Generalen

Hun har ikke kommet til toppen av pyramiden i Klassekampen gjennom den døren de fleste redaktører vel fremdeles tar – via journalistikken.

Mari Skurdal var redigerer på desken en kort periode før hun ble forfremmet til vaktsjef. Derfra var det strake veien til toppjobben via nyhetsleder, som hun var i mange år. Så startet hun en featureavdeling. I flere år var hun tidligere redaktør Bjørgulv Braanens høyre hånd.

I disse ti årene var hun rimelig usynlig i offentligheten. Det er hun ikke lenger.

– Det som har overrasket meg mest da jeg overtok etter Bjørgulv, er hvor interessert folk er i hvem som er redaktør for Klassekampen. Men det er positivt at folk er opptatt av Klassekampen. Det viser at vi har en aura.

– Skjønt medienes opptatthet av andre medier, skal man aldri undervurdere, legger hun tørt til.

Sosialistisk ledelse?

Klassekampen har vokst seg ganske så fet, de siste årene. Avisen har i dag 110.600 lesere, og leverte i 2017 et driftsresultat på 4,5 millioner kroner mot 1,5 millioner kroner året før. Omsetningen økte fra 142,5 millioner til 159,5 millioner. Klassekampen er, som den selv påpeker «Venstresida dagsavis«.

– Finnes de noe som heter sosialistisk ledelse, og hva er det i så fall?

– Gud hjelpe meg! Hvis du ser på sosialisme som utvidet folkestyre og demokrati, så kommer du ikke lenger unna det her. Vi har ikke noe representativt demokrati i Klassekampen. Ingen avstemning over hva som skal stå på lederplass i kontroversielle saker. Her er det ikke noe proletariatets diktatur, men en rent hierarkisk ledelesemodell. I Information, som er vår danske søsteravis, har de avstemninger blant de ansatte.

– Hvorfor forskjellen?

– Jeg tror det har noe med historien å gjøre. Information springer ut av den danske motstandsbevegelsen under annen verdenskrig. Nå er det ikke uvanlig at aviser er hierarkiske, det er den vanlige modellen. Og Danmark er vel generelt mer konsensus-orientert, sier Skurdal.

– Det står i alle stillingsannonser fra Klassekampen, at søkerne «bør ha interesse og forståelse for det særegne avisprosjektet Klassekampen». Hvor annerledes er Klassekampen-journalistene fra journalister flest, og hvilke utfordringer har man når det gjelder å lede dem?

– Hvor forskjellige de er, vet jeg egentlig ikke. Vi gjør hva vi kan for å få større bredde i politiske standpunkter, men journalistene må ha forståelse for den posisjonen vi har i norsk offentlighet. Det hender det kommer søkere til journaliststillinger som ikke vet hva Klassekampen er. Alle aviser har en stor fortelling, et indre liv, og hvis man skal jobbe hos oss, må man kjenne vårt.

– På meg virke det som om temperaturen er mildere enn på 70 og 80-tallet, ved at fraksjonskampene på ytterste venstrefløy ikke er så voldsom lenger. Er det riktig, eller er det bare mer skjult enn før?

– Mer skjult. Det finnes alltid noen som er opprørt over noe og som sender meg sinte beskjeder om det, om at dekningen av Syria er hårreisende eller noe annet.

– Hvordan tenker du rundt at du har så mye makt?

– At det er hensiktsmessig ut fra hvor mange sider som skal produseres hver dag. Noen må kunne si «stopp» eller «gå». I det daglig er det mellomlederne som tar beslutninger, men jeg kan si «nå går vi i den retningen, eller i den retningen», og da må de gjøre det. Jeg evaluerer avisen hver dag: «Hvorfor dekket vi ikke det? Er det mer å hente i denne saken»? Det er jeg som til syvende og sist sier at «dette er linja, dette er hva vi skriver på lederplass».

– Er det for deg noen personlige motsetninger mellom å være autoritær i lederstil og ditt politiske syn?

