Vil fange drivhusgass – og redde verden

Steve Oldham planlegger å redde verden. Da ville han fått 25 millioner dollar.

Det er en sum eventyreren og milliardæren Richard Brandson har utlovet som premie. Premien går til den som kan vise til en praktisk måte å filtre ut den menneskeskapte drivhusgassen som bidrar til global oppvarming fra atmosfæren.

Kravene er høye. De som vil vinne Bransons «Virgin Earth Challenge» må finne en metode som kan fange opp- og dumpe en milliard tonn karbon årlig. Det tilsvarer knappe ti prosent av verdens utslipp av karbondioksid årlig.

Galskap?

For de fleste eksperter er noe slikt ren idioti. For Oldham er det en utfordring han vil ta fatt på. Han er daglig leder av firmaet Carbon Engineering (CE) og stolt av at firmaet hans er en av de elleve finalistene som har nådd finalen i «Virgin Earth Challenge».

– Vår største fordel er at vi ikke bare har en powerpoint-presentasjon, men et reelt eksisterende anlegg, sier han og peker på et låve-lignende bygg midt i et industriområde ved Howe Sound, en fjord nord for Vancouver i Canada.

Foran bygget surrer en ventilator som i timen blåser 140.000 kubikkmeter luft gjennom en stor sekk laget av bikubemønstret plastikkfolie. Gjennom denne «kontaktoren» sildrer en væske som absorberer karbondioksid fra luften som strømmer forbi.

På låvetaket ruver tårnet til «pellet-reaktoren» der denne væsken avgir karbondioksidlasten i form av små kalsiumkorn. Under varmepåvirkning avgir disse omsider gassen i form av et slags råstoff.

På denne måten kan CE-anlegget daglig filtre ut omtrent et tonn karbondioksid fra luften.

CE-ingeniørene har dermed bevist at det teknisk sett er mulig å filtre luften – men fortsatt ikke at verden lar seg redde på denne måten, for det er stor forskjell på et tonn og et giga-tonn.

Men tvil bremser ikke Oldhams entusiasme. Hans forhåpninger bygger fremfor alt på et andre anlegg som surrer i bakgrunnen ved siden av kontorbyggene. Her omdanner CE-teknikerne karbondioksid og hydrogen til drivstoff. Oldham lover at den kommersielle produksjonen skal begynne om tre år.

Oppdrag: å redde klimaet

På verdensbasis tilhører Firmaet Carbon Engineering en håndfull initiativer som prøver å lansere en helt ny industri. Oppgaven deres er å rette opp i planetens usikre klima.

Denne industrien har oppstått som en utopisk beslutning på byråkratenes bord. I deres strategipapirer har den vokst til å bli en mangemilliardindustri, selv som den i realiteten ikke engang finnes ennå.

En stor del av klimaforskeres arbeid består i å gjennomgå komplekse scenarier i superdatamaskiner. De fastslår hvor mye og hvor lang tid menneskene pumper og har pumpet drivhusgasser inn i atmosfæren. De regner så ut hvordan miljøet reagerer på dette.

Politikere krevde klare retningslinjer for å kunne trekke konklusjoner ut av disse praktiske eksperimentene: hvor går grensen for hva planeten tåler av global oppvarming? Når er ikke varmen til å holde ut lenger? Man ble enige om en grense på to grader celsius. Gjennom Paris-avtalen foreskrev menneskeheten seg et mål om ikke å skulle overskride denne grensen.

Dette politiske vedtaket har stilt klimaforskerne overfor et problem: i deres beregninger stiger klodens temperatur med minst tre, fire eller fem grader celsius. Selv med strenge virkemidler vil togradersmålet knapt være mulig å overholde. For å få tankene bort fra dette dilemmaet har forskerne tatt bakdøren inn til problemet. Den døren bærer navnet «Negative Emission Technology» (NET). Logikken: Om bremsingen av utslippene alene ikke blir tilstrekkelig, må menneskene begynne å fange opp menneskeskapte karbondioksidutslipp i atmosfæren.

