Tyskland − bestevennen Norge ikke forstår

­Tyskland har dessverre for lenge vært landet vi bare kjører gjennom. Og det er litt flaut å måtte si at det er større bevissthet om forholdet mellom Norge og Tyskland i Tyskland enn i Norge, sier stortingsrepresentant Sverre Myrli (Ap) til Dagens Perspektiv.

Men Putins krig i Ukraina trekker nå Norge og EUs viktigste land nærmere sammen. Likevel er Tyskland den nye bestevennen vi ennå ikke helt forstår. Flere tysklandskjennere sier til Dagens Perspektiv at det som virkelig har skjedd, er at Tyskland har forsterket sitt forhold til Norge. Uten at Norge har endret sin holdning til Tyskland.

Tyskland i skyggenes dal

Fra Universitetet i Oslo (UiO) pekes det på at tysk språk, og interessen for tyske forhold generelt, over flere år har avtatt. Tyskland har havnet i skyggenes dal. Det kan se ut som et paradoks i en tid der globaliseringen avtar. For Tyskland − med sine grønne ambisjoner, sin økonomiske tyngde som verdens fjerde største økonomi (etter USA, Kina og Japan) og nye sterke rolle i europeisk sikkerhetspolitikk, fremstår stadig tydeligere som Europas leder.

− Det burde vært et eget tysklandsregnskap som viser hvor mye norsk næringsliv har tapt og taper på å ikke kunne tysk og Tyskland, sier Mons Andreas Finne Vedøy, studieleder på Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved UiO til Dagens Perspektiv. Han mener at Norge over lang tid har tapt store penger på å ikke snakke et av Europas dominerende språk, og kun ha overfladisk kunnskap om landet som det siste året har redefinert sin egen rolle i verdenssamfunnet

− Nordmenn vet innmari lite om Tyskland, og landet er et svart hull for mange, sier Vedøy og mener dette er beklagelig og alvorlig.

Myrli mener at det er mange land Norge kan gjøre bedre forretninger med dersom kunnskapen om landene blir bedre, og at dette også gjelder for Tyskland. Men han er ikke med på å svartmale bildet helt. Likevel er han enig med Vedøy om at den norske interessen for Tyskland burde vært større, ikke minst nå når en ny EU-debatt seiler opp.

Stortingspolitikeren har de siste 15-20 årene engasjert seg i ulike tysk-norske sammenhenger, han er inne i sitt 21. år som folkevalgt (for Akershus), sitter nå i næringskomiteen på Stortinget, men jobber også nært med sikkerhetsspørsmål og NATO. Han er også den norske styrelederen i Den tysk-norske Willy Brandt-stiftelsen.

Ubåter med signaleffekt

Selv om de færreste av oss har Tyskland under huden, er Tyskland på den politiske radaren med sterke signaler om å samarbeide nærmere med Norge.

− Interessen er enorm for sol, vind og gass, og på toppen ser vi at forsvarssamarbeidet mellom Norge og Tyskland styrkes markant, og at norsk industri har viktige oppdrag knyttet til felles anskaffelser, sier Myrli.

Han legger stor vekt på at Norge har bestilt fire ubåter fra ThyssenKrupp Marine Systems, nøyaktig samme ubåter, med de samme våpen- og teknologiske spesifikasjoner, som Tyskland også bygger for sitt eget forsvar. Myrli mener dette er banebrytende, og bør være et eksempel til etterfølgelse for hvordan NATO-land kan samarbeide om store forsvarsinvesteringer.

Den første ubåten skal være klar i 2029, og arbeidet med å oppgradere fasilitetene på Håkonsvern ved Bergen, som blir de norske ubåtenes hjemmebase, starter i år.

I tillegg styrkes de tysk-norske relasjonene gjennom at Norge i vinter bestemte seg for å kjøpe 54 Leopard 2A7 fra tyske Krauss-Maffei Wegmann GmbH, med mulighet for kjøp av ytterligere 18 vogner. De første skal leveres i 2026. Det har vært militærfaglig uenighet om nødvendighetene av stridsvognene. Men tanks-kjøpet, og spesielt ubåtprosjektet, forventes å være en døråpner for videre norsk-tysk industrielt samarbeid innen forsvarssektoren. Ubåtkjøpet alene medfører store høyteknologiske oppdrag for norsk forsvars- og sikkerhetsindustri, blant annet en stor kontrakt for Kongsberg Defence and Aerospace for nye sjømålsmissiler og kampsystemer. I ubåtenes kjølvann følger kontrakter for rundt 100 norske underleverandører knyttet til levering, service og oppbygging av en den nye basen utenfor Bergen.

