aslak bonde

Opposisjonen må høre om regjeringens koronatiltak gjennom presskonferanser. Det kan skape irritasjon.

Solberg mistet kontrollen

Regjeringspartiene tror det er dårlige meningsmålinger for Frp som er årsaken til at forholdet mellom opposisjonen og regjeringen har surnet. Det kan være en alvorlig feilvurdering, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Stortingets første møteuke i det nye året ble dramatisk. Ikke i den forstand at det ble sagt eller gjort noe som umiddelbart får stor betydning for noen partier eller for samfunnsstyringen, men fordi det gikk små hull i store demninger som senere i vinter kan briste.

Stortingsflertallets vedtak om å tillate litt skjenking av alkohol noen steder i landet var ikke spesielt viktig i seg selv, men prinsipielt sett er det mer enn betenkelig at Stortinget undergraver regjeringens fulle ansvar for smittevernspolitikken. Like alvorlig er det at statsminister Erna Solberg godtok overkjøringen.

Ulik oppfatning bekymrer

På det økonomiske området er Stortinget nå tilbake der det var i koronakrisens første fase: De fire store opposisjonspartiene samler seg om å presse frem mer generøse og langvarige støtteordninger enn det regjeringen legger opp til.

Denne uken var overstyringen verre enn før, fordi opposisjonen ikke tok utgangspunkt i forslag fra regjeringen før den bestemte seg for å gi mer penger og mer langvarige støtteordninger til bedrifter og permitterte.

Dermed var det heller ingen indirekte kontakt mellom stortingspolitikerne og forvaltningen – noe som resulterte i at Stortinget vedtok ordninger som det av ulike grunner kan være umulig å få gjennomført. Så skal det legges til at vedtakene i stor grad var utformet slik at de kan endres i etterkant, men det er et dårlig styringsprinsipp først å bestemme i detalj hva man skal gjøre, og deretter åpne opp for at den som skal gjennomføre vedtaket kan få si noe om effekt, avgrensningsproblemer og lovlighet.

Vårt politiske system er fortsatt såpass sunt at man kan tro at politikerne i fellesskap vil passe på at det vi så av prinsipielle utskeielser denne uken blir stående som unntak fra regelen. Det forutsetter, imidlertid, at både opposisjonens og regjeringens ledere er enige om behovet for å stramme strikken.

Det er blitt slik nå at opposisjonslederne må høre på regjeringens pressekonferanser for å få vite hvordan den vurderer situasjonen

De må også bli rimelig enige om hvem som skal gjøre hva for å få samarbeidsforholdene mellom opposisjonen og regjeringen tilbake til vanlig standard.

Det igjen forutsetter noenlunde lik virkelighetsforståelse og at politikerne ikke lar valgkampen fullstendig overskygge dag til dag-samarbeidet mellom de som styrer og de som utfordrer styringspartiene.

Noe av det mest foruroligende denne uken er at regjeringspartiene og opposisjonen har så ulike oppfatning av årsakene til at forholdet mellom dem har surnet. I Høyre/Krf/Venstre er det en utbredt oppfatning at Frp-leder Siv Jensen utelukkende er motivert av elendige meningsmålinger. Hun har sett flere målinger på åtte-tallet, og leter desperat etter saker å markere seg selv og partiet på.

Analysen er ikke direkte gal. Alle partier er sårbare for fall på målingene, men regjeringens strateger hadde nok gjort lurt i se litt mer på hvilke saker Siv Jensen plukker ut. Når hun kritiserer regjeringens arbeid for å få stanset importsmitte, virker det som om de regjeringstro tenker at hun bare tok den saken hun fant. Forslaget om å oppheve det nasjonale skjenkeforbudet passer godt inn i Frps generelle alkoholpolitikk.