I den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) hadde forskere regnet gjennom rundt 900 scenarier. Riktignok gir 116 av disse scenariene positive indikasjoner om at togradersmålet kan nås. Når man ser nærmere på disse senarioene, kan man konstatere at karbondioksiden plutselig forsvinner i andre halvdel av århundret i 101 av de 116 fremtidsscenarioene: NET-industrien har gjort jobben sin. Det er nettopp denne industrien Oldham vil skape.

Lettere på papiret

Det er imidlertid en voldsom oppgave, for luften består av 78 prosent nitrogen og 21 prosent oksygen. Bare 0,04 prosent er karbondioksid (CO2). Å skille ut store mengder av en slik sporgass er en vanvittig utfordring. Likevel finnes det forskjellige ideer for hvordan dette kan lykkes.

Den enkleste måten er skogplanting. Skoger tar opp CO2 og binder den opp i form av biomasse. Problemet er at hvert hektar land bare lar seg beplante én gang. Den samlede mengden karbon som lar seg nøytralisere på denne måten er derfor begrenset.

En videre mulighet består i å avle frem rasktvoksende planter, for så å forbrenne dem. Karbondioksidet som oppstår da kan pumpes ned i bakken, og dermed fjernes fra atmosfæren. Fordelen med det, i tillegg til fjerningen av karbondioksidet, er at det oppstår et produkt i form av anvendbar energi gjennom forbrenningen. Denne metoden har riktignok et enormt arealbehov. For å kunne oppnå en merkbar klimaeffekt må store deler av verdens åkerlandskap beplantes med energigress.

Andre forskere vil bruke naturen som forbilde. Den fjerner nemlig CO2 fra atmosfæren gjennom forvitring av berggrunn – riktignok i løpet av millioner av år. Klimaingeniørene håper å kunne akselerere denne prosessen drastisk ved å stø ut finmalt bergfels fra platinum-, nikkel- eller diamantminer. Kostnadene vil være enorme, og ødeleggelsene av landskapene betraktelige.

Radikal ide

Oldhams ide om å fiske ut karbondioksid direkte fra luften, er den mest radikale. Han og hans mannskap hos CE vil bevise at dette er mulig til en fornuftig pris. Til sammen har de samlet inn 30 millioner dollar til prosjektet. De viktigste sponsorene er den amerikanske softwaremilliardæren Bill Gates og den kanadiske oljemagnaten Murray Edwards.

Carbon Engineering ble grunnlagt for ni år siden av David Kieth, professor for anvendt fysikk ved Harvard University. Miljøbeskyttelses-familien kjenner ham som en «Enfant terrible»: den hengslende kanadieren elsker å provosere. Uredd reklamerer han for å utforske samtlige av geoengineeringens muligheter.

Keith sier at det teknisk sett, og med lav kostnad, er mulig å motvirke global oppvarming. Noen gram svovel sprayet inn i stratosfæren kan avkjøle planeten like mye som planeten varmes opp av et tonn karbondioksid. I lys av de massive utslippene av drivhusgasser mener Keith det ville være uansvarlig å ikke utforske disse mulighetene nærmere.

Men selv Keith medgir at om menneskeheten skulle se for seg en slik kunstig avkjøling av jorden, ville ikke det vært noe annet enn planetlapperi. Den menneskeskapte klimaknipen lar seg bare reparere bærekraftig om man tar fatt i dens årsak – altså drivhusgassene.

Fremfor alt vil et tall bestemme om man vil lykkes i å fange opp disse gassene: prisen. Hvor mye koster det å filtre ut karbondioksid fra atmosfæren?

Det har blitt diskutert mye. En pioner innen denne metoden, Klaus Lackner snakker om rundt 50 dollar per tonn. Kritikere mener en 20-dobling av den prisen er mer realistisk.

En innflytelsesrik skeptiker sitter ved Massachusetts Institute of Techlology, bare noen kilometer borte fra Keiths kontor ved Harvard. Howard Herzog mener Lackner er en tulling og at hans ideer er «virkelighetsfjern ønskedrømming».

