Annonse
atombombe_sopps.jpg
Vet vi egentlig hvor nært vi er en atomterrortrussel? spør Ingrid Telebond.

Terrortrusler og kompetanseberedskapsstrategi

Mærli konkluderte med at det kun er terroristenes evne og vilje som bestemmer om eller når det stiger en soppsky opp et eller annet sted i verden.

Og vet vi egentlig hvor nært vi er en atomterrortrussel?  

Den globale situasjonen rundt sikkerheten med ulike lands kjernefysiske materiale er bekymringsfull. Nesten 98 % av all verdens våpenuran er utenfor det internasjonale kontrollapparatet til IAEA (Internasjonal Atomic Energy Agency). Når vi igjen vet at nåtidens totale tilgang på plutonium og uran tilsvarer ca. 300 000 Hiroshima bomber, fremstår bildet som både relevant og ganske skremmende.

Tenker vi tilbake på det som gjorde Behring Breiviks terrorhandlinger mulig ved gården på Åsta i Østerdalen, og de enorme konsekvenser dette fikk som konsekvens, ja da blir det totale trusselbilde veldig reelt og aktuelt. Så skremmende at vi fortrenger hva galskapen som er knyttet til hva ett menneskes forskrudde perspektiver kan føre til i praksis.

Og vi har sett det før. Verdens kanskje første store terrorangrep, “The Oklahoma Bombing” i april 1995. Timothy McVeigh, en amerikansk veteran fra Golfkrigen, hentet sine planer for terrorbombingen av det føderale offentlige kontorsenteret down-town Oklahoma fra “The Turner Diaries”.

Turner-dagbøkene er en roman fra 1978 skrevet en nå avdøde William Luther Pierce, leder av den rasistiske organisasjonen National Alliance. Han skrev under pseudonymet “Andrew Mcdonald”, og tar for seg en fremtidig voldelig revolusjon i USA som fører til den føderale regjeringens fall og til sist til utryddelsen av alle jøder og ikke-hvite. Denne rasistiske boken ble funnet hos McVeigh idet han ble pågrepet. Med ideer fra dette ideologiske grunnlaget, brukte han 168 uskyldige menneskers liv – og skadet over 800 - som bevisste ofre for sin egen personlige ideologiske krig og sine krigshandlinger.

Det er forbløffende, men ikke overraskende likhetstrekk mellom både metodikk og personligheter mellom McVeigh og Behring Breivik. Begge har en radikal ideologi med seg, de har rasistiske og homofobe trekk, de har psykiske vrangforestillinger om seg selv og sin forestillingsverden. De har store visjoner for sitt virke i verden, og de brukte enkle tilgjengelige råstoffer og kunnskap for konstruksjon av sine våpen i sin egen galskap.

Etter 22. juli har vi alle sørget, vi har grått, vi har kjent på nye grenser og utvidet våre empatier: forståelsen av andre menneskers påkjenninger og sorg. Vi har trengt, og kjent på nødvendigheten av samhørighet. Argumentasjonen og kritikken fikk ligge – en stund. Vi har fått nye opplevelser for samhørighet og nasjonalisme på - og i et positivt perspektiv.

Men har vi tatt situasjonen på alvor? Har vi tatt det reelle trusselbilde innover oss? Har vi innsett at vi her oppe i en bitte liten del av verden, vi som først og fremst er de som ønsker å være en fredsutøvende meglernasjon, er en av verdens mest sentrale aktører i krigshandlinger? Har vi innsett at vår nasjon, på tross av våre gode hensikter, er en av de mest utsatte nasjonene i verden for terrorisme?

I dette bildet er det to dimensjoner som utkrystalliserer seg: Den ene handler om kompetanse, den andre dimensjonen om strategier. Har de nasjonale og internasjonale ansvarlige for terrorsikring, strategier, og beredskapsplaner klare? Er analysene av reell estimert sannsynlighet og konsekvens av mulige terrorhandlinger ferdigstilt? Er de gode nok? Dekker beredskapen det reelle trusselbildet vi lever med?

Har vi de riktige fremtidige kompetanseberedsskapsstrategier for håndtering av scenariene og de risiker som de fører med seg? Jeg vet ikke, men som vanlig medsamfunnsborger er jeg redd.

Dette fordi at veien fra å lage en bombe av kunstgjødsel, til å lage en atombombe ikke er spesielt lang. Allerede i 1992 publiserte Robert Serber “The first lecture of how to build an atomic bomb”. Vi vet også at det finnes ufattelig mange flere gale mennesker en Behring Breivik og McVeigh i verden. Vi vet videre at tilgangen til råstoffer er stor.

Så, når blir atomterrorisme verdens neste trussel nivå? Når blir atomtrusselen en realitet? Jeg vet ikke, men jeg tror det kommer. Er vi beredt?

Professor ved politihøgskolen, Tore Bjørgo, er en av Norges fremste forskere innen dette området. I sin bok om politisk terrorisme (Bjørgo og Heradstveit, 1993) beskrives og forklares den psykologiske vektleggingen og hensikten av terroristenes strategier og mål – som den grunnleggende primære hensikten med terrorhandlingen. Denne koples igjen til et bestemt politisk eller ideologisk mål eller budskap, noe vi ser både hos McVeigh og Behring Breivik.   

