Oljeselskapenes prestisjearena

Spillet om Barentshavet handler om mer enn å sikre større innskudd i det norske oljefondet. De oljeselskapene som kommer seg inn i de norske nordområdene slår mange fluer i ett smekk: Uansett utfall skaffer de seg både kompetanse og anseelse. Boring på den norske sokkelen i Barentshavet er en test for oljeselskapene, og norsk arktisk boring gir også muligheter til å dokumentere miljømessig ansvarlighet, et aspekt som får økende oppmerksomhet etter Deepwater Horizon-katastrofen i Mexicogolfen.

Den økte globale interessen for de arktiske energiresursene, og bevisstheten om at deler av Arktis er vanskelig å erobre, gjør norske farvann spesielt attraktive.

– Barentshavet er som en honningkrukke, sier Erling Kvadsheim, direktør for næringspolitikk i Norsk olje & gass til Mandag Morgen. Mange er interessert i innholdet, og effekten av det. I klartekst betyr det at Barentshavet akkurat nå oppfattes som «The place to be». Tilstedeværelse i Barentshavet vil i årene fremover gi oljeselskapene synlighet, status og god markedsføring.

– Nye og bedre seismiske data gjør at sjansen for å lykkes i Barentshavet er større enn tidligere. Men det er fortsatt dyrt, langt borte fra markedene, mørkt og kaldt, sier Kvadsheim.

Blant årsakene til den økende interessen for Barentshavet finner vi i Statoils oljefunn på Skrugard- og Havisfeltet og franske Totals gassfunn på Norvarg. Et annet moment er at Oljedirektoratet, etter at Norge og Russland signerte avtalen om delelinjen i Barentshavet i 2010, har innhentet seismiske data i dette tidligere omstridte området. I dag er forventningene til Barentshavet og Norskehavet samlet sett høyere enn forventningene til Nordsjøen, men det kan likevel ta 15 år før det produseres olje i Barentshavet.

• Nordnorske energimiljøer vil ha oljeboom nå: Ny konsulentrapport konkluderer med at utbygging i Barentshavet vil gi nordnorsk oljealder, og at oljeleting i Svalbardsonen aktualiseres. WWF mener landedelens oljeentusiaster publiserer bransjens våte drøm – og ingen troverdig analyse.
• Skeptisk fransk gigant: Franske Totals skepsis til arktisk oljeboring gjelder ikke norske områder, mener norsk oljedirektør.
• Barentshavet – markedsmessig viktig : For leteselskapene kan selv tomme brønner være gull verd. Erfaring fra norske forhold gir innpass over alt.

Analyse eller salgsdokument?

Hittil har det nordnorske oljeeventyret bare vært litt mer håndgripelig enn figurene til Asbjørnsen og Moe, men nylig har tre av landsdelens kompetansemiljø med fokus på oljeboring i Barentshavet, lagt frem en rapport som skal vise at eventyret kan bli virkelighet. Kunnskapsparken Nord i Harstad, Pro Barents og Petro Arctic i Hammerfest har engasjert konsulentselskapet Rystad Energy for å tegne opp fremtidsbildet. Og det ble svært så optimistisk, sett med bransjens nordnorske øyne. Ifølge Rystads analyse vil oljeinntektene snart begynne å renne inn; petroleumsnæringen i landsdelen vil tidobles innen 2030, fra en omsetning på 30 milliarder kroner i dag til 300 milliarder i 2030. Analysen ble presentert i Tromsø for to uker siden, i forkant av LOs olje- og gassutvalgs årsmøte. De nordnorske oljeentusiastene fikk akkurat det de ønsket seg; store oppslag i avisene om store tall og strålende utsikter. Rapporten er imidlertid ikke tilgjengelig for offentligheten, og oppdragsgiverne og konsulentbyrået vil ikke dele sine funn i vesentlig grad – bare hovedpunktene om at norske nordområder inneholder 18 milliarder fat oljeekvivalenter (o.e), og at Goliat-feltet og Snøhvit 1 forventes å gi betydelige ringvirkninger. Analysen peker på at Statoils store oljefunn på Skrugard-feltet er en «game changer», og at Barentshavet vil gi 40 nye funn av samme størrelse, noe som underbygger påstanden om at Barentshavet vil bli Norges viktigste olje- og gasshav innen 2050. Rapporten legger til grunn at alle oljefeltene i den norske delen av Barentshavet åpnes.