For Kongsberg har kontrakten knyttet til ubåtene en verdi på 8,4 milliarder kroner, og bedriften skal, blant annet i samarbeid med en amerikansk partner, levere elementer til kampsystemene, og i tillegg Naval Strike Missile (NSM) til både det tyske og norske sjøforsvaret.

God reklame for Norge

Kongsberg Defence and Aerospace hadde i perioden 2016 til 2021 en omsetningsvekst på 60 prosent, og i krigen i Ukraina har det Kongsberg-produserte luftvernsystemet NASAMS vist seg svært effektivt.

Fra norsk side oppfattes dette som god reklame for norsk forsvarsindustri som har et mål om å øke sin eksport til Tyskland. Generelt går norsk forsvarsindustri svært godt. I tidsrommet 2010 til 2021 var det bare sjømatnæringen som hadde en sterkere verdiskapningsvekst enn forsvars- og sikkerhetsindustrien. Dette kom frem i en rapport fra Menon Economics, Forsvars- og sikkerhetsindustriens økonomiske fotavtrykk. En verdiskapings- og ringvirkningsanalyse. Rapporten ble publisert sent i 2022, og er laget på oppdrag fra Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening (FSi).

I rapporten tegnes et rosenrødt fremtidsbilde for næringen. Veksten forventes å fortsette og være «drevet av blant annet økte europeiske forsvarsinvesteringer». Det landet som øker sine investeringer aller mest er Tyskland, som nå har lovet at 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) skal gå til forsvaret. Dette målet er NATO-landene enige om − i prinsippet, men Tyskland har til nå ligget langt bak. Men i Tyskland handles det nå, og den norske forsvarsindustrien ser mulighetene. I perioden 2018-2021 var USA det suverent største eksportmarkedet, med Nederland, Litauen, Qatar, og så Tyskland på de neste plassene. Ved neste oppdatering vil Tyskland etter alle solemerker ha blitt et større eksportmarked.

Ap for opptatt av Tony Blair

Forholdet mellom Norge og Tyskland er politisk nært nå, men Myrli peker på at Norge har hatt nære bånd til Tyskland, særlig før de to verdenskrigene, da norsk næringsliv, akademia og kunst, kulturen og kirken sto Tyskland svært nært. Etter krigen rettet Norge seg vestover, og selv om særlig Arbeiderpartiet hadde nære bånd til sitt sosialdemokratiske søsterparti SPD hele tiden, ble Tyskland satt i skyggen av USA og Storbritannia.

− I et par tiår, før og etter tusenårsskiftet, var Norge, og særlig Arbeiderpartiet for opptatt av andre land enn Tyskland, sier Myrli.

− Vi var veldig opptatt av det som skjedde i Storbritannia, med New Labour og Tony Blair, og vi viet ikke Tyskland oppmerksomhet. I NATO-sammenheng var USA, Storbritannia og Nederland våre nærmeste allierte. Ingen snakket forsvarspolitikk med Tyskland, som nærmest ble oppfattet som pasifistisk, sier han til Dagens Perspektiv.

Men Tyskland har i lang tid vært en pålitelig medspiller for Norge internasjonalt, og det er ikke uvanlig at Tyskland taler Norges sak i EU. Myrli trekker frem at Thorvald Stoltenberg, en av Arbeiderpartiets store utenrikspolitikere gjennom mange tiår, nok hadde rett i følgende analyse: Tyskland var det eneste store landet i Europa som virkelig mente det, de gangene det ble sagt at Norge var viktig for Tyskland. Andre land, som Frankrike, kunne gjerne si det samme, at Norge var viktig for franske forhold, men da mer som en høflighetsfrase.

På Blindern ser tysk og Tyskland ut til å være for spesielt interesserte.

− Tallene for studenter som studerer tysk har falt jevnt og trutt i mange år, på bachelornivå stabiliserte de seg noenlunde før pandemien, men til master er det i dag svært dårlig rekruttering. Den svake interessen for tysk gjelder alle tre disipliner i faget: språk, litteratur og områdekunnskap, sier Vedøy.

