Hver gang vi møtes

Neste år blir Næringslivets hovedorganisasjon – NHO – 30 år. I den anledning er det – blant annet – laget en film om NHOs historie. Filmen ble vist for de ansatte i den snart 30 år gamle arbeidsgiverorganisasjonen for første gang denne uken, og Ukeavisen Ledelse fikk være med på premieren.

Til NHO-bastionen på Majorstua hadde man i sakens anledning invitert til et slags historisk toppmøte med gamle og nye NHO-profiler – med Yngve Hågensen som «special guest star». Den tidligere LO-kjempen var invitert til mimrestund sammen med sin tidligere NHO-motpart Karl Glad – eller Kalle, som vi sier på Majorstua, samt NHOs første leder, Egil Myklebust. Også dagens NHO-topp, Kristin Skogen Lund deltok, i tillegg til tidligere politisk kommentator i Dagbladet, Stein Aabø.

Lockouten i 1986

I filmen fikk man høre alle disse, og noen til, snakke om framveksten av NHO, Den norske modellen og trepartssamarbeidet. NHOs historie er tuftet på samarbeidsproblemer mellom ulike arbeidsgiverorganisasjoner, den eneste lockout i norsk arbeidsliv etter krigen og et dypt ønske om bedre samarbeid med både arbeidstakere og myndigheter.

I filmen møter vi blant flere andre en Karl Glad som i kjent stil snakker om «svekket konkurranseevne», mens Yngve Hågensen legger vekt på «våre medlemmer».

Vi får minneverdige tilbakeblikk fra den store lockouten i 1986, der arbeidsgiverne stengte portene for over 100.000 LO-medlemmer. En harmdirrende Lars Skytøen, leder i LO-forbundet Jern og metall – de hadde tøffere navn på den tiden – hører selvsagt med når denne historien skal gjenfortelles. Opptaket der han gir sin noe perplekse motstander i N.A.F, Pål Kraby, ikke bare én, men to pekefingre, er legendarisk. Skytøen proklamerte høylytt at «dette er politikk. Jern og metall-politikk».

Lockouten ble en dårlig sak for arbeidsgiversiden, og Karl Glad sier i dag at «det var et arbeidsuhell». Hadde de bare tatt en liten sovepause fra forhandlingene…

Uansett, Pål Kraby mistet mye tillit både eksternt og internt i forbindelse med denne konflikten. Flere på arbeidsgiversiden ønsket å skifte ut Kraby, og inngå et tettere samarbeid både seg i mellom og med fagforeningene. Dessuten ønsket man, som tidligere NHO-direktør, nå avdøde Finn Bergersen sier i filmen: «Å gå fra å være en fagforening for de rike til en samfunnsaktør».

Egil Myklebust – generaldirektøren i selveste Norsk Hydro – skulle bli mannen for forandringens tider. Han satte som forutsetning for å erstatte Kraby som N.A.F-direktør i 1987, at arbeidsgiverne skulle slå seg sammen til én organisasjon. Og i 1989 gjorde de det. N.A.F, Norges Håndverkerforbund og Norges Industriforbund om gikk sammen og dannet NHO 1. januar 1989.

I dag har NHO 25.000 medlemmer som er organisert i 14 regionsforeninger og 16 ulike landsforeninger. Medlemsbedriftene spenner fra små familieeide bedrifter til multinasjonale selskaper i de fleste bransjer. Flertallet av medlemmene er små og mellomstore bedrifter og utgjør til sammen 570.000 årsverk.

Obligatorisk 1: Den norske modellen

Tilbake til Majorstua. Etter filmvisningen er det klart for arbeidslivets utgave av «Hver gang vi møtes».

– Ingen i dette hus har fått en så stor bot som meg, minner Egil Myklebust om, før han svarer på et spørsmål om viktigheten av Den norske modellen.

Boten han viser til lyder på hele 200.000 kroner, og dreier seg verken om underslag eller fartsovertredelser, men om da han som personaldirektør i Norsk Arbeidsgiverforening gikk med på et krav fra Herøya Arbeiderforening om lik arbeidstid for funksjonærer og arbeidere. Det likte N.A.F-toppene dårlig, og Myklebust fikk svi på pungen.

– Den norske modellen har tre hjørner, fortsetter Myklebust etter godlynt humring i salen.

– LO, regjeringen og NHO. For å kunne skape denne modellen måtte arbeidsgiverne ha en felles stemme. Det var en forutsetning for et samarbeid med balanse. Og det er noe både NHO og LO er tjent med, sier den siste N.A.F-sjefen og den første NHO-sjefen.

– Vi så det som positivt at dere ble en enhet, forsikrer LO-Hågensen.

