Samfunn

– Moskva står bak! Storbritannias utenriksminister Boris Johnson (til høyre) beskyldte russerne for å stå bak giftangrepet i Sailbury. – Bevis det! kontrer Russlands utenriksminister Sergei Lavrov, som hevder britene prater tull.

Informasjonskrigen

Den britiske regjeringen ga raskt Moskva all skyld i forgiftnings­skandalen. Mye taler for at Russland har skylda, men nå kommer stadig flere tvilere på banen.

Publisert Sist oppdatert

På russisk TV kunne man på i forrige uke høre stemmen til noen som alle trodde var døden nær.

Man kunne angivelig høre hvordan Julija Skripal, datteren til eks-spion Sergej Skripal, snakke med en russisk slektning over telefon fra en britisk sykehusseng. For fem uker siden ble hun forgiftet sammen med faren sin i Salisbury i England.

«Alt er i orden», sier angivelig Julija Skripal. «Alle er på bedringens vei og i live». Om faren sier hun at «han hviler seg. Han sover. Helsen vår er i orden. Vi har ingen uhelbredelige skader.»

Det finnes ingen bekreftelse på at det virkelig er Julija Skripals stemme. Hvorvidt slektningen skal ha tatt opp samtalen forblir også ubesvart. Det hadde vært overraskende om Sergej Skripals datter allerede hadde vært i stand til å snakke over telefon etter nervegiftangrepet. Hadde hun fått i seg en mindre dose av giften enn planlagt? Den russiske regjeringen krevde med en gang forklaringer.

Briter på defensiven

Foto En politimann holder vakt utenfor parken i Salisbury, hvor Sergei Skripal og hans datter Julia ble funnet på en benk – angrepet av en svært giftig nervegass. (Jonathan Brady/PA via AP)

Det angivelige anropet var enda et gåtefullt triks i en turbulent uke der Storbritannia plutselig ble satt under press til å legge frem bedre bevis for deres beskyldninger mot Russland.

Riktignok hadde ikke saksforholdet endret seg nevneverdig siden statsminister Theresa May holdt en skarp tale i det britiske underhuset for drøye tre uker siden. Der sa hun at etterretningstjenestene mener det er «høyst sannsynlig» at Russland står bak angrepet, ikke bare fordi en russisk nervegift ble brukt. Det er første gang et slikt kjemisk våpen har blitt brukt i Europa siden slutten av andre verdenskrig. I forklaringer stilte allierte i Nato og EU seg tydelig på britenes side.

Likevel har London kommet på defensiven den siste uka – i første omgang på grunn av et intervju, deretter på grunn av en tweet og til slutt på grunn av utenriksminister Boris Johnson, som virker å være alt for høylytt.

I et intervju skal Gary Aitkenhead, sjef for det britiske militærforskningssenteret Porton Down, ha sagt til TV-kanalen Sky News at laboratoriet hadde fastslått at det brukte stoffet var en militær nervegift av den russiske typen Nowitschok – uten å presisere dens presise opphav – som heller ikke er senterets oppgave. I et hovedoppslag ble det bare igjen at laboratoriet ikke kunne bevise at stoffet hadde russisk opphav. Dessuten hadde Aitkenhead også sagt at den britiske regjeringen hadde brukt hemmeligstemplet informasjon fra etterretningstjenestene for å angi stoffets opphav. Dessuten skal kun statlige aktører være i stand til å produsere stoffet. Det ble utelatt.

Da slettet det britiske utenriksdepartementet en tweet der man feilaktig hadde hevdet at forskningssenteret hadde bevist stoffets opphav. Den russiske ambassaden i London brukte dette sporenstreks som bevis på at britene hadde noe å skjule. Slettingen av tweeten ble spredt verden over som hastemelding. Utenriksdepartementet hadde brutt en av grunnreglene i digitale konflikter: at kun amatører sletter problematiske tweets.

Til sist var det saken med utenriksminister Boris Johnson, som angrep Russland mye mer høylytt og aggressivt enn sin statsminister. Han har flere ganger hevdet at militærforskningssenteret Proton Down hadde bevist stoffets opphav, selv om dette ikke stemte – og forklart at president Vladimir Putin personlig hadde gitt ordre om angrepet.

Når man tvinger ­nesten samtlige Nato-stater til solidaritet, burde man da ikke ha sikre bevis?