Tysklandspilen rett til værs

Men statistisk sett er ikke bildet svart: Statistisk Sentralbyrå (SSB) kunne i mars melde at etter at Storbritannia i flere tiår hadde vært landet Norge eksporterer mest til, er Tyskland nå vårt beste marked. I fjor var eksporten på over 726 milliarder kroner, noe som var en økning på hele 173,3 prosent fra 2021. Det var gasseksporten som gjorde at tysklandspilen på SSB figur pekte rett til værs. I tillegg til gode eksporttall kan Norge se frem til at intensjonsavtaler mellom Equinor og den tyske energigiganten RWE om gass, havvind og blått hydrogen. Etter hvert skal grønt hydrogen fra Norge også skape reell business.

Tysklands akutte behov for nye energileveranser da russisk gass ble politisk umulig for snart halvannet år siden, gjorde at Norge kom inn som en reddende engel med gass fra Nordsjøen. Krigen og tilgjengeligheten av norsk gass førte ikke bare til store eksportinntekter, men også til et − i alle fall midlertidig − internasjonalt gjennomslag for den norske måten å tenke energisikkerhet på. Et perspektiv som Tyskland litt motvillig har godtatt, av pragmatiske grunner.

Den nye realpolitiske virkeligheten har ført til at norsk gass har blitt «oppgradert» fra å være gårsdagens energiløsninger med et uakseptabelt klimaavtrykk, til å bli et uunnværlig sikkerhetspolitisk instrument for Europa. Selv om det norske våpensalget, og interessen for norsk teknologi for å overvåke og beskytte gassrørledningene fra Nordsjøen til Tyskland nå øker, er det gassen som er Norges inngangsbillett til de store industrielle satsingene.

Problematiske inntekter

Og jo lenger krigen drar ut, jo viktigere blir energisamarbeidet og det sikkerhetspolitiske arbeidet i Europa. I klartekst betyr det gylne muligheter for en rekke norske aktører; gassbransjen, de norske miljøene som er verdensledende på undervannsteknologi og sikkerhet og den sofistikerte norske våpenindustrien. Dette innebærer at Norge fortsatt vil tjene gode penger på krigen i Ukraina. Polens statsminister Mateusz Morawiecki var svært kritisk til Norges store og plutselige gassinntekter etter krigsutbruddet, men han fikk liten støtte internasjonalt. Norge fremstår først og fremst som en attraktiv alliert, og i tillegg en god businesspartner.

Statsminister Jonas Gahr Støre har understreket viktigheten av å ha likesinnede allierte i krisetider, og beskriver Tyskland som Norges viktigste partner i Europa knyttet til krigen i Ukraina og i arbeidet med å utvikle fornybar energi. Forbundskansler Olaf Scholz ser Norge i en nordisk sammenheng, noe han også understreket under sitt besøk i Norge i august i fjor. Men Norge «er mer enn bare europeiske naboer», sa han i Oslo, og pekte spesielt på Norges forsvarsindustrielle kompetanse, særlig med tanke på sikringen av europeisk energiinfrastruktur på havbunnen. Sprengingen av North Stream-rørledningene gjør denne kompetansen ekstra aktuell, og salgbar inn i det tyske markedet.

De to sosialdemokratene, Støre og Scholz, snakker godt sammen. Og på det toppolitiske nivået er den tysk-norske dialogen god, men bildet av Tyskland som strengt og gammeldags henger igjen.

Lær forretningskultur, ikke grammatikk

Den tradisjonelle holdningen har lenge vært at det er umulig å gjøre forretninger med Tyskland uten å ha stålkontroll på tysk grammatikk. I dag er dette både sant og usant. Språklig er Tyskland i endring, i takt med alle andre pragmatiske tilpasninger landet gjennomgår for å fylle sin nye europeiske lederrolle. Det tyske næringslivet aksepterer i større grad enn før at engelsk er businessverdenens «lingua franca», språket man tyr til når man ikke kan snakke sitt eget morsmål. Slik har det lenge vært i de store tyske selskapene med global business, men nå tvinges også de mellomstore og mindre bedriftene inn på en mindre patriotisk vei.

