Idrettspresident Zaineb Al-Samarai: – Det er viktig for meg at jeg ikke mister annerledesheten min

­Høsten har bitt seg fast. Det er kaldt i lufta, skarp høstsol, trær i høstfarger. I kontorlokalene til Norges Idrettsforbund ved Ullevål stadion ruller og går idrettshverdagen. Folk kommer og går i resepsjonen. En kar som kommer inn, bærer et par langrennsski i neven.

Noen etasjer høyere opp er idrettspresident Zaineb Al-Samarai tilbake fra et av mange politikermøter. Hun tar imot til intervju innimellom slagene, som spenner fra statsrådbesøk til bowling. Å være president i Norges Idrettsforbund er en tilstand der jobbhjulet går. Dag og kveld, ukedager og helg. Det er møter, lobbyvirksomhet og arrangementer. Reiser og representasjon. Det går i ett.

I møterommet på Idrettens hus, hvor intervjuet foregår, står det små statuetter av en skøyteløper, en spydkaster og et barn som løfter en ball på en hylle. Zaineb Al-Samarai fikler med en ledning som ligger på møtebordet samtidig som hun snakker.

Jeg spør henne om når hun sist kjente på ordentlig idrettsglede. Hun sier at det gjør hun hele tiden. Når jeg spør om hvor og når, griper hun telefonen for å åpne kalenderen.

– Jeg må jeg bare se hvor jeg har vært i det siste. Jeg var på fotballkamp i går, men der kjente jeg ikke på idrettsglede, for det var så kaldt. Men jeg spilte bowling med Norges Bowlingforbund på mandag. Det var veldig morsomt. Bowling er verdens femte største idrett!

– I Norge er bowling noe folk forbinder med barnebursdag, men det er en kjempestor idrett. Og jeg fikk 116 poeng!

Spillemiddel-millionene

Spillemiddelsøknaden skal inn dagen etter intervjuet blir gjort. For 2024 har Norges Idrettsforbund søkt om 900 millioner kroner i ordinære spillemidler.

Spillemidlene kommer fra Norsk Tipping, og regjeringen fordeler pengene etter det som kalles «tippenøkkelen». Disse pengene er idrettsforbundets hovedfinansieringskilde.

– Etter at vi har levert søknaden skal vi ha noen møter med departementet og politisk ledelse. Spillemidlene er veldig viktig for norsk idrett og hva vi kan gjøre neste år. Det er en kjempeviktig sak, sier Al-Samarai, som vet mye om både politiske prosesser og hvordan man snakker med politikere.

Hun er tidligere arbeiderpartipolitiker, og har vært vara på Stortinget, byrådssekretær for næring og eierskap i Oslo kommune og medlem av byrådet.

Hun begynte tidlig å jobbe med kommunikasjon, først som trainee i First House. Senere ble hun kommunikasjonsrådgiver i blant annet Dinamo og Arbeiderpartiet.

Hun var, inntil hun ble idrettspresident, partner i Storm Samfunn – som driver med rådgivning innenfor politisk kommunikasjon.

Flukten fra Irak

Tidligere, i starten av intervjuet, har jeg – som journalister gjerne gjør i portrettintervjuer – spurt henne om barndommen.

Hun er født i Irak, faren var i opposisjon til Saddam Hussein og de fra flyktet fra hjemlandet.

Zaineb Al-Samarai var syv år da familien kom til Norge. Jeg har spurt om hun har noen minner fra Irak. Hun har, litt oppgitt, svart at hun føler at alle journalister har stilt henne de samme spørsmålene i intervjuer det siste halve året. Men hun forteller likevel.

– Ja, jeg har minner. Jeg husker krig, og jeg husker andre små ting.

Da de flyktet, sa foreldre at de skulle på ferie. De reiste med bil. Det var en gammel bil, hun husker at hun var overrasket over at den var rusten.

– Jeg husker også at det ikke var pappa som kjørte.

Under flukten fikk hun sitt første møte med fotballen, som senere skulle bli hennes idrett og store lidenskap frem til hun ble skadet og måtte slutte. Broren fikk en fotball i gave mens de var i Jordan, og de spilte i bakgården der de oppholdt seg.

– Vi fikk en del kjeft av han som var vaktmester på stedet, for vi klarte å ødelegge en del blomster. Vi var åpenbart ikke veldig gode, men vi hadde det kjempegøy.

Faren reiste i forveien til Norge, familien kom etter da de fikk familiegjenforening. Det hun husker best fra da de kom til Norge, var også det viktigste – å møte faren igjen. Fra Tanum asylmottak husker hun puslespill i barnehagen, køyesenger de sov i og at det ble servert kokt ris uten smak i kantinen. Hun sier at er det noe arabere er bedre på enn nordmenn, så er det å lage ris!

Knekte raskt den norske koden

Jeg spør om hvordan hun tror at flyktningbakgrunnen hennes har påvirket henne og den hun er i dag.

– Jeg føler det er så stor interesse rundt at jeg var flyktning, men jeg opplever at det nesten er som å si at ‘du er 167-høy’. For det er bare slik jeg er. Det er dette livet jeg kjenner, jeg vet ikke hvordan det ellers ville ha vært, sier hun, og fortsetter:

– Bakgrunnen min er en stor del av min identitet, men samtidig har jeg valgt mine veier og gjort det jeg vil. Jeg føler at folk tror at flyktninger er svakere enn andre, og tenker at min historie er en spesiell løvetannhistorie.

– Men da glemmer man hvor sterke flyktninger faktisk er, hvilken risiko de tar og hvor mye en slik reise krever. Vi fikk familiegjenforening, og ble etter hvert hentet med fly. Andre må ta en gummibåt over Middelhavet. Man starter jo i minus når man kommer til et nytt land, men veldig mange flyktninger har ressurser og en stå-på-vilje som jeg tenker er en styrke.

– Tror du bakgrunnen din har gitt deg mer drivkraft?

– Det kan hende, men jeg vet ikke om min personlighet hadde vært sånn uansett. Men jeg mener det er viktig å ikke undervurdere folk som kommer hit som flyktninger, og at det er viktig å gi dem en sjanse og en mulighet. Min fordel var at jeg var så ung, så jeg lærte meg språket ganske raskt. Jeg knekte den norske koden, ble veldig fort integrert og en del av samfunnet.

Fotballen ga kred

Hun tror dette har gjort henne mindre «skummel» for folk.

– Det eneste som er annerledes med meg, er at jeg har et navn som skrives litt rart og at jeg har mørke trekk. Men jeg går på ski, roper hurra på 17.mai og går i bunaden min.

Som barn spilte hun fotball med andre barn ute på løkka.

Fra hun var 12-13 ble hun med i den organiserte idretten, var på treninger og spilte kamper. Gjennom fotballen lærte hun språk og fikk venner. Hun sier at dette er noe av det som er så fantastisk med idretten. Den er et internasjonalt språk.

En kollega i redaksjonen, som også spilte fotball, husker Zaineb Al-Samarai fra tenårene. Hun forteller at hun var god.

– Det var gøy å være en god spiller, og det var gøy å være god sammen med andre. Det var virkelig fint å kunne spille fotball, og jeg tror også det hjalp meg under oppveksten. Jeg vokste opp i en kultur på Holmlia der alle herja med alle, så litt mobbing fikk jeg, men jeg slapp nok mye mobbing på grunn av fotballen. Jeg hadde jo kort hår og så ut som en liten gutt … Men å være god i fotball ga meg kred, og dermed også en viss beskyttelse.

Vil samle idretten

Nå, adskillige fotballkamper og mye idrettsengasjement og -ledelse seinere, har Zaineb Al-Samarai mørkeblå dress med OL-pin på jakkeslaget. Det er nesten et halvt år siden hun ble valgt inn som president for «Norges idrettsforbund og olympiske og paraolympiske komité».

Valgkampen var tidvis ordskarp. Hun stilte til valg mot den sittende presidenten, Berit Kjøll, og i offentligheten huskes nok valgkampen best som historien som den unge kvinnen fra Oslo Øst med flyktningbakgrunn som tok opp kampen mot den erfarne kvinnen med tung næringslivs- og organisasjonsbakgrunn fra Oslo Vest. Og vant.

Men det handlet om mer. Al-Samarai har blant annet uttalt til DN Magasinet at hun syntes det var en altfor stor strekk i laget i idretten. Også i idrettsstyret – et stort styre som teller 15 styremedlemmer.

– Nå er du selv president. Hvordan går du frem for å samle idrettsstyret?

– Fordelen min er at jeg at jeg sittet i det idrettsstyret. Jeg har sett hva som har funka og ikke funka, og jeg har sett behovene til styremedlemmene. Jeg snakker med dem jevnlig, og ser dem, det tror jeg er ganske viktig, sier hun, og smetter inn at hun ikke er sjefen til styremedlemmene selv om hun er president. Hun er styreleder, og for henne handler dette om å bruke styret godt ved å bruke den kompetansen som finnes der.

– Det sitter masse kompetanse i det styret som ikke jeg har selv. Det er som et fotballag, vi må bruke de styrkene vi har. Du plasserer ikke målscorerne som forsvarsspillere. Du plasserer dem som spisser. Tidligere følte jeg, og flere i styret, at vi satt med kompetanse som idretten hadde bruk for, men som ikke ble brukt. Men vi har nettopp begynt, og vi blir ikke ferdige med dette på ett styremøte eller en teambuilding-samling. Det er et kontinuerlig arbeid som vi har satt i gang, som jeg føler har god forankring og godt driv i styret.

