Klimakamp i fiskeriene

Det er neppe tilfeldig at akkurat sjømatnæringen går foran og gjør et standardiseringsarbeid her. Som viktig proteinkilde har både villfanget fisk og oppdrettslaks svært hyggelige CO2-tall å vise til, i motsetning til konkurrentene på landbrukssiden, som sliter med en produksjonsmiks, hvor de mørke, klimafiendtlige kjøttslagene favoriseres (se Mandag Morgen nr. 41, 2011).

– Vi utvikler et redskap for å få reduserte klimagassutslipp. Det er tenkt at de som leverer sjømat med denne typen informasjon vil oppnå konkurransefortrinn, sier prosjektleder Knut Jonassen i Standard Norge. Han leder den bredt sammensatte prosjektgruppen med fra fiskerimyndigheter, forsknings- og utviklingsinstitusjoner, konsulentfirma, fiskeoppdrettere, fiskeriorganisasjoner, fiskeeksportører og sertifiseringsorganisasjoner.

Målet er å utvikle «Norsk Standard for klimarettede produktkategoriregler for sjømat», samt å få denne oversatt til engelsk, som et ledd i å gjøre den tilgjengelig i internasjonal standardiseringssammenheng.

– Det er aktuelt å foreslå internasjonalisering av standarden gjennom ISO. ISO har i dag 163 medlemsland globalt. Fiskeri- og oppdrettsnæringen er Norges nest største eksportnæring. For å sikre markedstilgang er det viktig at Norge tar en ledende rolle i slike prosjekter, både nasjonalt og internasjonalt, sier Jonassen.

Selv om også myndighetene deltar i arbeidet, får den nye standarden for beregning av sjømatens klimaspor, i første omgang ingen offisiell status.

– Standarden er frivillig å bruke. En standard blir derimot ikke lenger frivillig dersom det er vist til denne i lov eller forskrift, eller i en kontrakt mellom leverandør og kunde. Den er ment å skulle fungere i et marked der etterspørselen etter klimavennlige produkter skal fremtvinge bruk av standarden nasjonalt og internasjonalt. Dette vil føre til reduserte klimagassutslipp for sjømatprodukter, sier Jonassen opplyser at standarden skal ut på høring i april og juni, og fastsettes i august 2102.

– Erfaringsmessig blir standarder av denne typen tatt i bruk hvis de svarer til et markedsbehov og hvis, som i dette tilfellet, ulike markedsaktører har vært involvert i utviklingsarbeidet, sier han.

Ulike fangstredskap – ulike klimaspor

Klimaspor kan gi konkurransefordeler for norsk sjømat, men da forskere oppdaget at klimasporene også viste store forskjeller innenfor samme fiskeslag, alt etter fangsmetode, ble det bråk i næringen. Foreløpig ligger vurderinger basert på redskap inne i standarden.

– Det vil bli skiller mellom visse fiskeslag, men hvor detaljert det blir er ikke avgjort. I forslaget slik det foreligger, er fangstmetoder og transport mellom fangststed og fiskemottak sentrale punkt, sier Jonassen.

Konkret handlet bråket rundt klimaspor om den store, norske suksessarten torsk. Forskere ved Østfoldforskning kom i prosjektet «Fra bunn til munn» frem til urovekkende store forskjeller mellom line- og trålfanget torsk (se figur 1). Og som om ikke dette var nok: Det klimavennlige linefisket leverte også langt bedre kvalitet enn trålfisket, ifølge en undersøkelse fra Nofima (se figur 2).

Dette var forskning som ikke ble satt særlig pris på i bransjen, og protestene kom blant annet fra det mektige, Ålesundsbaserte Fiskebåtredernes forbund. Internt i næringen gikk det også en kule varmt i flere sammenhenger da VG slo resultatene stort opp i 2010. I dag er resultatene fra Østfoldforskning og Nofima fagfellevurdert og godkjent for publisering i anerkjente vitenskapelige tidskrift.

Fiskebåtredernes forbund har trukket seg fra arbeidet i Standard Norge, men godtar skillet mellom fiskemetoder. Likevel stiller de spørsmål ved forskernes konklusjoner. Fiskebåtrederne representerer trålerne og lineflåten. I dag finnes det ca 40 trålere og 35 havgående linefartøyer, omtrent alle er medlemmer i Fiskebåtredernes forbund, eller Fiskebåt, som de kalles i bransjen.

