Kommunevalget: Partiene er like dårlige

Den største forskjellen går ikke mellom de politiske partiene, men mellom uavhengige lister og partiene. Kommuner som har ordfører fra en uavhengig liste har høyere netto driftsresultat i prosent av brutto driftsinntekter enn andre kommuner. Det betyr at de er flinkere enn andre til å sørge for at kommunen har penger å bruke etter at alle obligatoriske aktiviteter er finansiert.

AVMAKT

Kommunestyreren er tappet for politisk kraft fordi statlige pålegg til kommunene gjør at de har få midler å bestemme over selv. Det står i maktutredningen som professor Øyvind Østerud leverte statsminister Kjell Magne Bondevik i slutten av august.

- Stemmeseddelen er blitt mindre verd, konkluderte maktutrederen.

Økonomisk Rapports undersøkelse griper rett inn i dette sentrale punktet for kommunal selvråderett. Kommunene måler sunnheten i sin finansielle posisjon nettopp gjennom nøkkeltallet «netto driftsresultat i prosent av brutto driftsinntekter». Netto driftsresultat er alle driftsinntekter minus alle driftsutgifter (overskudd før lån og avsetninger). Det tallet man får når man regner ut hva dette tallet utgjør i prosent av brutto driftsinntekter (som enkelt kan forklares som alle driftsinntekter unntatt finansinntekter), forteller hvilken finansiell handlefrihet kommunen har gitt seg selv. Det er et «overskudd» kommunen kan bruke til hva den vil. Kommunaldepartementet mener at tallet bør være minst 3,0 for at handlefriheten skal være sikret. Gjennomsnittet for kommunene ligger på 0,6, men de politiske partiene er altså mer talentløse enn personer fra uavhengige lister når det gjelder å skaffe seg økonomisk albuerom.

Undersøkelsen viser at gjennomsnittskommunen har null økonomisk handlefrihet. Det betyr at lokaldemokratiet er i fare. Kraftkommunene skiller seg ut. Gjennomsnittlig driftsresultat for dem er 5,0. Det er åtte og en halv gang mer enn gjennomsnittskommunen.

Politikerne er bundet på hender og føtter. Delvis har de skyld i det selv. Vår undersøkelse passer med Statistisk sentralbyrås (SSBs) publisering av kommuneøkonomien gjennom et tiår. Her dokumenteres det at driftsresultatet har gått jevnt nedover, og fallet var stort i 2002.

Vi finner forskjeller mellom partiene hvis vi tar frem lupa på 2002-tallene. Et flertall av de kommuner som har ordfører fra Arbeiderpartiet har lavere netto driftsresultat (i prosent av brutto driftsinntekter) enn gjennomsnittet av sammenlignbare kommuner. Også blant Senterparti-styrte kommuner er flertallet under middels. De to eneste SV-styrte kommunene gjør det dårligere enn gjennomsnittet. Det betyr at alle de tre partiene som utgjør alternativet til Bondevik-regjeringen gjør det dårligere enn middels. Forskjellene er imidlertid så små at vi ikke legger vekt på dem. 55 prosent av Arbeiderparti-kommunene er under middels, men 45 prosent er middels eller bedre. Tilsvarende tall for Senterpartiet er 51 mot 49. SVs to kommuner er for få til å trekke noen konklusjon. Blant kommuner styrt av uavhengige lister gjør 17 av 23 kommuner (74 prosent) det best i sin gruppe.

Når vi snakker om at en kommune er styrt av et parti, betyr det at partiet har ordføreren i kommunen. Vi har ikke sett på partikonstellasjonen i kommunestyret, men det partiet som har ordføreren, har alltid stor innflytelse. Tallene har vi hentet fra SSBs Kostra-base.

LANDSGJENNOMSNITT

Hovedkonklusjonen om at det ikke er forskjell på partiene er trukket etter at vi delte kommunene inn i 15 sammenlignbare grupper, etter Statistisk sentralbyrå gruppering. På den måten unngår vi tullete sammenligninger av typen skolekostnader i Rødøy sammenlignet med Oslo. Det sier seg selv at det ikke går an å sammenligne tall fra så ulike kommuner hvis hensikten er å se hvor flinke politikerne er til å forvalte pengene. Forskjeller som skyldes geografi, befolkningstetthet og klima har ikke noe å gjøre med lokalpolitikeres dyktighet. I alle gruppene, unntatt en, gjør kommuner med uavhengig ordfører det bedre enn gjennomsnittet.

Resultatet blir imidlertid det samme hvis vi ikke deler kommunene inn i grupper, men sammenligner dem med landsgjennomsnittet. SVs to kommuner har et negativt resultat på 3,7. Snittet for Venstres 11 er -0,8. Bare Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ligger over snittet. Fremskrittspartiet har ordfører i bare en kommune, Os, og denne ligger skyhøyt over de andre med et resultat på 42, men det skyldes at kommunen selger arvesølv.

342 av de 425 kommunene vi har gjennomgått har et resultat under 3,0. Det tilsvarer 80 prosent. Høyre og Venstre er overrepresentert i kommuner med lite handlingsrom. Samtlige av de Venstre-styrte kommunene ligger under 3. Her råder finansiell sykelighet.

Beiarn er landets mest forgjeldede kommune. Den politiske ledelsen der har pådratt kommunen 142 700 kroner i gjeld på innbyggere. Rana kommune ligger hakket bak på den lite flatterende lista. Gjeldsbaroniene har større netto driftsutgifter per innbygger enn gjennomsnittet, selv om noen av dem ligger langt under snittet, blant annet Ørskog, som har skyhøy gjeld og ganske lave driftsutgifter. Man kan lure på hva pengene går til.

De 20 kommuner med høyest driftsutgifter har høyest også lån sett under ett. Dette er i stor grad kraftkommuner. Gruppen har nesten tre ganger så mye lå per innbygger som en gjennomsnittskommune. Men for dem er dette ikke bare sorgen. Høye inntekter avler høye lån, som hausser pengeforbruket enda mer. Her skiller ikke kommunene seg fra privatpersoner. De med høy inntekt har høye lån, og dermed et enda høyere pengeforbruk enn det den høye inntekten skulle tilsi. Det er slik at inntektsnivået bestemmer evnen til å betjene gjeld.