Lukten av klor og garderobe

Idrettsforbundet er stort. De har 1,9 millioner medlemmer og består av 9454 idrettslag, 328 idrettsråd, 11 idrettskretser og 55 særforbund, men selv om tittelen idrettspresident høres allmektig ut, så er hun ikke sjefenes sjef.

– Folk tror jo at jeg er leder for de 55 presidentene i særforbundene, men det er jeg ikke. Jeg kan ikke gå inn i det enkelte særforbund og instruere dem i hva de skal gjøre.

– Du kan ikke gripe inn i konflikter i Norges Friidrettsforbund?

– Nei, jeg kan jo ikke det. Jeg kan heller ikke gå til Lise Klaveness og si hvilken fotballtrener hun skal ansette.

Idrettsstyret og -presidenten jobber etter handlingsplaner og andre lover og retningslinjer som blir vedtatt av idrettstinget; den høyeste myndigheten i Norges Idrettsforbund og olympiske og paraolympiske komité. På tinget møter representanter fra idrettskretser og særforbund, styret og representanter for aktive utøvere.

Så skal det sies at Norges Skiforbund ba Norges Idrettsforbund om hjelp i konflikten om markedsrettigheter og tolkning av idrettens lovverk; en uenighet som blant annet involverer Johannes Høsflot Klæbo og alpinlandslaget.

I mediene skrives det nte om konflikter og store penger i idrett. Idrettspresidenten mener imidlertid at både idretten selv og media har et ansvar for å fortelle mer om hva majoriteten av norsk idrett handler om. Hun minner om at det meste av norsk idrett drives nøkternt av aktive mammaer og pappaer.

– Små barn som skårer sitt første mål eller tar sitt første svømmetak. Lukten av klor og garderober. Det er dette som er norsk idrett. Og det er ildsjeler der ute som har vært i idrettslagene sine i 50-60 år. De færreste i norsk idrett tjener penger på idrett.

Best i kamp

Hun var tidlig en lederspire, og var både elevrådsleder og kaptein på fotballaget.

– Hva var du mest opptatt av som kaptein som barn – å vinne eller å få med alle på laget og se alle?

– Jeg var opptatt av å få være den som tok ansvar på banen. Å kunne si at vi måtte holde linja, og at vi måtte vi ta oss sammen og alt dette. Det var også veldig kult å få lov til å være den som hever pokalen over hodet. Så ærlig skal jeg være. Men jeg ble god til å være kaptein, og elsket det. Jeg husker fortsatt at jeg ble kalt inn til samtale på en av de første kretssamlingene jeg var på. De sa jeg var flink til å se folk og lage god stemning, men også til å ta ansvar når det trengtes, sier hun, og fortsetter:

– Jeg var ikke vant til slike samtaler, jeg var vant til at kapteinsbindet bare ble kastet på meg. Her ga de tilbakemeldinger og sa , ’ja, vi synes at du bør være kaptein’. Det betydde enormt mye for meg, og jeg tror også at det gjorde at jeg ble en bedre kaptein. Og jeg spilte alltid best når jeg fikk på meg drakta, trening var dritkjedelig. Som kaptein følte jeg at det hvilte et ansvar på mine skuldre i kampene, og da skulle vi i hvert fall spille godt og vinne.

Prisen på idrett

I presidentvalgkampen snakket hun mye om barn og unge som faller ut av idretten fordi det koster for mye. Hun fortalte at hun også selv har kjent på noe av dette i oppveksten. Ofte hadde hun ikke like bra sko og utstyr som de andre. Inntil hun ble så god at hun fikk sko og utstyr.

– Idretten har også tidligere forsøkt å løse prisproblematikken. Hvordan har du tenkt å gå frem?

– Vi har ikke begynt å fokusere på dette fordi jeg har blitt president, men min historie bidrar selvsagt til å gi meg og idretten troverdighet når vi snakker om det.

Hun viser til at idretten alltid har tatt samfunnsansvar og prøvd å inkludere barn og unge, og sier at det er en av grunnen til at hun elsker idretten. Men barnefattigdommen har økt, og selv om idretten har forsøkt å møte det med tiltak som aktivitetsguider, nabolagsklubber og solidaritetsfond, så er det en lang vei å gå.

– Og nå er det ikke lenger bare barn som kommer som flyktninger, som meg, eller de tre barna som vokser opp med en alenemor som merker dette. Nå føler også middelklassen dette på kroppen, fordi alt i samfunnet er blitt så dyrt.

Flere barn og unge skal inkluderes i idrett, kultur og frivillig arbeid, het det i årets trontale ved åpningen av Stortinget tidligere i høst. Zaineb Al-Samarai mener politikerne nå forstår mer av hvor viktig idrettens rolle er i samfunnet.