− Fortsatt er det slik at det er et konkurransefortrinn å snakke tysk i Tyskland, men det skal langt mer enn tyskkunnskaper til for å lykkes med tyske forretninger, sier Manuel Kliese i Innovasjon Norge til Dagens Perspektiv. Tidligere har han vært sjef på Innovasjon Norges Hamburg-kontor, og nå jobber han med norske investeringer i Europa for Innovasjon Norge, og er også spesialrådgiver og koordinator for forsvarsindustrien.

I kjølvannet av det militærfaglige samarbeidet og Norges rolle som europeisk energigarantist, ønsker Innovasjon Norge å bidra til et mer bredspektret næringssamarbeid. Innovasjon Norge har i flere år arbeidet med hvordan de store tyske leveransene til det norske forsvaret, først ubåtene og nå også minst 54 Leopard stridsvogner, kan gi en gjensidig norsk ordretilgang for den norske forsvars- og sikkerhetsindustrien. En business som kan komme i tillegg til de veletablerte aktørene som Equinor og Kongsberg representerer. Et slikt tettere samarbeid mellom et bredt spekter av tyske og norske bedrifter vil, slik Kliese ser det, ikke bare være viktig for Norges relasjoner til Tyskland, men også inn mot EU.

− For å oppnå dette, er det helt avgjørende at norske selskap evner å sette seg inn i den tyske forretningskulturen, som er mer hierarkisk og mindre spontan og fleksibel enn den norske, sier Kliese til Dagens Perspektiv.

Det handler om å forstå hvordan tysk tradisjonell business er skrudd sammen, og å forstå hvordan også norske bedrifter skal kunne ta del i de mange endringene som nå skjer i rekordfart. Kliese mener at den eneste måten norske næringslivsaktører kan gjøre seg gjeldende i Tyskland, er gjennom å være til stede i Tyskland, med egne selskap, og ikke minst utvikle tett samarbeid med tyske partnere på ulike nivåer. Innovasjon Norges mann mener at det norske næringslivet må benytte seg av tyske fiksere, eller hjelpere, for å lykkes.

Tyskland anglifiseres

− Selv om Tyskland ønsker å samarbeide med Norge, er det likevel ikke bare å spasere inn. Ofte får nye bedrifter bare en sjanse, så det handler om å utnytte muligheten når den byr seg. Gjennom tilstedeværelse i landet lærer man både forretningskulturen og språket, sier han.

I en årrekke var UiO primus motor i en partnerskapsgruppe for å fremme tysk-norske relasjoner der Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Norsk-Tysk Handelskammer, Utdanningsetaten i Oslo kommune, Tysklands ambassade og Den norsk-tyske skolen i Oslo var sentrale medlemmer. Gradvis avtok aktiviteten, og da UiO for et par år siden frasa seg rollen som koordinator, gikk partnerskapet i hvilemodus.

Kanskje er det en stille erkjennelse om at Tyskland gradvis aksepterer en anglifisering, praktisk talt på alle nivåer, som slår inn: Kliese forteller at det som for få år siden var utenkelig i Tyskland, nå er dagligdags; nemlig at kelnere på restauranter og hotellansatte i tyske storbyer faktisk ikke snakker tysk. Delvis på grunn av at nye innvandrergrupper, ikke minst ukrainerne, ikke snakker tysk, men engelsk. På det storpolitiske planet ser vi at landet nå deltar i det USA-ledede globale sikkerhetspolitiske ordskiftet med nyvunnet selvsikkerhet.

Krevende marked

Likevel, tysk står fortsatt sterkt i Europa og snakkes av over 130 millioner mennesker. 75 millioner har tysk som morsmål. I dag er tysk det tolvte største språket i verden og det sjette største europeiske etter engelsk, spansk, fransk, russisk og portugisisk (som også snakkes i Brasil). Tysk er det femte mest populære språket å studere blant internasjonale studenter, ifølge en ranking utarbeidet av Newsdle, en britisk pioner innen læringsteknologi.

Da Innovasjon Norge i 2019 publiserte en rapport om den norske forsvars- og sikkerhetsindustriens eksportmuligheter til Tyskland, The German Defence and Security Market. An introduction to the Norwegian export opportunies in the market for public security and the Federal Armed Forces in Germany, ble det gjort et nummer av at språket kunne by på alvorlige utfordringer for norske etableringer. Kliese, som ledet avdelingen som skrev rapporten, sier at bildet har endret seg vesentlig på fire år.