Kun indisier – ingen klare bevis

Den tydelige britiske beskyldningen hadde fra begynnelsen av et problem: Det finnes ingen klare bevis for at Russland står bak drapsforsøket. Det finnes bare en lang rekke med sterke indikasjoner. Der det ikke finnes klare bevis, der begynner informasjonskrigen. Med slik krigføring har Russland lang erfaring, etter å ha ført den permanent i årevis.

Et brutalt og ferskt eksempel er angrepet i Douma i Syria denne uken. Der døde et 40-talls mennesker i det som sannsynligvis er et angrep med kjemiske våpen. Vestlige land med USA i spissen skylder på Russland eller Assad-regimet – russerne på sin side nekter for alt, og stiller spørsmål ved om det i det hele tatt har skjedd et gassangrep.

Slik var det også i 2014 da de første grønnkledde soldatene dukket opp på Krim og da et passasjerfly med prorussiske separatister ble skutt ned over Ukraina. Slik var det i 2017 da det russisk-beskyttede Assad-regimet brukte Saringass i syriske Chan Scheichun – også her fantes det i første omgang ingen bevis. Russland spredte en storm av ville teorier som først og fremst skulle sørge en ting: Forvirring. I de nevnte tilfellene fant man til slutt likevel klare bevis på at Russland eller deres allierte sto bak handlingene. I Skripal-saken kan det vise seg å bli mer komplisert.

Giftangrepet i Salisbury

Foto

Far: Sergei Skripal fotografert under rettssaken mot ham I 2006. I mars I år ble han forgiftet av nervegass I den britiske byen Salisbury.

Datter: Julia Skripal ble forgiftet av nervegass i Salisbury. (NTB Scanpix)

  • Sergej Skripal er en tidligere russisk etterretningsoffiser
  • I 2006 ble han dømt til 13 års fengsel i Russland for å ha spionert på vegne av Storbritannia
  • Han ble benådet i 2010 som en del av en spionutvekslingsavtale mellom USA og Russland. Han fikk innvilget asyl og bosatte seg i Storbritannia.
  • Søndag 4, mars ble Sergej Skripal funnet bevisstløs på en benk i byen Salisbury i England, sammen med datter Julia (33)
  • De to ble utsatt for et attentat der det ble benyttet nervegift. Både Skripal og datteren er i dag på bedringens vei, etter flere uker i vkritisk tilstand
  • Storbritannias statsminister Theresa May bekreftet mandag 12. mars at det var nervegiften som ble brukt heter Novitsjok, og hun anklaget samtidig Russland for å stå bak
  • Russland har hele tiden nektet for dette, og forlanger at britne legger fram konkrete beviser
  • Storbritannia har utvist en rekke russiske diplomater og har fått andre land, blant dem Norge til å gjøre det samme. Russerne har svart med å utvise en rekke diplomater fra Russland – blant annet norske

(The Guardian, NTB, NRK)

Flere stiller spørsmål

Nå truer britenes klumsete atferd med å rote i det som frem til nå har vært en relativt samlet front blant de europeiske allierte. Først etter mye overtalelse fra London ble land som Italia og Hellas med på å tilegne skyld i offisielle kunngjøringer. Ikke alle statene ønsket å utvise russiske diplomater.

Også tvilere i den tyske politikken lar høre fra seg. Først ut var en av Merkels fortrodde og CDUs ministerpresident, Armin Laschet. Han twitret: «Når man tvinger nesten samtlige Nato-stater til solidaritet, burde man da ikke ha sikre bevis?»

Frem til nå finnes det ikke noe stort opprør innad mot regjeringens kurs. Også i det tradisjonelt Russland-vennlige SPD tar få kritikere til orde, men noen sosialdemokrater mener at akkurat det de var bekymret for har skjedd – de ergret seg allerede over at utenriksminister Heiko Maas med det samme brukte en mye skarpere tone overfor Moskva enn hans forgjenger Sigmar Gabriel hadde for vane.

For den innenrikspolitiske talspersonen til SPD-fraksjonen, Burkhard Lischka, er ikke den kjente informasjonen tilstrekkelige for de raske og harde sanksjonene mot Russland. «Jeg er forundret over at kansleren umiddelbart hev seg med. Det kan bli til en boomerang om den pågående etterforskningen ikke bekrefter de nåværende antakelsene», sier Lischka. «Som jurist ser jeg nøkternt på saken. Foran retten ville man sagt: Ja, det er sterke indikasjoner, men de er langt i fra tilstrekkelige».

