Annonse

Leder​Et musesteg mot høyre

De fleste i KrF vil helst se på seg selv som et sentrumsparti. Det er få som jubler over at KrF i praksis har endt opp som et borgerlig parti. Helgens landsmøte ble preget av at de ikke vil gjøre mer ut av det skjebnesvangre retningsvalget de fortok i høst enn nødvendig.

Om vi ser på vedtakene som er fattet er det toppen snakk om et musesteg til høyre. En kunne merke høyredreiningen noe sterkere i talen Kjell Ingolf Ropstad holdt etter at han ble valgt. Der malte han familiepartiet KrF med bred lyseblå pensel og gjorde det i motsetning til de røde som vil at det offentlige skal ta større ansvar for barns oppvekst, skole og fritid. På dette punktet ordla han seg på en annen måte enn Knut Arild Hareide ville gjort.

Det Ropstad sa om å satse på næringslivet, kunne også Hareide sagt. Ropstad understreket sterkere enn Hareide har hatt for vane til å gjøre, at KrF må prioritere. Det handler ikke bare om det linjevalget de nå har foretatt. Det kommer til å måtte prege regjeringens politikk framover. Det skal strammes inn. Det er ikke rom for nye kostnadskrevende reformer.

Sett i lys av at KrF er et parti som er delt, må midten i det mest avgjørende spørsmålet, om de skal samarbeide til venstre eller til høyre, må KrF kunne si seg fornøyde med årets landsmøte. Blå side er opptatt av at det skal være rom for en stor og sterk rød fløy i partiet fortsatt. Etter at KrF valgte å gå inn i den borgerlige regjeringen, har de mistet hundrevis av medlemmer og en rekke sentrale tillitsvalgte. De har ingen flere å miste. Derfor er det få som vil presse de som hører til Hareide-fløyen ut av partiet slik at KrF kan framstå med en tydeligere blåfarge.

Tiden leger som kjent de fleste sår. Derfor går det an å betrakte helgens landsmøte som en helbredende opplevelse. De er fortsatt en god flokk som holder sammen om KrF-politikk selv om de er uenige om deltagelsen i den borgerlige regjeringen.

Ropstad vil legge vekt på å opptre samlende for ikke å øke spenningene internt

I Sverige har partileder Ebba Busch Thor tatt et stort skritt mot høyre og sikret Kristendemokraterna betydelig høyere oppslutning. Om Ropstad vil forsøke på det samme, er et åpent spørsmål. Det er ikke gitt at det er plass for et kristent verdiparti på høyresiden i norsk politikk.

KrF har foretatt et retningsvalg, men ledelsen vil ha et KrF som er gjenkjennelig for velgerne. Ropstad vil legge vekt på å opptre samlende for ikke å øke spenningene internt. Samtidig må ha han våge å gi partiet en klar retning. Han må framstå som en partileder som vil dreie politikken mot høyre, for det er det regjeringen legger opp til.

Ropstad kan med iver og begeistring holde fram det landsmøtet har vedtatt. Det KrF vil slite med er å forsvare alt det regjeringen vil måtte foreta seg. Problemet for en juniorpartner i en regjering er at det etter hvert blir mye regjeringen foretar seg som egne velgere og tillitsvalgte ikke har sansen for eller er direkte imot. Slik renner entusiasme og overbevisning ut.

KrF har gått tilbake på meningsmålingene etter at de gikk inn i regjeringen og har nå en gjennomsnittlig oppslutning på 3,5 prosent. De har altså ikke klart å vinne nye velgere på de gjennomslagene de fikk i regjeringsplattformen.

De håper at landsmøtet skal gi de økt oppslutning. Hvis ikke det skjer, må de håpe på en ualminnelig god valgkamp.

Gjort er gjort og spist er spist, tenker de i KrF. Tiden er inne for å kjempe som løver for å få fram den politikken landsmøtet har vedtatt. Nå skal det ikke krangles. Nå skal det jobbes – og holde pusten i spenning.

Klarer KrF å komme seg godt opp på firetallet i høstens valg, kan Ropstad og ledelsen puste lettet ut.

Klarer KrF å komme seg godt opp på firetallet i høstens valg, kan Ropstad og ledelsen puste lettet ut. Da har retningsvalget vært, om ikke en suksess, så kan det i alle fall argumenteres for at det var riktig. Blir KrF liggende godt under sperregrensen, kan de vente seg en «hva var det vi sa»-debatt.

Løpet er kjørt for denne stortingsperioden. Det er bare noen få av de som er mest fortvilet over retningsvalget og ukuelige optimister, som tror regjering vil lide skipbrudd til høsten og at KrF kan nærme seg Ap igjen.

Det var flere ting som ikke gikk som det skulle på landsmøtet. Kjell Magne Bondevik som har vært på alle landsmøter praktisk talt siden han var i puberteten, dukket ikke opp. Det skyldes ikke at han har advarte mot å gå i regjering med Frp. Det må SAS ta ansvaret for.

Nestlederen Olaug Bollestad deltok i «Olaug gjør noe hun ikke kan», selv om hun er landbruksminister, i dette tilfellet dreide det seg om sekkeløp. Hun falt og brakk to ribbein. Det gjorde fryktelig vondt, like vondt som noen av de slagene KrF må være forberedt på i regjeringsarbeidet framover.

Knut Arild Hareide ble takket av som leder og fikk en blå sykkel i gave av Kjell Ingolf Ropstad. Hareide sa han merket seg den blå fargen. Og så dro han ned fra scenen med sykkelen og overbevisningen om at det hans gode venn Kjell Ingolf forsøker på, vil bære galt av sted. Det sier han ikke rett ut. Han sier heller ikke lenger at KrF bør velge de rødgrønne for å nå nye velgergrupper. Den tid er over. Nå er jobben å være lydig og konstruktiv mens han spekulerer på hva han satse på når partiet har sagt nei til det han er overbevist om. 

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse