Annonse

Leder​Lite viktige tenketanker

Norske tenketanker er sitert 19.000 ganger i norske medier siden 2014. Slik sett er det grunnlag for å hevde at denne nyskapingen er blitt en stor suksess. De som står bak tenketankene synes å være av den oppfatning. De blar i alle fall opp stadig flere millioner for at tenketankene skal kunne utvide sin virksomhet.

De som finansierer tenketankene vil ha igjen for sin investering. Poenget med tenketankene er at de skal få betydning for samfunnsutviklingen, eller mer presist: Den politikken som føres.

I dag stiller Klassekampen det betimelige spørsmålet: Gjør det de? Jette Christensen (Ap) er positiv til tenketanker. Det er visst alle for tiden, men hun sier det som det er: «Tenketankens innspill blir sjelden diskutert på Stortinget». «De rører sjelden ved den politiske virkeligheten», hevder Torgeir Knag Fylkesnes (SV). Han mener tenketankene er for forutsigbare og irrelevante fordi de ender opp med en posisjonskamp mellom etablerte ideologiske forskjeller framfor politikkutvikling som flytter det politiske landskapet.

– Civita er blitt Høyres forlengede arm og fått høyresida mer samkjørt. Manifest har vært viktig for å bygge argumentasjon for fagbevegelsen. Ellers savner jeg retning og relevans i mange av tenketankene. De har jo svært mange gode folk og til dels store ressurser, sier Fylkesnes.

Han mener tenketankene i Norge ikke har knekt koden ennå – og at de kanskje er blitt for opptatt av mediene.

Tenketankene driver ikke forskning. De driver med utredning og rapportskriving der de selvsagt forsøker å hente inn relevant kunnskap fra forskningen. Tenketankenes rapporter kan gi et solid inntrykk. De er også skrevet med tanke på at innholdet skal kommuniseres via medier og at det skal være enkelt for politikere og andre å bruke det de publiserer.

Når politikerne sier tenketankene ikke betyr all verdens, har de et problem.

Når tenketankene legger sitt materiale godt til rette for mediene, får de oppslag. Det som kommer fra tenketankene, har status som seriøst og veloverveid og oppfattes ikke som et politisk utspill. Vi har havnet i den underlige situasjonen at en ansatt i en tenketank som har skrevet en rapport, får større gjennomslag i mediene enn en politiker som lanserer omtrent samme ideer og løsninger. Tenketanker er mediene i utgangspunktet positive til. Politikere møter en ofte med skepsis.

Når politikerne sier tenketankene ikke betyr all verdens, har de et problem. Dette bør de som finansierer tenketankene merke seg. Vi trenger ikke ytterligere vekst i tenketank-markedet. Grunnen er det at det er tvil om hvor mye tenketankene i praksis betyr ut over å levere innhold til mediene.

Noen holder seg også med gratismagasiner som konkurrerer med abonnementsprodukter i det samme segmentet som de opererer. Tenketanker har visst råd til det meste.

Poenget med tenketankene er at de skal ha betydning ut over det at mediene dekker de det publiserer og at de deltar i samfunnsdebatten. Der er det nok av aktører.

Carl I. Hagen (Frp) mener det ikke er helt stuereint på Stortinget å vise tilknytning til tenketankene, men at de har sin betydning. Han peker på at Fremskrittspartiet var sterkt inspirert av den amerikanske tenketanken The Cato Institute på 1980-tallet. Hagen tror tenketankers innflytelse kan bli større om de spiller sine kort riktig.

Partiene må slippe til noen av dere egne ideologisk løse kanoner som kan stimulere til høyttenkningen i eget parti.

Hvis tenketankene skal overleve, må de ikke rigge seg til rette i kommentatorsegmentet. De skal levere premisser og komme opp med perspektiver som ikke politikerne selv eller interessegruppene serverer.

Per Olaf Lundteigen mener etableringen av tenketankene henger sammen med et manglende ideologisk arbeid i partiorganisasjonene.

– Framveksten er en konsekvens av manglende framtidstenkning i partiene. Partiene er altfor lite opptatt av å drive en helhetlig ideologisk politisk debatt, og tenketankene fyller derfor et tomrom, mener han.

Partiene bør ikke lene seg på tenketankene. De bør søke å fylle det tomrommet Lundteigen snakker om. Det betyr at de må slippe til noen av dere egne ideologisk løse kanoner som kan stimulere til høyttenkningen i eget parti. Velgerne setter mer pris på reale forsøk på nytekning som skaper debatt framfor strømlinjeformede politiske utspill styrt av PR-folk om omdømmeeksperter. Den slags er det til å sovne av.

Annonse
Annonse