Karl Glad husker dragkampene før opprettelsen av NHO. Pål Kraby var motstander av NHO-prosjektet. Han ønsket ingen samling på arbeidsgiversiden.

– Vi trengte en ny sjef for å kunne gå videre, og det var avgjørende å få løst «Kraby-problemet», erindrer Glad.

Obligatorisk 2: NHO-konferansen

I NHO er man veldig stolte av sine 30 år som paraply for norske arbeidsgivere. En annen ting de er veldig stolte av er sin egen årskonferanse. Men også den er et resultat av en bevisst satsing og strategi. Og også den er det Egil Myklebust som får æren for å ha satt til verden.

Da NHO så dagens lys i 1989 var det arbeidsgivernes store årsmiddag som var den begivenheten der norske næringslivstopper samlet seg utenfor sine egne domener. Det finnes fortsatt dem som husker at den viktigste saken mediene rapporterte om, var menyen for årets middag. Det gikk både i krokodille og høy sigarføring. Og dette ville «festbremsen» Myklebust ha en slutt på. Han ville arrangere konferanse.

– Vi trengte å skape et annet sosialt mønster. Vi ville ta en annen samfunnsrolle. Vårt mål var å legge beslag på en bestemt tid av året. Og i januar har man ikke helt kommet i gang med å fylle opp kalenderen, så det mente vi passet bra, begynner Egil Myklebust.

– Dessuten hadde vel ikke regjeringen lagt budsjettene sine ennå, så dere kunne sette deres saker på den politiske agendaen, skyter sluttpakkepensjonert journalist Stein Aabø inn. Han har ikke glemt sine gamle kunster.

– Vi satset på temaer som satte dagsorden. På sentrale samfunnstema som utdanning og kommunikasjon, fortsetter Myklebust ufortrødent.

Kristin Skogen Lund smetter inn og forsikrer om at konferansen ennå er svært viktig for NHO.

– Vi jobber stadig med å utvikle den, sier hun. Og når Aabø raskt er frampå med å si at NHO-konferansen, med sin tradisjonelle påfølgende middag, kanskje ikke akkurat er forbeholdt folkedypet helt ennå, påpeker Skogen Lund at det i dag også arrangeres en middag for unge ledere, som er «mer populær enn den ordinære NHO-middagen».

Yngve Hågensen sier høyt og tydelig at NHO-konferansen er veldig bra og veldig viktig.

– Og hvis noen syn's det er gærnt at jeg sier det, så gir jeg faen i det, asså.

– Men dere bruker jo mye tid på den konferansen som regjeringen bruker på statsbudsjettet, sier Aabø en smule syrlig.

– Den dekker et behov. Å dekke ditt og dine kollegers behov kan vi gjøre hver eneste dag ellers i året, repliserer Myklebust.

Stein Aabø må til slutt erkjenne at, jo da, NHO-konferansen er viktig, Det var kun den og LOs kartellkonferanse han alltid besøkte i sine år som politisk reporter.

– NHO tør, der Høyre tier. Det er viktig for samfunnsutviklingen, mener han.

Obligatorisk 3: Trepartssamarbeidet

Så spør mannen med filmideen og arrangøren for dette «historiske toppmøtet», NHO-veteranen Sverre Ivar Telnes, om «hvorfor vi i Norge har lykkes med trepartssamarbeidet».

Da trekker Yngve Hågensen pusten. – Hovedavtalen i 1935, sier han. – Den var bånnplanken. Det la grunnlaget. – Og når LO og NHO er enige om noe, så er det lettere å få myndighetene med på det. Jeg tror ikke det har skjedd store endringer i lovgivningen om arbeidsforholdene siden sykelønnsordninga i 1978 uten at partene har vært enige.

Obligatorisk 4: Solidaritetsalternativet

– Solidaritetsalternativet i 1993. Det var vel Yngve, Kalle og Per Kleppe, det, sier Telnes.

Det er som å putte på ei krone på en automat.

– Det er det beste eksemplet på trepartssamarbeidet, begynner Hågensen. – Vi satt av tid til å jobbe med det. Og vi turte. Regjeringen ble med. Men det var LO og NHO som kjørte løpet.

– Det er enkelte ting der jeg lurer litt på… Men stort sett var det riktig og bra, sier Karl Glad. Han påpeker at de ikke fikk til noe varig trepartssamarbeid i Sverige og Danmark.

– Men vi har det fortsatt. Jeg tror det har mye med personer og personlige relasjoner å gjøre, sier Glad.

Dette kan Kristin Skogen Lund skrive under på. Hun viser til årskonferansen for to år siden, da hun og LO-leder Gerd Kristiansen sto sammen på scenen og framførte et innlegg i fellesskap.