Den folkevalgte parlamentspolitikeren (tidligere mangeårig EU-politiker) Axel Schäfer finner enda klarere ord. «Uttalelser fra britiske ministere som kom med massive løgner før Brexit, burde man møte med forsiktighet», sier han. «Et giftangrep med russisk opphav er absolutt tenkelig, men ikke nødvendigvis tilfelle». Schäfer sier at «vestens massive reaksjoner var veldig hastige. Forhåpentligvis ikke forhastede».

Selv innad i Storbritannia legges regjeringen under press. Labour-sjef Jeremy Corbyn kritiserte med en gang regjeringens beslutning. Da BBC intervjuet den britiske statssekretæren for sikkerhet Ben Wallace, viste det seg hvor farlig situasjonen kan bli for May. Da ble Skripal-saken nevnt i sammenheng med Irakkrigs-traumaet. I 2003 ble britiske tropper trukket inn i krigen basert på mangelfull informasjon fra etterretningstjenester.

Wallace svarte BBC at Salisbury var et helt annet tilfelle. Der hadde det helt opplagt blitt brukt kjemiske våpen. Om skyldspørsmålet sa han at «sporene fører til Russland. Det er ingen tvil om at den Russiske staten står bak det».

Men rollen til dem som må bevise noe som ikke hundre prosent lar seg bevise, er alltid vanskeligere enn rollen til dem som sprer tvil.

Indisiene peker mot Russland

Foto Russlands FN-ambassadør Vassily Nebenzia holder 5. april et innlegg i FNs sikkerhetsråd om den diplomatiske krisen mellom russerne og britene. (AP Photo/Mary Altaffer)

For de fleste vestlige eksperter ser situasjonen slik ut: Selv når Russlands skyld ikke er bevist, er det mye mer sannsynlig enn enhver annen versjon – det finnes ikke noe alternativt, plausibelt scenario.

Fra tyske sikkerhetskretser heter det at etterretningstjenester så og si aldri legger frem opplagte bevis. Det handler alltid om antakelser og plausibiliteter. Til syvende og sist er det ikke etterretningstjenestene som gjør bedømmelsene, men deres oppdragsgivere: de respektive regjeringene. Plausibilitetskjeden består av årsaker, handlingsatferd og motiv. Høyt rangerte tyske sikkerhetseksperter mener at totalbildet tydelig taler for Russland.

Britene presenterte en slik indikatorkjede for partnerne sine, både i EU og i deres tre briefinger hos Nato i Brussel. Ifølge en militær tjenestemann var bevisene «troverdige, men uten en ‘smoking gun’».

Ifølge rapporter besto åpenbart den første delen av en analyse av stoffet – det blir sammenlignet og identifisert opp mot et «bibliotek» av kjemiske bindinger. I Salisbury ble det brukt den flytende varianten av stoffet A-234. Stoffets opphav kan kun bestemmes entydig når en stoffprøve er god nok og laboratoriet har en tilsvarende sammenlikningsprøve.

Den andre delen henviser til Russlands offentlige trusler om at det vil drepe avhoppere – slik tilfellet var med Polonium i Litwinenko-tilfellet tilbake i 2006. Den russiske historien av provokasjon og desinformasjon over de siste årene spiller også en rolle i argumentasjonen.

Riktignok hersker det uenighet også hos tyske sikkerhetstjenester. Noen tjenestemenn mener det er svært sannsynlig at Russland står bak det kjemiske angrepet. Hos andre snakkes det om at britene «av forståelige grunner tok forhastede beslutninger». De aktuelle bevisene er «absolutt tynne» og rettferdiggjør riktignok å rette en pekefinger mot Russland, men ikke å holde regjeringen ansvarlig for det. Det er «forbausende at en internasjonal solidaritetsaksjon oppsto på grunnlag av et så tynt bevisgrunnlag». Det kan hende den russiske regjeringen står bak angrepet, men det kan også ha vært en ensom gjerningsmann fra russiske etterretningstjenester som har handlet på egenhånd – eller rett og slett organisert kriminalitet som er tett tilknyttet sikkerhetstjenestene.

