Samfunn

Fra venstre daværende sentralbankjef Svein Gjedrem, finansminister Kristin Halvorsen og Bjørn Skogstad Aamo, direktør i Kredittilsynet. Oktober 2008.

Fortsatt too big to fail

Ti år etter finanskrisens klimaks har vi lært mye. Men ikke hvordan man unngår finanskriser.

Publisert Sist oppdatert

Mye ble gjort riktig. Men ti år senere tror finansmarkedet fortsatt at myndighetene vil komme løpende med redningspakker.

La oss se i bakspeilet – ti år bakover:

Etter nesten to år med fallende boligpriser i USA, var det klart at mange banker rundt om i verden hadde store problemer med betalingsdyktigheten.

Problemene med avanserte former for lån mellom banker og flytting av risiko fra en plass til en annen hadde bygget seg opp over tid.

Da den fjerde største investeringsbanken i USA, Lehman Brothers, gikk over ende 15. september 2008, var det ingen vei tilbake.

Resultatet var den verste finanskrisen siden det store depresjonen.

Noen mener også at den påfølgende arbeidsledigheten og tapet av pensjoner, ga grobunn for mer ekstreme politiske holdninger som utfordrer demokratiene i både USA og Europa i dag.

En oppsummering av lærdommen fra finanskrisen viser at vi kanskje har blitt litt flinkere til å takle økonomiske kriser, men ikke til å forhindre nye.

  • Gjorde det riktige. Å hindre spredning av finansiell panikk var riktig taktikk, konkluderer tidligere sentralbanksjef Ben Bernanke i dag.

  • Økonomifaget leverte. Bernanke mener faget ble feilaktig praktisert.

  • Norge var forberedt. Kriseberedskap var på agendaen i tiden før Lehmann kollapset. Norsk regnskapspraksis mindre eksotisk enn resten av verden.

  • Vil skje igjen. Ingen vet nøyaktig hvor eller hvordan, men markedet forventer at myndighetene stiller opp.

I stormens øye

Når en bro kollapser, bør man se på brodesign og rutiner for inspeksjon, ikke revurdere grunnprinsippene i fysikken.

Det skriver tidligere sentralbanksjef Ben Bernanke ti år etter finanskrisen.

I en Brookings-artikkel oppsummerer Bernanke som også er professor i økonomi og som stod midt i stormens øye, hva han lærte av krisen.

Foto Tidligere sentralbanksjef i USA, Ben Bernanke, har vurdert egen innsats under finanskrisen. Foto: NTB Scanpix REUTERS/Gary Cameron.

Mens mange har ropt om at økonomifaget bør bygges opp på nytt basert andre prinsipper enn dagens, mener Bernanke at faget står seg - så vidt.

Slik det ikke er våpen som dreper, men menneskene som bruker dem, slik er det også med økonomifaget, mener han.

Likevel slipper ikke økonomene helt fri. For Bernanke skiller mellom opptakten til krisen som ikke mange nok advarte mot, og tiden etterpå – hvor for mange ikke ropte høyt nok om de alvorlige konsekvensene.

Etter å ha diskutert utviklingen innen makroøkonomisk forskning etter krisen konkluderer han.

For det første må sentralbankene lage modeller for økonomien som i større grad tar inn effekter fra kredittmarkedene – og særlig hvordan disse oppfører seg i ekstreme kriser. Bernanke tror at det var nettopp en slik mangel som førte til at man undervurderte skadeomfanget.

For det andre konkluderer han med at det var riktig å favorisere bankene og Wall Street med enorme redningspakker for å motvirke panikkstemning i finansmarkedet.

Å sette ned rentene til de laveste nivåene noensinne og holde dem rekordlave over tid har også vært en riktig strategi, selv om det kan ha bidratt til å blåse opp bobler i verdier andre steder, ifølge ham.

Siden krisen har aksjemarkedene mer enn doblet seg. Og mens de gjennomsnittlige boligprisene i USA brukte lang tid på å øke igjen, har de sprengt alle grenser i flere av storbyene i USA og Europa.

I sum kommer han til at man bør man styrke myndighetenes evne til å svare på finansielle kriser – selv om det skulle gå på bekostning av bankenes låneevne og økonomisk vekst.

Foto Finanskrisens faser slik Ben Bernanke ser det. Den svarte linjen (høyre akse) viser en indeks på et utvalg av 20 obligasjoner basert på amerikanske boliglån. Denne falt først. Deretter falt hele finansverdenen i årene etter. Kilde: Ben Bernanke.

Kjernen i problemet

Bernanke hadde ikke trengt å gå lenger enn til norske kollegaer for å få slike råd.

I Norge satt Bjørn Skogstad Aamo som leder i Finanstilsynet. Han hadde også vært delaktig da norske myndigheter fikk en bankkrise i fanget på nittitallet og endte opp med å nasjonalisere flere banker for å hindre at panikken spredte seg.

I boken sin Læring fra kriser, som kom ut i 2016, skriver Skogstad Aamo at det allerede 19. august 2008, en måned før Lehmann-kollapsen, ble gjennomgått kriseberedskap i et trepartssamarbeid mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet (Kreditttilsynet den gangen). Tema for møtet var en kriseøvelse planlagt for 2009.