Prosjektleder Jørgen Bratting i Kunnskapsparken Nord, sier til Mandag Morgen at målet med rapporten er å legge grunnlaget for en strategiprosess for å bevisstgjøre den nordnorske offentligheten og landsdelens stortingspolitikere om at Nord-Norge kan ha en oljefremtid. Han trekker frem at analysen viser at Barentshavet gradvis kan ta Nordsjøens plass i det norske oljeregnskapet (se figur 1). På Petro Arctics hjemmeside peker journalistveteranen Alf R. Jacobsen, som i lang tid har vært en pådriver for oljeaktivitet i Barentshavet, at en økt satsing i Barentshavet også vil innebære at Norge må overveie å åpne Svalbardsonen – fiskerivernsonen rundt Svalbard – for oljeleting. Rystad Energy anslår at petroleumsmengden i denne politisk sensitive sonen er omlag 4,5 milliarder fat o.e.. Jacobsen peker på at dette vil sende Norge ut i et diplomatisk vanskelig landskap.

Rystad Energys rapport inneholder beregninger om næringsmessig vekst knyttet til intensivering i Barentshavet, og viser til at den nordnorske leverandørindustrien innen to år vil øke omsetningen fra 4 til 11 milliarder kroner knyttet til oppdrag i Barentshavet og Norskehavet. Kvadsheim ser det som positivt at det nå kommer tall på effekten av olje- og gassaktiviteten utenfor Nord-Norge, men heller ikke Norsk olje & gass har fått tilgang til rapporten i sin helhet, og Kvadsheim skulle gjerne sett hele tankerekken. Det samme skulle Nina Jensen, generalsekretær i WWF. Etter å ha sett kortversjonen som er offentlig, sier hun dette om analysen:

– Den virker tynn, og det som offentligheten kan se er en ni siders illustrert salgsversjon av en våt drøm.

Jensen er veldig nysgjerrig på hvordan tallene om den voldsomme, fremtidige aktiviteten er fremkommet. Mens statssekretær Per Rune Henriksen i Olje- og energidepartementet er veldig fornøyd med rapporten, og sier til Nordlys at den kom som bestilt, vil Jensen gjerne vite hvilken oljepris Rystads team har lagt til grunn for sitt positive fremtidsbilde. På spørsmål fra Mandag Morgen svarer Jørgen Bratting på vegne av de tre bestillerne at oljeprisens fremtidige utvikling ikke er tatt med som en premissgiver for utviklingen.

WWF-sjefen har liten tiltro til rapporten. – Kortversjonen er et parfymert salgsdokument der beredskapsproblematikken er fraværende, sier Jensen til Mandag Morgen. Hun mener det kan se ut som om analyseteamet glemmer at selv om oljebransjen er klar for de norske, arktiske farvannene, er det slik hun ser det, store beredskapsmessige utfordringer som skal løses, særlig i den nordlige delen av Barentshavet. Hun minner også om at Shells mislykkede borestart nord for Alaska i høst, viser at de arktiske områdene er særdeles krevende (se også egen sak på side 12).

Arktis har mange ansikt

Andrew Latham i det skotske analyseselskapet Wood Mackenzie sier til Mandag Morgen at det er viktig å forstå at Arktis ikke kan ses på som ett område, da både klimatiske forhold og infrastrukturen er svært forskjellig i de ulike områdene som nå omfattes av energibransjens voksende interesse. De norske nordområdene er så tilgjengelige at Latham har vansker med å se disse som arktiske, selv om de er langt nord for polarsirkelen.