I dagens samfunn tenker jeg på de oppvoksende slekter. Jeg tenker på barna våre, på ungdommen. På at livet for barn og unge og de fleste andre av oss, er en uforpliktende lek om penger og sosiale arenaer. Jeg tenker på skolen, utdanningen, og fremtidens kunnskapsbehov. Som mor og kvinne er jeg opptatt av hvordan vi skal tilegne barn og ungdom viten om realitetene i fremtidens trusselbilde?

I sitt foredrag trekker Mærli opp kanskje det viktigste temaet av alle de fremtidige scenariene i denne sammenhengen: Har vi den nødvendige kompetansen til å håndtere dette trusselbildet og en mulig atomterrortrussel? Hvordan forebygger vi for et slikt scenario?

Om ikke foreleseren svarer på dette spørsmålet, så er han tydeligere når han kommer til hva som er den viktigste faktoren for fremtiden: Økt kunnskap og kompetanse om nedrustning, og kontroll på bombematerialet. Oppskriften er enkel: intet våpenuran, ingen atombombe, ingen atomterrorisme.

Jeg vil i tillegg tilføre et ønske om at vi i oppdragelsen og utdanningen gir plass til handlingsplaner som arbeider med holdninger av våre barn og unge.  Bevisstgjøring av alle typer terrortrusler, konsekvensene av krig, og av miljøterror, slik at de tenker og handler annerledes enn det vi tidligere har gjort. Slik at vi motiverer og tilrettelegger for at de skal skape en bedre verden – sammen.

At de vokser opp med perspektiver på kunnskap og kompetanse fra motsatt tilnærming enn tidligere. Slik at de, ikke som oss i nåtiden som har søkt og søker kunnskap for å utvikle og konstruere ødeleggende våpen, heller søker kompetanse og kunnskap for å destruere ødeleggende våpen, ukonstruktive koalisjoner, og skape global samhørighet og fred.

Det er ikke relevant, vi skal skåne de unge fra verdens galskap, dette har ingen plass i utdanningen, tenker noen. Jeg tenker annerledes. Jeg tenker at vi må ruste og utfordre de oppvoksende slekter slik at de er beredt til å møte det realistiske samfunnet de skal leve i. Slik at de har de holdninger som er nødvendig, og den riktige kunnskapen de trenger. Også til å møte fremtidens terrorscenarier.

For når kommer neste smell? Når og hvor lenge må vi vente på en ny Behring Breivik eller en McVeigh? En person eller gruppe som går skrittet videre til scenario om atomterror? Hva skjer når de nesten 98 % av råstoffene som danner grunnlaget til atombomber kommer i kunnskapsrike, maktsyke, pengesterke, og radikale grupper rundt i verden? Jeg ønsker ikke å tenke på det, men bildet er der – det er reelt.

Trenger vi en ny og helhetlig kompetanseberedskapsstratgi for fremtiden?

I tillegg til spørsmålene om kompetanse og samfunnssikkerhet, ønsker jeg å utfordre de fagfolk og læreplankonstruktører som besitter den kompetansen vi trenger for å snu perspektivene på barn og unge i praksis. Videre for å imøtekomme deres reelle behov for at vi voksne kommuniserer og informerer åpent, og svarer på spørsmål om frykt knyttet til terrorismetruslene i dagens samfunn.

Bjørgos perspektiver beskriver den psykologiske effekten av frykt og usikkerhet som ofte er den sekundære og primære hensikten med en terrorhandling. Som et slående eksempel på akkurat dette, og de unge og oppvoksende behov for å bli tatt på alvor, viser jeg til et innslag på NRK. 5. klasse ved en skole i Drammen hadde fått i oppgave å tegne hva de fryktet og var mest redd for i hverdagen. Det var et overraskende og ensidig resultat i denne sammenhengen: De aller fleste av barna tegnet terrorbombingen i Oslo. De var mest redd for Behring Breivik og nye fremtidige terrorhandlinger.   

Vi trenger dermed ikke bare en økt kunnskap og kompetanse om selve fysikken som fagfelt. Vi trenger flere fagfolk og fagområder inn i samfunnsdebatten om beredskap, blant annet også utdanningsstrategene. Vi trenger en helhetlig kompetanseberedskapsstrategi.

I denne sammenhengen ønsker jeg spesialistene og fagfolkene fra fysikken inn i utdanningssystemene. Fagfolkene er ikke bare de viktigste aktørene til å redusere fremtidens terrortrusler og en mulig atomterrorisme. Sammen med læreplankonstruktørene bør de også aktivt delta i utformingen av en ny didaktikk, som har nye perspektiver og holdninger til det substansielle innholdet i realfagene og fysikken.

Slik kan fagspesialistene være holdningsskapende og realistiske premissleverandører til barn og unges oppdragelses- og utdanningsløp. Substansen i en slik fremtidig didaktikk tilfredsstiller ikke bare barn og ungdoms reelle behov for opplysninger og kunnskap. Den kan bidra til å skape nye holdninger, som gjør at vi i fremtidens samfunn ruster ned, skaper fred og samhørighet, og begrenser det fremtidige terrortrusselbildet – også faren for atomterrorisme.

Annonse
Annonse