muntlig og skriftlig på Stortinget, før Arbeids- og sosialkomiteen i mars i år klarte å samle et Stortingsflertall som ba regjeringen «vurdere» en rekke forslag.

Den lite konkrete ordlyden var nødvendig for å få KrF med på laget. Alle partier på venstresiden ønsket å gå lenger enn hva den endelige innstillingen fra komiteen ba om, dog på ulike måter.

– Dette er viktige spørsmål, og vi kan ikke vedta venstrehåndsarbeid. På denne måten kommer vi regjeringen litt i møte. KrF mener derfor at det er viktig å vente og se hva regjeringen legger frem i Stortinget framfor å gi støtte til representantforslag som ikke er utredet på samme måte, med mulighet for berørte parter til å uttale seg, sa næringspolitisk talsperson Steinar Reiten i KrF til Dagens Perspektiv da innstillingen ble lagt frem.

Minst fornøyd var sakens ordfører på Stortinget, Per Olaf Lundteigen (Sp).

– Det er veldig lett å be regjeringen «vurdere» dette nå, og så gå tilbake når proposisjonen foreligger, sa han til DP.

Et forbud mot innleie, slik flere på venstresiden i norsk politikk tok til orde for, var derfor aldri aktuelt.

– Vi må ivareta bedriftenes behov for å leie inn arbeidskraft for å ta unna uforutsette «topper», eller ved sykdom i bedriften. Hvis bedriftene ikke har mulighet til å leie inn folk, kan det i verste fall også gå ut over fast ansatte, ved at bedriften må takke nei til oppdrag de ellers ville tatt. Hvis arbeidsmarkedet skal fungere, må vi sikre en viss grad av fleksibilitet, sier Hauglie.