– Jeg tror ikke folk oppfatter meg om autoritær, jeg tror de oppfatter meg som klar. Jeg slår ikke folk i hodet, men er ikke redd for å si ifra når jeg har tatt en beslutning. Men det er ikke viktig for meg at alt som foregår i avisen, skal ha vært mitt forslag opprinnelig.

Uenighet på Facebook

Det er unødvendig å spørre Skurdal om hvem som har betydd mest for henne som leder, for hun har bare hatt Braanen. Jeg spør om hun vil merkes like godt i offentligheten som ham, og hun mener han kanskje var mer synlig i resten av medielandskapet enn hun selv trolig vil bli fordi han har en annen personlighet, «noen sier mer brautende».

Men hun påpeker at den forrige redaktøren har få fiender, heller ikke internt. Jeg spør om Klassekampen generelt har store personkonflikter, og hun benekter det, men legger til:

– Det er nesten skummelt å si det, for da kan det dukke opp noe underliggende! Det har vært utrolig mye konflikter her i avisa, og det kan lett skje igjen.

– Hva med politiske spenninger internt?

– Jeg opplever huset som ganske samstemt. Men det er klart at det er ulike synspunkter. Journalistene her er jo veldig politisk engasjert. Vi har fellesmøte her hver mandag. Vi blir ikke enige i alle spørsmål, men vi kan ta dem opp. Men når det gjelder hva som kommer på trykk i avisa, er det jeg som bestemmer.

Har det nye medielandskapet med de sosiale mediene og deres ekkokamre vært en trussel eller velsignelse for ordvekslingen i avisen, undres jeg, og hun sier at det kommer an på. Uenighet om Klassekampens linje kan like gjerne utspille seg på andre arenaer enn i avisens egne spalter. Det kan for eksempel komme utblåsninger på Facebook.

Hun forteller at når avisen har forsøkt å få de misfornøyde i tale, sier de gjerne at de har uttalt seg i sosiale medier og har ikke behov for å si mer.

– Da forsvinner den politiske uenigheten fra mediebildet. Partene snakker til sin egne, og ikke sammen. Konflikten kan heller ikke observeres og analyseres i etterkant, for historikere har ikke tilgang til eldre materiale fra sosiale medier.

Avisens linje

– Hva vil det si å være en god leder?

– For meg handler ikke det bare om personlastyring, men først og fremst om styring av produktet vårt, avisen. Jeg har hatt personalansvar i ti-tolv år, men det jeg bruker mest tid og energi på er ikke å tenke på «hvem er syk i dag», men «hva skal vi skrive i dag». Og hva har vi eventuelt gått glipp av. Dette er drivkraften min. Jeg gir anerkjennelse for gode saker og diskuterer om vi er på rett spor, sier Skurdal. Hun beskriver seg selv som en «praktisk resultatorientert person som liker å få ting gjort».

– Det sier ofte at det er ensomt på toppen, eventuelt at det blåser der oppe. Føler du deg mer alene enn før?

– Nei. Jeg får mer henvendelser fra redaktørforeningen om å diskutere ting med andre avisledere, for det kan vel bli ensomt, mener de. Men jeg synes jeg har mer av et felleskap med de andre her i avisen. Å diskutere med andre redaktører løser ikke mine konkrete problemer, selv om det kan være ting å lære.

– Du er den første kvinnelige lederen i Klassekampen. Var ikke det på høy tid med tanke på avisens kjønnspolitiske profil?

– Jo. Men det er samme er tilfellet i andre aviser. Enten har de aldri hatt en kvinnelig redaktør, det gjelder de fleste, eller så har de hatt én, kke to, sier Skurdal, som ikke har noen problemer med å slippe til i offentligheten som kvinnelig leder. Snarere tvert i mot, Dagsnytt 18 og andre redaksjoner er minst like opptatt av sin kjønnsprofil som hennes avis er.

– Som kvinne får du nesten klippekort for å skape litt bedre kjønnsbalanse i en offentlighet som er sugen på flere kvinnelige stemmer.

– Ingen metoo-historier?

– Ingen direkte trakassering, hvor unge sommervikarer er fritt vilt for forfyllede stjernereportere.

– Men alle menn er ikke like opptatt av kvinner som intellektuelle samtalepartnere.