Ja, det er sterke indikasjoner, men de er langt i fra tilstrek­kelige

Russisk gift-formel

En ting er sikkert: Det finnes knapt andre kjemiske stoffer enn Nowitschok som peker tydeligere mot Moskva – en stoffgruppe som ble utviklet i all hemmelighet under Sovjetunionen. Vitenskapsmannen Wil Mirsajanow forteller at stoffet ble produsert i den russiske byen Schichany til krigsinnsats. Mirsajanow gikk offentlig ut om stoffets eksistens i 1992 og offentliggjorde senere formelen delvis.

Avdekkingen av programmet vakte stor oppsikt og bekymrede spørsmål blant vestlige eksperter: Kan målingsapparatene våre registrere stoffet? Er beskyttelsesutstyret tilstrekkelig? Hvordan virker stoffet nøyaktig? I tyske sikkerhetskretser finnes det ingen klare tegn på om de vestlige statene nå selv produserer stoffet for å teste det og for å prøve ut motgifter.

Alastair Hay, britisk ekspert på kjemiske våpen sier «det hadde vært overraskende om andre staters kjemiske forsvarslaboratorier ikke en gang hadde produsert mindre mengder av stoffet».

Også han mener det er sannsynlig at nervegiften som ble brukt i Salisbury stammer fra statlige kilder. Ekspertene i Porton Down fastslo at stoffet var av militær kvalitet. «Det hadde en svært høy renhetsverdi», forteller Hay. «Noe slikt kan man ikke lage hjemme på kjøkkenbenken».

Russlands atferd etter angrepet spiller også en viktig rolle for den politiske bedømmelsen til Tyskland og Storbritannia. Istedenfor å vise seg forferdet av at et kjemisk våpen som stammer fra sovjetisk forskning hadde blitt brukt, og heller enn å tilby sin hjelp for å finne en oppklaring, kom det bare hån, spott og kyniske kommentarer fra Moskva.

I russiske medier ble det spredt konspirasjonsteorier som antydet at britene selv sto bak angrepet. En mistenkt som tenner røykgranater istedenfor å samarbeide, gjør seg kun enda mer mistenkt – men med det vinner han muligens støtte blant sine sympatisører.

Spiller høyt på tvil

Foto En politimann holder vakt utenfor parken i Salisbury, hvor Sergei Skripal og hans datter Julia ble funnet på en benk – angrepet av en svært giftig nervegass. (Jonathan Brady/PA via AP)

I ukevis har russerne hengt seg opp i svakheter i britenes argumentasjon. Nå har denne strategien vist seg å virke – så lenge britene ikke kan oppdage flere detaljer eller offentliggjøre flere bevis, er det en fare for at Skripal-saken til slutt blir til en troverdighetssak.

Da har Vesten i så fall statuert et eksempel i en sak det alltid vil være tvil om – i tråd med den russiske fortellingen om at de urettmessig blir gjort til offer. Det kan i verste fall til og med true den vestlige alliansens enighet i andre spørsmål.

Frem til nå har de britiske etterforskernes anklager åpenbart bare inneholdt indikasjoner. Ifølge medierapporter går de ut i fra at giften ble smurt på håndtaket til Skripals inngangsdør. Ifølge britiske kilder som ble sitert i New York Times er dette så «risikabelt og innviklet» at det ikke er sannsynlig at en slik operasjon kunne blitt utført uten Kremls tillatelse. Kun en profesjonell med trening i omgang med kjemiske våpen kan ha påført dørhåndtaket denne høypotente giften – slik at den trygt havnet på hånda til det utpekte målet.

Britene tror også at gjerningsmannen med vilje brukte en gift som så tydelig peker mot Russland – som en trussel mot avhoppere.

Hvordan lar det seg forklare at Skripal og hans datter fortsatt lever, og faktisk er på bedringens vei? Eksperter sier at stoffets virkning er mye mindre om den tas opp gjennom hånden. Om den rammede personen for eksempel merket at dørhåndtaket var vått når han tok i det og deretter tørket eller vasket hånden kan også skadevirkningene ha blitt redusert.

Den russiske ambassaden forlanger nå å få besøke Julija Skripal på sykehuset – og vil hente henne hjem så snart som mulig, til Moskva. Fra et propaganda-perspektiv hadde knapt noe vært bedre for russerne enn å se en frisk Julija Skripal opptrå på russisk TV og nekte for beskyldningene mot Russland.

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon Benedikt Harnes.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.


Powered by Labrador CMS