Engelskens inntog i tysk business løser ikke alle problemer, og Kliese understreker at Tyskland er et krevende marked å lykkes i. Tyske bedrifter vil gjerne samarbeide med norske, men styrkeforholdet mellom Norge og Tyskland er ujevnt; tyskerne har «the upper hand» − for å holde oss til tidens språk, og mange land vil inn på det tyske markedet, og det er helt avgjørende å kunne de tyske spillereglene, noe som innebærer å forstå og beherske anbud som fortsatt publiseres på tysk.

Endringer i rasende fart

Men på flere områder går endringene sakte; blant annet i forsvarsdepartementet, og kanskje enda langsommere, slik Kliese ser det, i departementets innkjøpsorganisasjon Bundesamt für Ausrüstung Informationstechnik und Nutzung der Bundeswehr (BAAINB). Rapporten pekte på at verken departementet eller innkjøpsorganisasjonen var spesielt opptatt av å legge til rette for norske partnere.

Mens det tyske samfunnet nå tvinges til større smidighet, også knyttet til språk og regler, er denne delen av tysk offentlighet fortsatt preget av konservatisme og regelrytteri. Innovasjon Norges mann peker på at den tyske våpenindustrien, som tidligere bare var opptatt av å oppfylle sine minimumsforpliktelser overfor våpenindustrien i andre land (knyttet til gjenkjøpsavtaler), nå er langt mer motivert for samarbeid. Samarbeidet om de tyske og norske ubåtene er et eksempel på det.

At mye har endret seg rekordraskt det siste drøye året, illustreres veldig tydelig i en rapport Norges ambassadør Petter Ølberg sendte hjem til Utenriksdepartementet i Oslo i april i fjor. Ølberg, som da skulle fratre som ambassadør, skrev at «i hans siste fem uker i jobben hadde det skjedd mer enn under de fem foregående årene».

Det er dagens ambassadør til Tyskland, Torgeir Larsen, som i en kronikk i Dagens Næringsliv i april i fjor gjorde allmenheten kjent med dette utsagnet fra diplomatiets innerste sirkler, nettopp for å understreke at Tyskland har satt full fart forover.

Forbundskansler Olaf Scholz har forlatt den linjen Angela Merkel styrte Tyskland etter i 16 år, og Tyskland har nå en mer fremoverlent rolle i Europa. En rolle i skarp kontrast til den rollen Tyskland inntok etter at Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1990. «Rollen Tyskland søkte, og tyskere så seg selv i, var et europeisk Tyskland som bro mellom vest og øst. Ingen ny tysk stormakt», skriver Larsen i sin kronikk.

Klar for EU-debatt?

Den britiske historikeren Timothy Garton Ash skriver i et essay i Foreign Affaris at den som i dag tenker de tydeligste og største tankene om det nye Europa, er Tysklands forbundskansler Olaf Scholz. Ash peker på at Scholz nye europatanker ikke bare gjelder for Tyskland, men for hele Europa.

Den tyske forbundskanslerens tanker peker mot et EU som han på engelsk kaller et «postimperial empire» − et imperium etter at imperiene er døde. Det siste som nå går mot døden, er det russiske. Og den mest selvsikre i det nye Europa, som tar gradvis tar form etter Russlands invasjon i Ukraina, er Tyskland. The Economist oppsummert det allerede i fjor slik: «Taket være Vladimir Putin har Europas viktigste land våknet.»

Norge har med andre ord en mektig bestevenn. Et land som, slik Ash leser Scholz, har makt til å styre EU i en mer sentralisert og slagkraftig retning, med politiske reformer som skal forhindre at enkeltland, som Ungarn, skal kunne blokkere sanksjoner mot Russland, eller andre spørsmål som flertallet av EUs medlemmer ser på som essensielle.

Manuel Kliese forstår at Norge kvier seg for nok en gang å gå inn i en debatt om Norges tilknytning til Europa, men en diskusjon om hva Norge vil med Tyskland, og hva Norge vil i forhold til EU, og det nye Europa, har klare likheter.

− Vi tar så absolutt en Tysklands-debatt, sier Arbeiderpartiets Sverre Myrli til Dagens Perspektiv. Og den er også åpen for de som ikke er tyskkyndige.