De rikeste rykker fra

For om lag et år siden la Oxfam fram en rapport som viste at verdens åtte rikeste menn eier like mye som den fattigste halvparten i verden. Under fjorårets møte for verdens rike elite i Davos drøftet de økende ulikheter i verden som et problem. Men de som var der, verken kunne eller ville løse problemet. De er markedets menn.

Vi er en del av et globalt, økonomisk system som tvinger fram en utvikling stadig flere sier de ikke ønsker. Det blir stadig flere rike, mellomklassen skrumper inn, det blir flere som har såpass store økonomiske problemer at de må betegnes som fattige, mens det ser ut til å bli noen millioner færre som lever på eksistensminimum. Globaliseringen har bidratt til å løfte flere land ut av fattigdom.

USA har utviklet seg til en skrekkens eksempel. Donald Trump tvinger nå igjennom en skattereform som vil gi milliarder i skattelette til de rikest. For at underbalansen i de statlige finansene skal bli til å leve med, må det kuttes kraftig i offentlige utgifter. Dette vil bety tøffere tider for en del fattige. Republikanerne tror det vil skape vekst og at den politikken de fører vil være til fordel både for rike og fattige. Det er intet mindre enn eventyr. Det er de rike som er vinnerne i USA. Nå skal de få enda større gevinster.

Forskjellene mellom rike og fattige øker også i Tyskland. I løpet av de siste 25 årene har hele 40 prosent av tyskerne ikke opplevd noen økning i reallønn. De må arbeide hardere og hardere bare for å bevare den inntekten de har. I alt er 5,6 prosent av den tyske befolkningen å betrakte som fattige, og en femtedel av befolkningen står i fare for å falle i samme kategori, viste en undersøkelse som Det tyske instituttet for økonomisk forskning presenterte i vår. Sosialdemokratenes Martin Schulz, forsøkte i høstens valg å gjøre sosial urettferdighet som sitt hovedtema i valgkampen. Han vant ikke fram. Nå har han sagt ja til å forhandle om å fortsette i en regjering ledet av Angela Merkel der et av kravene er at de må føres en politikk som bidrar til mindre forskjeller.

Problemene i Tyskland er små sammenliknet med det de sliter med i de fleste andre EU-land. Politikerne vet ikke hvilke grep de skal ta. Det er markedet som har grepet om politikerne, ikke politikerne som har grep om markedet. Meningene er at markedet skal styre seg selv. Politikerne kan styre gjennom skattene, for eksempel. Slik kan de motvirke den skjeve fordelingen som markedet skaper ved å la de rikeste betale mer i skatt enn de fattige.

Men det som skjer samtidig med at markedet skaper større forskjeller i inntekt, er at skattene settes ned både for rike privatpersoner og selskaper. Landene presser hverandre til å senke skattene så mye at en ikke får finansiert velferdsordninger og må konstatere at fattigdommen i eget land øker. Et land vegrer seg for å legge seg på et høyere skattenivå enn andre land. Da frykter en at de rike flytter kapital ut av landet. Vondt kan bli enda verre.

The Guardian skriver at de 50.000 rikeste i Storbritannia har i løpet av de siste 30 årene doblet sin rikdom. Flere steder er lønningene så lave at familier ikke er i stand til å greie seg uten økonomisk støtte selv om de er i jobb. Fattigdommen er i ferd med å løpe løpsk.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, besøkte nylig sin kollega Jeremy Corbyn i Storbritannia. Corbyn vil ta sterkere virkemidler i bruk for å snu utviklingen. Spørsmålet er om det er mulig for Storbritannia med Corbyn som statsminister å føre en radikal ny politikk.

I den nye rapporten «World Ineguality Report» som samfunnsøkonomen Thomas Pikkety er med å utarbeide, pekes det på at forskjellene mellom rike og fattige har økt kraftig i store deler av verden de siste tiårene.

I Norge blir også de rikeste rikere og flere ender opp som fattige. Fra 2011 til 2015 er andelen fattige i Norge gått opp fra 7,7 til 9,3 prosent. I 2012 var det 114 som mottok sosialhjelp. Tallet steg til 130.000 i 2016. Om Venstre skal bli med i en regjering, har Trine Skei Grande gjort det klart at regjeringen må satse mer på å bekjempe fattigdom. Det får hun nok Erna Solberg med på. Men hva skal de gjøre?

I følge World Ineguality Repot vil forskjellen mellom rike og fattige øke, hvis ikke politikerne går sammen om å finne globale løsninger. Denne kverna maler langsomt. Vi kan håpe at politikeren klarer å samle seg om tiltak som vil begrense muligheten for å plassere penger i skatteparadiser. Det er positivt med signaler fra de store globale selskapene om at de er villige til å øke beskatningen i de landene de opererer gjennom nasjonale selskaper. EU er på hugget for å hindre at internasjonale selskapet slipper unna skatt. I går kom meldingen om at EUs konkurranseminister Margrethe Vestager vil gripe inn mot Ikea som har sluppet unna skatt ved en forretningskonstruksjon i Nederland.

Et land har få muligheter for å regulere markedet strenger i håp om å motvirke forskjeller. Overalt skal det være lik konkurranse. Det ser ut til at regjeringen nå legger opp til en praksis som innebære en avvikling av drosjemonopolet. Dagens Perspektiv skrev i forrige uke at de tradisjonelle tilknytningsformene i arbeidslivet står for fall der delingsøkonomien eller plattformøkonomien vinner fotfeste. Det er alt rundt 65 aktører her i landet som operer med utgangspunkt i «plattformøkonomien». Her er det ikke fast ansettelse i hele stillinger som gjelder. Det vil bidra til å presse lønningen nedover.

Skal de velferdssamfunnene vi har utviklet i Europa overleve, er ikke svaret økt globalisering og EUs fire friheter. Politikere i EU må bestemme seg for å dra inn skatt fra de rikeste. Det betyr økt skatt på arv og formue. EU kan hvis de vil, men de håper ennå å finne på noe som ikke er så drastisk.