– Norsk sokkel står i en særstilling, den er tilgjengelig og har en egen dynamikk. Den anses ikke lenger som et risikabelt område, sier Latham. Kvadsheim legger til at den arktiske delen av norsk sokkel er isfri, farvannene er grunne, godt kartlagt, og i flere tilfeller er oljeforekomstene relativt nært land. Med andre ord: Honningkrukken er åpen, og det er viktig for selskapene å vise at de er sterke nok til å sikre seg innholdet.

Dette kan føre til at Barentshavet boomer, selv om det store, arktiske oljeeventyret, med produksjon i flertallet av de arktiske landene, fortsatt ligger på vent (se Mandag Morgen nr. 29 – 2012). I nær fremtid kan Norge, til tross for små resurser sammenlignet med forekomstene i de andre arktiske landene, bli den arktiske vinneren. Rystad Energys analyse peker på enorme resurser i Barentshavet (se figur 2).

Men ikke all av de tunge aktørene er like ivrige i å ta del i det nordlige oljeeventyr. I slutten av september uttalte det franske oljeselskapet Totals direktør Christophe de Margerie til Financial Times at selskapet mener at risikoen knyttet til oljeaktivitet i Arktis er for høy, og at «en oljelekkasje på Grønland vil være en katastrofe, og ødeleggende for selskapet.» Direktøren i Norsk olje & gass mener at Totals skepsis ikke gjelder de norske, isfrie nordområdene.

– Når Total har gått ut og sagt at selskapet er skeptisk til oljeboring i Arktis, mener jeg at Total definerer Arktis som de isdekte områdene, sier Kvadsheim. Dette underbygger forståelsen av at Arktis har mange ansikter. Men oljeselskapene som engasjerer seg i Arktis har minst to tanker i hodet samtidig: Ønsket om å gjøre forretning på funn som vil gagne selskapene står sentralt, men behovet for å skaffe seg polar ekspertise for å kunne vinne fremtidige kontrakter andre steder – i Alaska og utenfor Grønland der oljereservene er større enn i Barentshavet, er i seg selv en drivkraft. Kvadsheim sier at det går an å ha suksess i Barentshavet uten å gjøre funn.

– Dette gjelder i hovedsak leteselskapene, sier han. Kvadsheim peker på at selskapene som får slippe til på norsk sokkel, både de store, etablerte oljeselskapene og de små myggene, ser på aktivitet i Barentshavet som prestisjefylt og god reklame.

Blant selskapene som ser muligheter i Barentshavet, finner vi de store etablerte selskapene på norsk sokkel, blant dem Statoil, Shell, BP, ConocoPhillips, Eni, ExxonMobil og Total, men også mindre selskaper. På listen over de mer ukjente finner vi Agora Oil & Gas, et norsk datterselskap av britiske Cairn Energy, norsk-britiske Bridge Energy, Faroe Petroleum fra Færøyene og den norske ferskingen Concedo. Sistnevnte er et leteselskap som spesialiserer seg på operasjoner på den norske kontinentalsokkelen.

De som vil inn i nordområdene er kjent med at arktisk oljeleting er «high risk & high reward». Ifølge bransjefolk Mandag Morgen har snakket med regnes sjansene for å gjøre funn på rundt ti prosent. Dette er betydelig lavere enn i Nordsjøen, der funnstatistikken ligger på opp mot 50 prosent. – Men kunnskap fra Barentshavet kan være relevant også for andre områder i verden, sier Kvadsheim, og peker på at oljebransjen er spesielt flink

I Russland er optimismen enda større:

– Innen 2050 vil Arktis være som Persiagolfen, sier professor Anatolij Zolotukhin, ved Gubkin statsuniversitet for olje og gass i Moskva, til Ria Novosti.