– Vi lever godt med at det skilles mellom fiskeslag og fangstmetode. Skal en analyse av forskjeller med hensyn til fangstmetode ha relevans, må de enkelte fartøyene (fangstmetodene) ha samme utgangspunkt. Sammenligninger som hittil er gjort har i liten grad korrigert for forskjeller som skyldes reguleringer, politiske prioriteringer, driftsopplegg med mer, sier Jan Ivar Maråk i Fiskebåt, som mener undersøkelsen fra Østfoldforskning holder et faglig svært lavt nivå.

– Dette ble påpekt av oss i et brev til Norges Forskningsråd, som finansierte prosjektet. Kvalitetsundersøkelsen tok blant annet utgangspunkt i et svært lite representativt utvalg, som i liten grad er beskrevet. Sammenligningene av bunkersforbruket mellom fartøygruppene bruker lite representative og gamle tall, i stedet for å legge nyere tall til grunn. Av en eller annen uforståelig grunn brukes det islandske tråltall, til tross for at det forelå oppdaterte tall, sier Maråk.

De islandske tallene Maråk viser til synliggjorde enorme forskjeller i klimabelastning mellom trålfiske og linefiske. Særlig når det gjelder mengden drivstoff som går med, såkalt bunkersforbruk. Men også om man bruker norske tall er forskjellen betydelig, ifølge forskerne, som opplyser at alle publiserte undersøkelser viser høyere drivstoff-forbruk i trålfisket enn i linefisket.

– De siste årene er det sannsynligvis liten forskjell i bunkersforbruk per fanget kilo mellom tråler- og lineflåten. Vi holder på med interne undersøkelser for å få frem sammenlignbare tall. Over tid er det grunn til å forvente at lineflåten har litt bedre tall, men det kan variere mellom sesonger og år, sier Maråk, som også mener at kvalitetsforskjellene er blitt mindre.

– Når det gjelder kvalitet blir det antatt at linefanget fisk gjennomgående holder høyere kvalitet enn trålfanget fisk. Ifølge kjøperne og salgslagene er forskjellene imidlertid blitt sterkt redusert de siste årene, sier han.

Nofima, som så på kvaliteten sammen med Gastronomisk Institutt, er imidlertid ikke overrasket over de store forskjellene man fant.

– Nei, jeg er ikke overrasket. Om jeg er overrasket, så er det over at alle resultatene pekte i samme retning, og at forskjellene var så store. Slik det ser ut fra dette arbeidet, så fremstår linefanget torsk som bedre. Man kan få godt råstoff fra andre fangstmetoder , men tradisjonelt har krokfanget fisk bedre kvalitet. Jeg er opptatt av at norske fiskerier må organiseres slik at kvalitet blir verdsatt og fører til merverdi for fisker og selger. Fiske på verdifulle fiskearter som torsk og hyse, må ikke gå på bekostning av kvalitet, sier forsker Bjørn Tore Rotabakk.

I Østfoldforskning er det forsker Erik Svanes som har hatt ansvaret for prosjektet som beregner klimaspor for torsk fisket fra havgående linefartøy. Han har liten sans for at Fiskebåt trekker i tvil hans egne og kollegenes resultater.

– De har ikke belegg for å si at forskningen er av lav kvalitet. Det at vi har publisert en rekke vitenskapelige artikler gjennom prosjektet burde vise tydelig at påstanden er feil. Maråk er så vidt jeg vet ikke en ekspert på forskning, kan han da bedømme kvaliteten på forskningen? Har han støtte fra eksperter på området for kritikken? Vi har ikke sett noe kritikk fra verken SINTEF eller svenske SIK, to andre sentrale miljø i Norden på området, sier han, og legger til at noe av det unike med dette prosjektet er at man har beregnet klimaspor for en rekke konkrete produkter som finnes på markedet.

– Dette er svært sjeldent i denne industrien, hvor generiske tall er mest vanlig. Det foreligger endelig miljødokumentasjon på konkrete norske sjømatprodukter, noe som ikke fantes tidligere. Klimaspor for et gjennomsnittlig produkt fra autolinefisket er ca 2,3 kg CO2-ekvivalenter per kilo ferdig produkt solgt i butikk. Tilsvarende tall er ikke beregnet for trålfanget torsk, men ut fra det faktum at drivstoff-forbruk per kilo er ca 40 prosent lavere for den havgående lineflåten er det realistisk å anta at miljøbelastningen for linefanget torsk er betydelig bedre, sier Svanes.

– Linefanget torsk er, ifølge dere forskere, bedre ut fra klima- og kvalitetsperspektiv. Bør man legge om fiskeriene deretter?

– Det kan jeg ikke uttale meg om. Det må tas hensyn til en rekke andre faktorer, særlig sosiale og økonomiske faktorer, før en slik beslutning kan tas. Dessuten kan utviklingsarbeid gjøre trålfisket bedre. Men det er grunn til å være fornøyd med at Fiskeri- og kystdepartementet vurderer å legge om politikken med en fast fordeling av kvoter på fartøysgrupper, sier Svanes.

Svanes gjennomførte sitt prosjekt i samarbeid med det anerkjente fiskeforedlingsselskapet Domstein.

– Domstein har laget en miljøgaranti, som det virkelig er hold i. I tillegg til dokumentasjon om klimapåvirkning og andre indirekte miljøpåvirkninger av produktene, har sertifiseringsordninger dokumentert at fisket er biologisk bærekraftig. De kan si at de har snudd alle steiner for å kunne forbedre seg ytterligere, sier Svanes, som også deltar i standardiseringsarbeidet hos Standard Norge.

– Det er viktig å få en etablert metodikk for å beregne klimaspor av sjømatprodukter. Dermed kan miljø være en konkurransefaktor ved at man konkurrerer på like vilkår, sier han om dette arbeidet.

Gir forbrukerne valgmuligheter

Miljø- og kvalitetsinformasjon til forbruker var også en del av «Fra bunn til munn»-prosjektet.

– I fremtiden bør forbrukerne kunne vite om miljøprestasjon og kvalitet på produktene de kjøper. På markeder i Galicia i Spania er det noen steder slik at forbrukere kan velge mellom fersk fisk med rundt 14 forskjellige kvalitetsstandarder. Også i Norge bør vi konkurrere på kvalitet. Foruten klimaspor bør andre indikatorer være med, f eks forbruk av begrensede ressurser (olje), andre virkninger på biotoper (påvirkning på havbunn), forbruk av fisk (i EU er som kjent utkast forbudt) og om fisken er miljøsertifisert. Kanskje også flere andre indikatorer, sier han.

Det Svanes etterspør er et sporbarhetssystem der miljø- og kvalitetsdata knyttet til mat, gjøres tilgjengelig for forbrukerne, som så kan gjøre egne, opplyste valg.

– I løpet av prosjektet ble et nettbasert system for synliggjøring av sporbarhetsinformasjon for forbrukere utviklet og demonstrert, sier Svanes.

Det norske selskapet Tracetracker deltok i «Fra bunn til munn» i forbindelse med sporing. De har lenge forsøkt å arbeide seg inn mot norsk sjømatnæring med sin sporingsteknologi, men har kanskje ikke lykkes med dette i den grad man hadde håpet. Så langt har hverken fiskere eller oppdrettere ønsker å åpne verdikjedene sine, på godt og vondt, for allmennheten på denne måten.

Men det går altså likevel mot offentliggjøring av CO2-tall – tall som er svært hyggelig lesning, sett fra sjømatnasjonen Norges side. Men i det fiskerimessige miniputtlandet Sverige planlegger den svenske utgaven av Fiskeri og kystdirektoratet faktisk å innføre sporing av fiskeriprodukter på bred front.

– Jeg er ikke sikker på om det er noe paradoks. Om man er stor, kan man føle seg trygg og ikke gjøre all verden. Men de svenske fiskeriene er mindre enn de norske og sentralmakten er kanskje sterkere. Det gjør det lettere å innføre nye tiltak og vise verden (EU) hvordan tingene skal gjøres, sier Øystein Gran Larsen i Tracetracker.

I Sverige har Tracetracker allerede deltatt i et pilotprosjekt som viste en eksplosiv salgsøkning da sporingsinformasjon ble gjort tilgjengelig for Medel-Svensson i en fiskebutikk i Göteborg (illustrasjon). Informasjon om hvor maten kommer fra og om produksjonen er miljømessig bærekraftig, har altså potensielt sprengkraft i seg, selv om Norge ikke er kommet like langt som svenskene.

– Sporing er ofte omtalt som en teknikk for å løse problemer, og hvis man ikke synes man har problemer, så hvorfor gjøre det da? Men i kampen om kundens oppmerksomhet blir det annerledes. Fremveksten av smarttelefoner gjør det lettere å nå ut med informasjon man er stolt av. Og da begynner kanskje forbrukerne å etterspørre slikt? spør Gran Larsen i Tracetracker.