Annonse
Leder

VGs selvskading

Rapporten som VG la fram i går kveld, viser at Gard Steiros svikt som leder er større enn antatt.

Han valgte å tro på journalist Lars Joakim Skarvøy som hevder at Sofie ga en annen versjon til ham enn den hun ga til NRK et par timer seinere.

Da Steiro oppdaget at Sofie sa noe helt annet til NRK enn til VG, kontaktet han henne.

Da fikk han vite det offentligheten fikk vite da hun sto fram på TV2 og hevdet at VG hadde lagt uttalelser i munnen på henne og gitt et fullstendig feilaktig bilde av hva som skjedde da hun danset noen sekunder med Trond Giske på Vulkan bar.

Steiro kunne da ryddet opp, beklaget at de hadde gjort en feil og rettet opp saken. Han gjorde ikke det. Han nøyde seg med å gjengi NRKs versjon i VG. Folk fikk tro det de ville. Det var VGs versjon Arbeiderpartiets politikere sentralt og i Trøndelag la til grunn da de dagen etter kommenterte saken.

Kravet om at VG måte beklage økte etter hvert i styrke. Fire dager etter ble politisk redaktør Hanne Skartveit sendt i NRKs «Debatten», med beskjed om å ta selvkritikk, men ikke beklage. Hun la seg paddeflat, men fastholdt at Sofie var blitt sitert riktig. Steiro unnlot å informere Skartveit om sin egen rolle i saken og det han visste før han sendte Skartveit i studio. Her sviktet han grovt som leder. En som skal opptre på bedriften vegne, skal vært tilstrekkelig informert.

Det verken hun eller andre visste var at Steiro hadde førstehånds kjennskap til saken. Han var så dypt inne i saken som han kunne være uten å ha skrevet den selv.

Trekløveret Skarvøy, Eirik Mosveen og Marie Melgård kritiserte internt Skartveit for at hun tok så massiv selvkritikk på VGs vegne. Dagen etter ble de feid av banen. Steiro innså etter seks dager at de måtte beklage for å få saken ut av verden.

Er det noe folk kan lære av denne historien, er det at en skal vite hvilken risiko en løper ved å snakke med en journalist i VG.

Da Sofie sto fram med sin historie på TV2 to uker seinere, eksploderte saken. Nå måtte Steiro innrømme at det var han som hadde tatt avgjørelsen. Han beklaget og beklaget.

Lars Joakims Skarvøy mener, selv om han ikke sier det direkte, at det hele er Sofies feil. Han hevder hun har endret sin versjon etter at saken ble publisert i VG. Dette tilbakeviser Sofie på det sterkeste.

Er det noe folk kan lære av denne historien, er det at man skal vite hvilken risiko en løper ved å snakke med en journalist i VG. For avisen har en redaktør som ikke bryr seg med at avisen skaper et inntrykk som ikke stemmer med en kildes opplevelse av saken. Det tok seks dager før VG beklaget førsta gang, og først etter å ha blitt utsatt for et massivt press. Det har vært et mantra for VG i dekningen av #metoo sakene at en skal tro på kvinnene. Sofie har opplevd det motsatte. Steiro trodde på Skarvøy og endret ikke artikkelen.

Steiro vil fortsatt at det skal være plass både til Sofie og Skarvøys versjon av saken, selv om han i ettertid har strøket flere setninger i Skarvøys artikkel. Skarvøy gir ikke Sofie en uforbeholden unnskyldning for at han siterte henne feil og skapte et feilaktig inntrykk av hva som hadde skjedd på Vulkan bar. Han sier han «beklager at han ikke ivaretok henne på en god nok måte», som om han sviktet sin omsorgsplikt. Hun gjøres til en uprofesjonell aktør som surrer med sin egen fortelling. Stakkars Skarvøy liksom som må slite med kilder som mener det ene den ene timen og noe annet den andre.

Styret har tillit til Gard Steiro. De vil ha en sjefredaktør som lar journalistene tøye grensene i møte med kilder og som ikke beklager feilgrep før det er tvingende nødvendig. Styreleder Torry Pedersen sa i går at han ikke ønsker ledere som er redd for å gjøre feil. Det betyr at det er tillatt for VG å bevege seg på grensen. Det er lov å forsøke å utnytte en kilde for å få fram den vinklingen en på forhånd har bestemt seg for. Men en skal selvsagt ikke gå for langt og skrive noe det ikke over hode ikke er dekning for.

Han forsøkte i det lengste å unngå en beklagelse, for det hadde ikke VG noen fordel av. Det endte med at han mistet kontrollen

Hvis styret hadde vært opptatt av å stramme opp VGs journalistiske praksis, ville de avsatt Steiro. Det tror de ikke VG vil være tjent med. Ifølge Pedersen har Steiro leverte meget gode økonomiske resultater og leder an i den digitale utviklingen.

Steiro er bunnlinjens mann. Det lønner seg å skape pirrende og selgende journalistikk. Da må en og annen kilde ofres på lønnsomhetens alter.

I Tora Bakke Håndlykken ser VG ut til å ha en kvinne med ryddig hode og bein i nesa. Hun har hatt ansvaret for en ærlig og åpen rapport. Det er ikke noe poeng å kreve en ekstern granskning. VG står ikke til ansvar for andre enn seg selv og leserne.

Når det i rapporten kritiseres at Steiro engasjerte seg direkte i saken fra første stund av, blir det feil.

En sjefredaktør på jobb trenger ikke å benytte en mellomleder for å få overblikk og vei ulike hensyn mot hverandre. Redaktøransvaret er personlig.

Det er meningen at sjefredaktør på forhånd skal vite og fatte beslutninger i viktige saker. Det var riktig av Steiro å selv snakke med Sofie første kvelden. Slik fikk han førstehånds kjennskap til saken.

Han sviktet med å ta konsekvensene av det han fikk vite. Han forsøkte i det lengste å unngå en beklagelse, for det hadde ikke VG noen fordel av. Det endte med at han mistet kontrollen over saken og førte VG inn i en dyp krise.

Krisen er de ennå ikke ute av, men det går nok over. Steiro regner med at tiden leger også dette såret.

Annonse
Annonse