Født inn i bevegelsen

Rett etter at hun fikk redaktørjobben, sa Skurdal at «det føltes som om det var min tur». Jeg lurer på om hun – i motsetning til mange kvinner – har enormt stor selvtillit. Men hun føler seg litt misforstått.

– Det var jo sånn at jeg hadde vært i ledelsen lenge. «Ok, og da var det vel bare min tur da», tenkte jeg. Og ikke sånn (nå lener hun seg over bordet): «Nå er det jeg som er sjefen»!

– Kunne du vært redaktør i noen annen avis enn Klassekampen?

– Det er en hypotetisk problemstilling, sier Skurdal. Hun mener det ikke finnes noen sammenlignbar norsk avis. Klassekampen satser i motsetning til flesteparten av norsk aviser på den trykte utgaven og tilpasser ikke stoffet antall klikk, understreker hun.

At det ble Klassekampen er i hvert fall ingen overraskelse. Hun jo datter av Narve Trædal, som publiserte hemmelige NATO-papirer i nettopp Klassekampen på 70-tallet.

– Du har en familiebakgrunn som har påvirket deg politisk?

– Det er jo en grunn til at jeg alltid har vært en del av venstresidebevegelsen, sier Skurdal og understreker at NATO-saken skjedde i 1971 og at hun ble født i -77. Begge foreldrene – moren er lærer - «meldte seg ut av AKP m-l før jeg kunne snakke». Vennene deres var også politisk engasjert på venstresiden, men det løp ikke politiske koryfeer inn og ut av barndomshjemmet til stadighet, skal vi tro Skurdal. Dessuten var hun ikke «den eneste ml-ungen på Veitvet».

– Vi kunne gjenkjenne noe i hverandre i foreldrenes engasjement. Jeg ble engasjert i antirasistisk arbeid og mot EU. Men jeg var ikke skrivende i annen forstand enn at jeg skrev noen avisinnlegg, minnes hun.

Øst er øst og vest er vest

Da Mari Skurdal vokste opp, hadde kanskje en tredjedel av en skoleklasse i Groruddalen innvandrerbakgrunn, forteller hun. Noen av fedrene til klassekameratene satt i fengsel. Familiens blokkleilighet i Groruddalen var nesten identisk med alle de andre leilighetene i området. Da hun var ni år, skilte foreldrene hennes seg. Faren giftet seg igjen og fikk etterhvert en sønn som er mye yngre enn Mari. Og moren fikk seg etterhvert en kjæreste med barn fra før.

Et år bodde hun annen hver helg sammen med faren i en ettroms leilighet i Vika; dette var før den gamle arbeiderbydelen ble oppusset og innlemmet i Frogner bydel. De hadde do i oppgangen.

– Var den sosiale forskjellen mellom øst og vest i Oslo noe du merket sterkt og reflekterte mye over som barn?

– Som barn bare bor du der du bor, og tenker ikke så mye på det. Jeg ble først bevisst hvor delt byen da jeg begynte på Blindern. Til dags dato kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært inne i et hjem på vestkanten. Byen har fremdeles en delt kultur, det er ulike mentaliteter.

– Hvordan arter det seg?

– Mitt inntrykk er at en del av «vestkant-dannelsen» går på å invitere ulike mennesker på middag, også folk man ikke kjenner så godt, for bevisst å skape et nettverk. Der jeg kommer fra inviterer man ikke folk man har kjent i mindre enn 20 år på middag.

– Men i din jobb har du vel et enormt nettverk?

– Jeg har bare vært her i avisen, så jeg har ikke noe voldsomt stort nettverk. Jeg skrev en spalte annenhver uke, men utenfor huset var jeg veldig usynlig. Men jeg har jo merket at jeg er blitt en mer interessant person nå i det siste. Jeg får flere facebookvenner. Det er folk som hilser på meg, som ikke hilste før.

– Hva synes du om at Jan Bøhler visstnok er den eneste stortingsrepresentanten fra Ap som bor i Groruddalen?

– Nå har vel Kari Kaski fra SV flyttet til Veitvet hageby? spør hun. Og legger til at denne hagebyen ikke ligner så mye på idylliske og rådyre Ullevål Hageby, der flere av de som har kommet seg langt opp i mediene i Norge bor.

