Annonse
Leder

Mer åpent – mer lukket

Åpenhet er et gode, for ikke å si en nødvendighet. Vi i mediene lever av åpenhet. Vi publiserer til og med lekkasjer og beskytter våre kilder slik at de skal kunne fortelle det de vet uten å frykte straff for brudd på taushetsplikten.

Vi har en egen lov for å sikre åpenhet i offentlig forvaltning.  Alle skal kunne få vite hva skattebetalernes penger brukes til og hva som faktisk skjer i de fora der borgernes interesser skal ivaretas. Men åpenhet har sin pris. Vi går for eksempel glipp av mange gode ledere i offentlig sektor på grunn av kravet om at søkerlister skal offentligjøres. Noen ganger fører det til at den reelle ansettelsen foregår i hemmelighet før søkerlisten offentliggjøres.

For tre år siden ble fikk Statens Vegvesen kraftig kritikk for at de holdt rapportene de lager etter ulykker, de såkalte «UAG-rapportene», unna offentlighet. De forklarte det med at de var laget med sikte på interne forhold og hadde som hensikt å peke på hva som kunne forbedres. Departementet bestemte at rapportene skulle offentliggjøres. Dermed fikk rapportene en helt annen karakter. Nå vil Vegvesenets egne folk uvegerlig tenke på at de ikke må sette sine egne i et dårlig lys når de skriver sine UAG-er. Det er noe helt annet å skrive en rapport som kun skal brukes internt enn en rapport som mediene kan kreve å få lese eller som kan bli lagt fram som bevis i retten. Krav om åpenhet fører i realiteten til mer lukkethet. Fakta sminkes, kritikk dempes.  Man kan gjerne mene at slik bør det ikke være. Slik er det.

Kunnskapsdepartementet har pålagt de norske universitetene å utlevere resultatene fra arbeidsmiljøundersøkelsen ARK som de tidligere har nektet å gi fra seg. Dette har ført til at alle ARK-prosesser ved Universitetet i Oslo er stilt i bero. Personaldirektør Irene Sandlie sier til Uniforum at de må vurdere bruken av ARK på nytt når premissene endres. De har tidligere gitt ledere og ansatte løfte om at rapportene skal være konfidensielle og kun brukes som diskusjonsunderlag rundt om i enhetene.

Alle ledere må akseptere å bli evaluert, men ikke anonymt og der resultatene blir offentliggjort

– Utfordringen er at rapporter på lavt nivå kan eksponere medarbeidere og ledere på dette nivået. Vi er også bekymret for hvordan media kan kople ARK-rapporter til andre saker i arbeidsmiljøet, for eksempel konflikter, og dermed skape uheldige og feilaktige bilder av arbeidsmiljøet, sier Sandlie. 

Sandlie frykter oppslag i mediene som ikke vil være dekkende for de faktiske forhold. Det har hun rett i. Når mediene griper fatt i en sak, mister ledelsen kontrollen over den.

Det viker som om ledelsen er opptatt av å forhindre at et fakultet, avdelinger og ledere ned på avdelingnivå kan bli «outet».

Det var Forskerforum som ba om innsyn som ledelsen ikke ville gi dem. Kunnskapsdepartementet skar imidlertid igjennom. Det har nå fått 52 rapporter på fakultets- og instituttnivå fra 2016 og 2017 i tillegg til noen samlerapporter. Lysarkene fra til sammen 11 enheter viser hvordan enhetene scorer på ulike indikatorer, for eksempel «autonomi», «støtte fra nærmeste leder» og «fravær av illegitime arbeidsoppgaver».

Det problematiske knyttet til åpenhet i denne situasjonen, er at premissene da undersøkelsen ble laget, var at resultatene ikke skulle offentligjøres. Nå er det bestemt at arbeidsmiljøundersøkelser skal offentliggjøres. Da vil selvsagt ledelsen ved UIO og andre universiteter forholde seg til det. De vil vurdere nytten i forhold til mulige uheldige virkninger. Svarene en får på en undersøkelse om egen arbeidsplass vil bli påvirket av om resultatene forblir interne eller om de skal kunne lese om det i avisene.

Det er faglig uenighet om hvor nyttige anonyme arbeidsundersøkelser er. Hvis de skal offentliggjøres, er det fare for at nytten blir enda mindre. Skal anonyme spørreundersøkelser ha en hensikt, må en være presis med hensyn til hva en vil vite og hva en akter å foreta seg med de resultatene en får. Hvis undersøkelser får karakter av evaluering av ledere på laveste nivå, bør de ikke offentliggjøres. Ledere på toppnivå må tåle å bli evaluert og at evalueringen blir kjent. Alle ledere må akseptere å bli evaluert, men ikke anonymt og der resultatene blir offentliggjort. Det vil ganske enkelt ikke ledere finne seg i, forståelig nok.

Annonse
Annonse