– Regjeringen har sagt at de kommer med en handlingsplan for økonomi som barriere. Slike politiske prosesser tar ganske lang tid, men vi ser i hvert fall en ny vilje.

Anleggsarbeid

I henhold til langtidsplanen idrettsstyret jobber etter, er anlegg, økonomi som barriere, forenkling av frivilligheten og forbedring av idrettslagenes hverdag de fire prioriterte sakene. I tillegg kommer toppidretten og det å nå ut til flere barn og unge.

På det ekstraordinære idrettstinget som ble holdt i oktober informerte den nye idrettspresidenten blant annet om at idrettsstyret skal sette ned et bredt sammensatt anleggspolitisk utvalg. Anlegg var også et av de prioriterte områdene i spillemiddelsøknaden.

– Mer spillemidler til anlegg, tidligere utbetaling og mellomfinansiering er politiske saker som vi jobber mye for, sier Al-Samarai.

Momskompensasjonen hjelper på idrettens økonomi, men i en tid der kostnadene øker «overalt», blir også drift og oppføring av nye anlegg dyrere. Idrettspresidenten sier hun diskuterer dilemmaet med politikere «hele tiden», i håp om å unngå økte priser og redusert aktivitet. Hun er klar på at idretten ikke kan løse det de i idretten beskriver som «økonomi som barriere» alene.

– Jeg kom nå nettopp fra et møte på Stortinget om blant annet dette.

Om lederskap

– Hva tror du kjennetegner deg som leder?

– Jeg tror jeg er åpen og inkluderende, tilgjengelig og lyttende. Jeg tør å prioritere, og jeg er ganske direkte.

– Hvordan virker det inn på folk at du er så direkte?

– Jeg tror det går fint, og håper folk synes det er behagelig at de vet hvor de har meg.

– Hvor tenker du at du kan bli bedre som leder?

– Det er sikkert tusen ting. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle definert den perfekte lederen engang. Men jeg vet mye om hva jeg ikke er god på, og jeg prøver å ha mennesker rundt meg som er bedre enn meg. Ikke minst innenfor internasjonal idrettspolitikk.

I politikken jobbet hun med flere tunge, konfliktfylte saker, deriblant Boligbygg-saken. I fjor ble fem personer dømt i korrupsjonssaken for dette kommunale eiendomsselskapet. Hun sier hun er en grubler, men at hun ikke blir noe mer grublende av slike saker.

– Jeg har lært meg å sove bedre om natta, og det er jeg veldig glad for. Jeg har lært meg å ikke ta alt personlig. Noen ganger må du distansere deg litt.

Ledere hun har lært av

Jeg spør henne om hun har jobbet for noen ledere som har lært henne noe om ledelse. Hun sier at hun har lært ledelse av alle mennesker hun har fått lov til å observere som ledere, men trekker på oppfordring frem noen navn.

– Jeg hadde veldig stor glede av å ha Anne-Grethe Strøm-Eriksen som min sjef i Rud Pedersen. Hun ga oss fort mye tillit. Det var også fint å ha Per Høiby som sjef i First House. Selv om jeg var en ung junior, ble jeg alltid sett og inkludert; og fikk lov til å få troen på min egen kompetanse.

– Jeg jobbet for Kjetil Lund, da han var byråd. Han er en leder som jobber hardt, men er raus, og han deler alltid æren med andre. Det er en fin egenskap. Og så har jeg lært mye av Raymond Johansen – om krisehåndtering. Han er veldig god på kriser. Beholder roen. Du må ha kontroll på det du kan ha kontroll på, og resten må du bare få finne ut av.

Men det er én til hun må ha med:

– Jeg har en veldig klok mann. Han er min nærmeste sparringspartner, på alt i livet.

Vil ikke være noen blåkopi

Zaineb Al-Samarai er, i tillegg til å være den første idrettspresidenten med flyktningbakgrunn, den yngste idrettspresidenten noensinne. Hun er 36, og dette med alderen er også noe hun er blitt spurt om i «alle» intervjuer. I dette intervjuet har vi ikke snakket om det. Hun sier det er fint.

Det er hun selv som bringer alderen på bane før vi går hver til vårt. Hun sier at hun verken i næringslivet eller i politikken ville blitt beskrevet som «ung» lenger.

– Blir du sett på som ung i organisasjonen her?

– Jeg tror man begynner å bli vant til det, men jeg blir nok sett på som annerledes og det at jeg er yngre enn tidligere presidenter er sannsynligvis en del av min annerledeshet.

– Det er litt viktig for meg at jeg ikke mister annerledesheten min, for ellers hadde det ikke vært noe poeng å velge meg. Jeg kan ikke miste meg selv, selv om jeg har fått denne jobben. Skjer dét, blir jeg bare en blåkopi av dem som har vært her før.

– Det har du ikke lyst til å være?

– Nei, det har jeg ikke.