Annonse
Skriv til DP SYNSPUNKT.
Polemisk om politisk svada
Det er lederne i Ap og H som bedriver politisk svada når de snakker om det grønne skiftet.
Annonse
Redaktøren i Dagens perspektiv polemiserer 4.3 mot Åslaug Hagas forslag om å sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Han er i selskap med blant annet Aftenposten (6.3).
Åslaug Haga bor i utlandet og ser Norge utenfra. Hun har erfaring som olje- og energiminister. For å si det mildt, er det forbausende at Magne Lerø er dristig nok til å karakterisere hennes forslag som "politisk svada".
Det er de politiske lederne i Ap og H som bedriver politisk svada når de snakker om det grønne skiftet og klimaproblemet som vår tids største politiske utfordring, samtidig som de ikke tar grep for å trappe ned Norges bidrag til klimaproblemet.
De har visst lenge hvor avhengig norsk økonomi og norske arbeidsplasser er av oljen, og hvor avhengig livet på kloden slik vi kjenner det, er av at oljevirksomheten trappes ned.
Dette til tross har de ikke gjort noe for å legge til rette for omstilling, en omstilling som er nødvendig av hensyn til livet på kloden. Nå begynner de såvidt såvidt, kun av økonomiske hensyn . Men fortsatt kjører de på og legger til rette for leting etter mer olje og gass.
Et ofte hørt argument for norsk oljepolitikk er at "verden trenger fossil energi i overskuelig framtid". Det er en påstand som ikke holder.
Det korrekte er at verden trenger energi som ikke ruinerer klodens helse. Forbrenning av olje og gass utgjør et "helseproblem" som truer menneskehetens framtid på planeten. Når narkotiske stoffer utgjør et helseproblem for enkeltmennesker, tillater man ikke etterspørselen etter stoffene å styre politikken.
Man forsøker å hindre tilbudet. Det samme må gjelde tilbudet av et råstoff som ødelegger klodens helse.
Påstandene om at verden trenger norsk olje og gass, og at vi skal leve av den i årtier framover, er nettopp påstander, ikke fakta.
De stammer fra oljebransjen med Norsk olje og gass og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen.
Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen har som levebrød å fremme oljeinteressene. Det gir ham liten troverdighet som sannhetsvitne. Påstandene blir gjentatt inntil folk tror det er sannheter. De har altfor lenge lagt premissene for samfunnsdebatten.
En annen begrunnelse for full gass i norsk oljepolitikk som Norsk olje og gass hamrer på, er at trapper vi ned i Norge, øker produksjonen andre steder. Det er en påstand, ikke et faktum. Erfaringer på området har vist at en reduksjon i tilbudet har stor effekt på forbruket.
Begrunnelsen holder ikke rent faktisk. Men heller ikke etisk holder den mål. Hvis det er galt å ruinere klimaet, blir det ikke riktig av at andre vil gjøre det dersom vi lar være.
Å handle galt under henvisning til andre er å fraskrive seg sitt eget etiske ansvar. En slik ansvarsfraskrivende argumentasjon ble brukt da norske skip fraktet olje til det umoralske apartheidregimet i Sør-Afrika.
Apartheidmotstanderne krevde slutt på oljefrakten på norske skip fordi det var med å opprettholde urett. Kravet ble møtt med at "Frakter ikke norske skip oljen, vil andre gjøre det." I ettertid ser "alle" at den slags argumentasjon ikke holdt etisk mål.
Det er på tide vi innser det samme når det gjelder norsk oljepolitikk i klimakrisens tid.
Arbeidsplasser i oljesektoren blir også brukt som argument mot å sette en sluttdato for oljevirksomheten. Og ja, å trygge sysselsettingen er en helt sentral etisk og politisk oppgave.
Men arbeidsplassene vil virkelig komme i fare hvis vi baserer oss på forestillingen om at "oljeutvinninga skal fortsette i mange tiår framover." Oljefondets uttrekk av investeringer i selskaper med olje og gass som eneste portefølje, er en pekepinn om at petroleumsbransjens framtid anses mindre sikker enn før. Historien viser nok av eksempler på bransjer som ikke så tegnene i tide.
Derfor bør alle med ansvar i samfunnet gjøre det som kan gjøres for å sikre en rettferdig omstilling bort fra "oljesamfunnet" og til et arbeidsliv med trygge arbeidsplasser også på sikt.
En annen gjenganger-påstand fra Karl Eirik-Schjøtt Pedersen er at "norsk olje er den reneste i verden" . Lerø gjentar den i Dagens perspektiv 17.1. Påstanden er feil. Norsk olje er ikke renere enn all annen olje. Saudi-Arabia produserer renere olje enn den norske. (I en tenkt verden ville klimaet tjent på at Saudi-Arabia tok over for norsk oljeproduksjon).
Ifølge Schjøtt-Pedersen og andre som avviser en styrt avvikling av den norske oljenæringen, bør man heller satse på høyere CO2 avgifter for å få etterspørselen ned.
Dette holder ikke. Riktignok bør man få høye avgifter på CO2. Men avgifter og dermed prisøkning er ikke det som gir størst uttelling for å få ned utslippene.
Oljen er en type varer med en "bratt etterspørselskurve" dvs, at en viss prisøkning på olje ikke reduserer etterspørselen i tilsvarende grad. Ettersom en reduksjon i tilbudet har stor effekt på forbruket, må både avgifter og struping av tilbudet til.
Det siste er Norge i posisjon til å gjøre. I dag står vi får 2% av oljen og 3 % av gassen. Med rådende planer vil vi alene i framtiden være ansvarlig for å sende karbonreserver ut i markedet som vil stå for 10 prosent og kanskje mer av dét ulike typer karbonbudsjetter tillater at vi kan slippe ut hvis vi skal nå klimamålene.
Det er enormt mye for et land med 0,067 prosent av verdens befolkning.
Ettersom virkningen på utslippene er langt større om vi lar være å sprøyte petroleum ut på eksportmaketedet, har politikerne en viktig rolle å spille ved å sørge for en styrt avvikling av oljenæringen.
Elisabeth Tveter Briseid er pensjonist og samfunnsdebattant
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