– Det var et viktig tegn at Gerd og jeg sto sammen på scenen. Det var et tegn på at vi viste en kollektiv fornuft, sier hun.

– Skal vi måle styrken i den norske modellen, må vi måle den i motgang, sier Egil Myklebust småstrengt. Han trekker det nylige oljeprisfallet fra et par år tilbake fram som eksempel. Myklebust var bekymret for at den store veksten av LO-medlemmer fra offentlig sektor ville hindre et fornuftig samarbeid om moderasjon mellom NHO og LO-medlemmene i privat og konkurranseutsatt sektor.

– Det er ikke mine ord, men jeg har hørt at det er kjøttvekta som rår i LO, sier Myklebust.

– Men det viste det seg at i krisetider så stiger egenvekten på privat kjøtt.

Ny humring på Majorstua.

Røverhistorier fra badstua

Sverre Ivar Telnes har annonsert og forberedt ett bestemt spørsmål. Nå kommer det:

– Hva snakket Yngve og Kalle om i badstuen før lønnsoppgjørene på 90-tallet?

Det har seg nemlig slik at Karl Glad i flere år inviterte Yngve Hågensen på hytta før lønnsforhandlingene satt inn for fullt.

– Det er bare tull at vi satt i badstuen og løste alle problemene med en whisky, sier Glad.

– Og det er den nakne sannhet, skyter Hågensen inn fra hofta.

Karl Glad utdyper:

– Det hendte at vi møttes på hytta før lønnsoppgjørene. Det hendte også at vi tok badstue. Og kanskje en liten whisky… Men det var ikke alltid vi ble enige i den badstuen.

– Men da visste vi alltid hva vi var uenige om. Og hvorfor. Atmosfære er viktig. Det skaper tillit, sier Yngve Hågensen.

– Å være uenig, betyr ikke at man må være uvenner, sier den tidligere LO-lederen tankefullt.

En stille pause.

– Den der kan dere faen meg klappe for! utbryter han.

Humringen på Majorstua avløses av høy latter.

«Denne regjeringen»

Det er en hyggelig stemning nå. Derfor kan dette sammenlignes med TV2-programmet «Hver gang vi møtes», der et knippe artister møtes for å spise, drikke, synge og fortelle røverhistorier. Og de er alltid verdens beste venner.

Kanskje synes Yngve Hågens det blir vel koz på Majorstua nå.

– Man skal jo være ærlig, sier han. – Og for å være ærlig, så funker ikke trepartssamarbeidet spesielt godt under denne regjeringen. Bare se på endringene i Arbeidsmiljøloven for eksempel. Som jeg pleier å si: det er ikke tilfeldig at hjertet sitter til venstre og blindtarmen til høyre.

Mer kremting enn latter nå.

Kristin Skogen Lund tar ballen umiddelbart:

– Beklager, men der er jeg uenig med deg, Yngve. Jeg er uenig i kritikken mot regjeringen på det punktet. De vil jo at alle organisasjonene skal med. Under den rødgrønne regjeringen fikk vi noen ganger følelsen av at det kun var to parter i trepartssamarbeidet. Vi fikk høre i etterkant hva de to andre hadde blitt enige om.

Spredt applaus? Er ikke sikker.

Framtiden?

Ordstyrer Telnes tar oss raskt videre:

– Vil vi klare å skape flere arbeidsplasser i fremtiden? Han nevner digitalisering og jobber som automatiseres som noen av utfordringene.

– Ja, svarer Egil Myklebust kontant. – Men om de kommer i næringslivet er et annet spørsmål.

Den tidligere Hydro-sjefen er bekymret for veksten i offentlig sektor.

– Forståelsen om at penger må komme fra et sted er svekket eller alle årene med høye oljeinntekter. Det er urovekkende, mener Myklebust.

– Dagens bedriftsledere må være mer aktive i samfunnsdebatten, er hans utfordring til NHOs medlemsmasse.

Kristin Skogen Lund er langt på vei enig.

– Det er en evig balansekunst å kunne omstille og tenke nytt, samtidig som man tar vare på det beste fra historien, sier hun.

Yngve Hågensen tror det er håp – også for den kommende framtiden.

– Vi har en stolt historie. Og vi har hatt problemer også tidligere. Men vi har løst dem. Vi klarte å snu det, minner han om og gir flere eksempler. Så forteller han at han ofte blir litt lei av spørsmål og klaging over de høye prisene og de høye lønningene i Norge.

– Ja, vi har det jo så fælt her i Norge. Det er jo bare verdens beste land å bo i, sier Yngve Hågensen, før han røper hva som er hans favorittsalme(!):

– Gud signe vårt dyre fedreland.

Og så var latteren tilbake på Majorstua.