Samfunn

Øker i antall og faller i kvalitet

Antall masterprogrammer i Norge har økt med 44 prosent på ti år. Akademikerne mener det er alt for mye, og en NIFU-rapport påpeker at kvaliteten er varierende.

Publisert Sist oppdatert

Tallet på masterutdanninger i Norge har økt med 291 programmer de siste ti årene. Akademikerne-leder Kari Sollien er bekymret for kvaliteten, og foreslår nedleggelse av mange av disse programmene.

— All undervisning må være forskningsbasert, og når denne kompetansen mangler er det tydelig at flere institusjoner har en prioriteringsjobb foran seg. Fragmenterte og små fagmiljøer som ikke har mulighet til å tilby utdanning av høy kvalitet bør kuttes, sier Sollien til nettavisen Khrono.

Billigere masterprogrammer

Foto NHO-leder Kristin Skogen Lund mener utviklingen i masterprogrammer er skjevt fordelt. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

På bestilling fra Akademikerne la NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) i desember fram rapporten «Vekst og kvalitet i mastergradsutdanning». Rapporten viser at det i hovedsak er de såkalt «billige» mastergradene som øker, altså masterutdanninger med lave kostnader.

Mesteparten av økningen har skjedd i humanistiske fag, helsefag, samt lærerutdanninger og pedagogikk, og spesielt ved de statlige høgskolene. I tillegg er det en stor økning innen økonomiske og administrative utdanninger. Tallet på masterutdanninger innen disse fagene har økt fra 19 i 2004 til 48 i 2014, og antall læresteder fra sju til 13.

NHO-leder Kristin Skogen Lund mener at denne utviklingen er feil:

– Det er en klar systemsvikt når vi ser at den store veksten innen utdanning har skjedd i samfunnsfag og humanistiske fag. Til sammenligning er kapasiteten innen realfag og ingeniørfag lite utvidet. […] Det er omtrent 35 forskjellige utdannelser innen økonomi og administrasjon. Det trenger vi ikke, sier hun til Aftenposten.

Varierende kvalitet

I tillegg peker rapporten på varierende kvalitet på masterprogrammene. NIFU finner utfordringer tilknyttet rammekvaliteten, som gjelder størrelsen på programmet, antall studenter i forhold til forskere, og kompetansen til forskerne. Dette kan tyde på at masterprogrammer opprettes i fagmiljøer som ikke er sterke nok, ikke har tilstrekkelig oppdatert forskning, eller at fagkompetansen ikke tilsvarer bredden av fag som tilbys.

Det finnes også utfordringer tilknyttet inntakskvaliteten. Dette kan bety at i miljøer der antall masterprogrammer har økt mye, så kan mengden ha gått på bekostning av inntakskravene – det har blitt lettere å komme inn på en mastergrad.

NIFU fant ikke spesielt negative effekter på resultat- og prosesskvaliteten, som omhandler fullføringsgraden, hvordan studentene stiller på arbeidsmarkedet, samt studentenes egen vurdering av masterprogrammet, for eksempel gjennom Studiebarometeret.

Powered by Labrador CMS