– Man kan kalle meg kynisk, men jeg ser gapet mellom drøm og virkelighet» sier MIT-ingeniøren.

Allerede tilbake i 2010 estimerte Herzog prisen for å fange opp karbondioksid fra atmosfæren. Hans vurdering: det vil neppe være mulig å gjøre til under 1000 dollar per tonn. For Keith, som den gang akkurat hadde grunnlagt foretaket sitt, var det et nedslående funn.

I det vitenskapelige tidsskriftet «Joule» legger nå mannen fra Harvard frem sine utregninger. Etter nesten et tiår erfaring og testing, tror Keith at han kan bevise at karbondioksid kan filtres ut av atmosfæren til en pris mellom 94 og 232 dollar per tonn. Det ville i det minste gjøre det mulig å forestille seg en omfattende innsats.

Keith har ikke overbevist alle kritikerne med kalkuleringene sine.

– Jeg tror fortsatt ikke på disse tallene, sier Herzog.

Alt for mye kan gå skeis på veien fra pilotanlegg til industriell innsats til at man skulle kunne beregne pålitelige prognoser. Herzog gir i det minste kollegaene fra CE ære for et «solid ingeniørarbeid» og en «transparent kalkulering». Dessuten ønskes også tilsynelatende desperate idéer velkomne når det handler om å finne løsningen på klimaproblemet:

– Vi kommer til å trenge alt vi har på lager, mener Harzog.

Hvem vil investere?

Samtidig er daglig leder i CE, Steve Oldham, klar på at selv en pris på 100 dollar per tonn vil være for høy. Hvem skal betale denne prisen?

Negative Emissions kan bli en lukrativ butikk om 20, 30 eller 50 år – når ødeleggelsene klimaendringene forårsaker øker presset. Likevel må Oldham overbevise investorer om at CE kan levere profitt. Han kan ikke lokke noen med en butikk som ligger et halvt århundre frem i tid.

Derfor ser han i første omgang etter mer kortsiktige målsetninger.

– Når man sitter i en overopphetet bil burde man først skru av varmen, sier Oldham. – Da kan man fortsatt åpne vinduet. Innen man begynner å avkjøle jorden med negative utslipp burde man sørge for at ikke enda mer CO2 trenger seg inn i atmosfæren. Også her kan CE gi sitt bidrag, sier Oldham.

Sjefen for firmaet blir raskt sint når han forteller om denne visjonen. Veldig snart kommer han til å ha store ting å erklære, lover han. Han står nær en viktig kontrakts-signering.

Oldham har veitrafikken, og dermed en stor miljøforurenser på radaren. Her har klimabeskytteres tiltak hittil handlet om å elektrifisere kjøretøy så raskt som mulig.

– Hvorfor skal man skifte over til nye kjøretøy når man kan gjøre de eksisterende vennlige for klimaet? spør Oldham.

Drivstoff som blir syntetisert av karbondioksid fra atmosfæren er karbonnøytral. Det betyr at forbrenningen av drivstoffet bare har et utslipp som tilsvarer fremstillingen av det. Spesielt i det viktige californiske markedet har slike drivstoff et massivt konkurransefortrinn i lovgivningen der. Her tror Oldham han kan gjøre fortjeneste.

Han planlegger å selge lisenser for fremgangsmåten sin til oljekonsern. Han forteller at han allerede har valgt ut to mulige lokasjoner for sine første bensinfabrikker: en i British Columbia, den andre i USA. Oldham avslører at om han skulle lykkes med målsetningen sin om å begynne med bensinsyntese innen tre år, kan det allerede fra år 2021 fremstilles «inntil 2000 fat per dag» i dette anlegget.

MIT-ingeniør Howard Herzog ønsker kun det beste for CE-teamet og deres planer:

– Jeg ville blitt glad om de kan bevise at jeg tar feil, sier han. •

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon Benedikt Harnes.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---