– Groruddalen er stedet som de som ikke bor der, elsker å hate. Grorudddalen har enkelte problemer som er knyttet til fattigdom, og har en konsentrasjon av noen innvandrergrupper. Men de fleste som bor i dalen eier sin egen bolig, som ellers i byen, oppsummerer hun.

Vil inkludere

I midten av august, på samme tid som Skurdal tok over som redaktør, måtte hun fronte en av Klassekampens minst populære beslutninger på en stund. Avisen arrangerte en debatt under Arendalsuka der Helge Lurås, redaktør i det innvandringskritiske nettstedet Resett, ble invitert til å sitte i panelet. Skurdal skrev enn lederartikkel hvor hun forsvarte Lurås´ deltagelse. Det står hun ved.

-Jeg angrer ikke. Noen trodde vi debatterte islam og at vi legitimerte Resetts islamkritikk. Det er feil. Vi debatterte de nye og de gamle mediene, og da må noen av de nye være med. Noen mente vi legitimerte Lurås fordi han satt i samme panelt som Bjørgulv Braanen. Det er også feil. Folk blir ikke likestilte ved å sitte ved siden av hverandre i et debattpanel.

– Hva synes du om no-platforming, altså å utestenge personer man mener er uakseptable fra konferanser eller debattfora?

– At det er å undervurdere leserne våre.

– Hva er journalistikkens samfunnsrolle i en tid der det blant norske papiraviser vel kun er Klassekampen som vokser og pressen ellers ser ut til å være i en omstillingsfase mot ingen-vet-helt-hva?

– Samfunnsrollen er den samme som før. Vi satser på en forretningsmodell som har vist seg vellykket, papiravisen. Heldigvis har vi aldri vært en løssalgsavis basert på breaking news i alle saker eller på annonser. Vi er en gammeldags avis på mange måter. Vi lager den avisen redaksjonen ønsker å lage. Mediestrategene har undervurdert vår modell.

– Klassekampen har hatt opplagsøkning i flere år, ifjor ladet dere på 25.000, en økning på 6,9 prosent fra året før. Og nå er dere også pressestøttens vinnere?

– Ja, nå er vi gått forbi Dagsavisen.

– En spesiell ting ved Klassekampen er at dere har så mye stoff skrevet av historikere? De fleste andre avise kutter ned på «sært» kulturstoff, trolig fordi de mener det ikke appellerer til de unge..?

– Vi har en spalte med middelalderhistorie, og den skal vi fortsette med selv om noen synes det er utrolig nerdete.

– Hos oss er ikke en professor emeritus uinteressant fordi han er eldre mann.

– Kan du si noe om skillene mellom aktivisme og (forsøk på) objektiv journalistikk? Hvem driver aktivisme i dagen norske medielandskap?

– Heller enn å snakke om objektiv journalistikk vil jeg snakke om nøktern journalistikk. Jeg mener en journalist er nødt til å være samfunnsbevisst. Jeg tror ikke på ideen om at journalister er objektive, sier Skurdal. Hun mener mye av objektiviteten som avisene har påberopt seg etter at systemet med partiaviser ble avviklet, ligger på retorikkplanet. Avisene er fremdeles temmelig politiserte. Det synes hun ikke er noen dårlig ting, men det bør være eksplisitt.

– Klassekampen er åpen om sitt ståsted. Det har gjort oss etterrettelige. Alle lesere må ikke være enige i alle våre standpunkter, men de kan stole på at vi gjengir det kildene sier på en etterrettelig måte.

– Har du lyst til å fortelle hva du tjener, og hva du synes om lønnsnivået for ledere?

– Rett over 600.000. Det er godt under halvparten av hva andre redaktører tjener. Jeg tror nummer to blant oss som tjener dårligst tjener dobbelt så mye som meg. Det sier noe om lederlønningene. De er altfor høye.

– De fleste du kjenner har vel høyere inntekt?

– Nei, jeg har beholdt min gamle vennegjeng, og der er jeg helt på samme nivå.