Snakker man spesielt med Ap- og Frp-folk oppdager man fort at det slett ikke er tilfeldig hvilke saker opposisjonen fokuserer på. Frp har i det siste vært mye mer opptatt av importsmitte enn av skjenking. Siv Jensen, og mange av de andre opposisjonslederne har fått med seg latterliggjøringen av regjeringens såkalte obligatoriske koronatest ved grensen. Den har formelt pågått siden 2. januar, men realiteten er at den frem til mandag denne uken var lett å omgå. Mange av de som ikke tok koronatest på grensestasjonen, men i stedet lovte å teste seg på hjemstedet, er ikke blitt fulgt opp.

Arrogant?

Regjeringen har kanskje godt faglig grunnlag for å hevde at koronatest på grensen frem til nå ikke har vært et kostnadseffektivt virkemiddel, men velgere flest tenker ikke kostnadseffektivitet. De ser det åpenbare i at det kommer fly på fly fra land med ekstremt mye smitte, og at det mange steder meldes om at det er akkurat de som har vært på disse flyene som sprer smitte i ulike lokalsamfunn.

Da statsministeren i onsdagens spørretime ble spurt om importsmitte, var hun rask med å advare opposisjonen mot stigmatisering av polakker og andre ærlige arbeidstagere som kommer fra høysmitteland. Det er en betimelig påminnelse, men kan også virke ganske arrogant i en periode der store deler av landet fortsatt preges av sosial nedstenging.

Her er vi ved en kjerne. Opposisjonen på Stortinget synes i økende grad at regjeringens koronahåndtering er arrogant. Statsministeren er blitt et slags offer for egen vellykkethet. Siden Norge har vært blant de aller beste til å bekjempe død og sykdom forårsaket av viruset, tenker statsministeren og hennes folk at det bare er å fortsette slik den gjorde i fjor.

De mange små og store feilene som ble gjort underveis i krisehåndteringen ble fort unnskyldt av både folk og opposisjon, fordi regjeringen stadig viste vilje til å justere kursen og å rette opp feilene.

Nå er vi så langt ut i krisen at folket har mindre forståelse for at det gjøres feil. Dessuten er mange av oss mer lei enn vi var før. Opposisjonen fanger opp denne stemningen, og skjerper helt naturlig tonen mot regjeringen.

Med en gang opposisjonen ser at det kan være nytt grunnlag i folket for å kritisere regjeringen, begynner den også å irritere seg over regjeringens manglende evne til å konsultere Stortinget. I starten av koronakrisen var det et utbredt og aktivt samarbeid mellom opposisjonslederne og statsrådene. Det var ingen tvil om hvem som hadde ansvaret for smittehåndteringen, men opposisjonslederne ble både spurt og delvis lyttet til.

Opposisjonen vil ut på banen

Etter juni har opposisjonen være parkert fullstendig på sidelinjen – med unntak for at Frp har vært fast samarbeidspartner om de økonomiske støttetiltakene. Det er blitt slik nå at opposisjonslederne må høre på regjeringens pressekonferanser for å få vite hvordan den vurderer situasjonen. Vi journalistene har bedre tilgang til lederne i Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet enn det opposisjonslederne har.

Statsminister Erna Solberg mener at opposisjonen selv har satt seg på sidelinjen. I høst sa den visstnok nei til å opprette konsultasjonsordninger. Det er antageligvis smart av statsministeren om hun tar et nytt initiativ overfor Stortinget nå. Det er avgjørende viktig for henne at hun ikke mister kontrollen på smittehåndteringen slik hun gjorde i Stortinget denne uken.

Så gjenstår spørsmålet om opposisjonslederne egentlig ønsker et mer konstruktivt samarbeid med regjeringen. Det kan være at valgkampen ganske fort blir så intens at noen av opposisjonslederne heller vil markere seg sterkt og tydelig i mediene enn å være konstruktive sammen med regjeringen.

Normalt er det mulig å gjøre begge deler, men det kan bli en så tøff og skjebnebestemmende valgkamp at noen av partiene ikke tør å videreføre den norske tradisjonen med at de store partiene samarbeider om det aller viktigste.

Powered by Labrador CMS