– Vi visste norske banker var godt kapitalisert med evne til å stå imot en periode med redusert inntjening og større tap, skriver Aamo i boken.

Fornuftige vurderinger

Det gode utgangspunktet skyldtes i stor grad kapitalkrav som praktiseres strengere i Norge enn i andre land, mener han.

Praktiseringen av regnskapsregler skulle også vise seg å bli en kritisk faktor. En viktig, men teknisk, forskjell var at mange lands myndigheter godtok at regnskapsstørrelser som goodwill og utsatt skatt var en del av den såkalte kjernekapitalen som bankene må ha i bakhånd.

Men dette er bare papirpenger. Goodwill skal representere et selskaps gode navn og rykte. Den oppstår for eksempel når en bedrift kjøper en annen og betaler mer enn de bokførte verdiene av aktivaene i selskapet regnskap. Slike verdier hjelper svært lite dersom banken begynner å gå tom for ekte penger – slik problemet alltid er under bankkriser.

At Norge ikke gikk med på å inkludere slike størrelser i kjernekapitalen, stilte oss bedre rustet da uværet kom.

Mens Lehmann Brothers hadde 2 prosent i kjernekapital da markedet begynte å mistenke at banken hadde problemer, lå snittet i Norge på rundt 5 prosent.

Men også hos oss var bankenes kjernekapital gradvis redusert fra midten av nittitallet og frem til krisen.

I boken sin gjengir Aamo en figur som illustrerer menneskeligheten i finansmarkedene. En gradvis nedtrapping av kjernekapitalen som andel av forvaltningskapitalen i bankene følges av en bankkrise. Deretter følger en rask opptrapping av kjernekapitalen før den begynner å falle igjen og en ny krise oppstår.

 

I Norge ble løsningen å opprette det såkalte gullkortet som enkelt forklart gikk ut på å sikre bankenes kjernekapital gjennom bytting av lett omsettelige statspapirer mot obligasjoner med fortrinnsrett basert på norske boliglån.

Selv om likviditeten ble utfordret en stund, ble det ingen bankkrise her i landet. Og i ettertid er det også klart at nedgangen i BNP per innbygger ble den laveste i Norge av 21 land som ble direkte påvirket.

Norge var også et av få land i Europa hvor bankenes utlån var større i 2015 enn før finanskrisen. Den lave kredittveksten i Eurosonen hindret lenge den økonomiske veksten i Europa.

Skogstad Aamo tror grunnen til at Norge klarte seg så bra i krisen var godt håndtverk fra norske økonomer og bankfolk.

Han peker blant annet på at flere nøkkelpersoner hadde lært fra krisen på nittitallet. Samarbeid mellom de forskjellige fagmiljøene fungerte godt i Norge, og rundt i bankene satt det fortsatt mange som husket hvor ille det kunne gå.

Og så var det det høyere kravet til kjernekapital som vi holdt oss med – på tross av innvendinger fra bankforeningene, legger han til.

Også her dukker det opp en regnskapsmessig forskjell mellom Norge og situasjonen i utlandet under finanskrisen. Mange av de utenlandske bankene hadde opprettet datterselskaper for å gjemme unna gjeld fra egne regnskaper – og dermed fremstå med bedre kjernekapitalen enn det som var reelt. I Norge ble datterselskapenes verdier og gjeldsposter konsekvent konsolidert inn i regnskapene til morselskapene.

Men hva med den neste krisen?

I en analyse utført av ansatte i New York-avdelingen av den amerikanske sentralbanken omtalt av Bloomberg, har man sett på forskjellen mellom rentene på lån fra morselskapet og datterselskapene.

Nye regler på dette området innført etter finanskrisen skulle skape avstand mellom mor og datter og dermed større renteforskjeller, men det har ikke skjedd. Forskjellene har heller blitt betydelig mindre de siste årene.

Analytikerne tar det som et tegn på at markedet forventer at myndighetene nok en gang kommer til å stille med redningspakker i neste krise.

Bankene er mindre og utgjør en større fare for en svikt i systemet enn sist gang. Men fortsatt er de for store til at man kan la dem drukne og dra oss alle med seg under.

Kina størst

Den kraftige økonomiske veksten i Kina de siste ti årene har også bidratt til å løfte frem kinesiske banker på radaren til de som leter etter den neste krisen.

I dag ligger fem av verdens 10 største banker i Kina. Fire av dem på de fire øverste plassene.

Foto Boligprosjekt i Hong Kong. Foto: NTB Scanpix REUTERS/Bobby Yip.

Bankenes vekst er forsåvidt naturlig i en raskt voksende økonomi. Og de har lånt ut til prosjekter innen infrastruktur og boligbygging verden aldri har sett maken til.

Men det er også de som har stilt spørsmål rundt behovet for en del av prosjektene. Flere steder står boligprosjekter på størrelse med europeiske byer helt tomme.

Kanskje blir det her den neste krisen oppstår. Det er flere likhetstrekk med opptakten til bankkrisen i Japan på 80-tallet og finanskrisen i 2008.

Selv mener kinesiske myndigheter at denne gangen er annerledes.

Powered by Labrador CMS