Et lite stykke Oslo

Natt til 23. august 1991 ble en 51 år gammel mann funnet livløs på gangstien i østre del av Sofienbergparken.

Han hadde knusningsskader i hjernen og lommene hans var tomme. Rundt hodet hans var en sirkel av blod, noen meter unna ham lå to kondomer. Mannen hadde dratt til Sofienbergparken for å møte andre som var som ham. Det var det mange som ikke likte. For denne mannen var østre del av parken et farlig sted å være, men han hadde ingen andre steder å gå.

Da han ble funnet, manglet han en medaljong han alltid pleide å gå med. Det kunne virke som om det var et ran, men volden mot kroppen hans var for brutal til å være tilfeldig. Mannen og miljøet han tilhørte ble med vold presset ut av Sofienbergparken, og de var ikke de første.

Parken har vært stedet for dem som ikke har fått plass i byen. Hit har de som ikke er velkomne funnet sammen og følt seg trygge. Noen har fått bli, andre har blitt angrepet og jaget ut. Mannen som mistet livet natt til 23. august var en av dem. I dag er det få som husker ham og hva som skjedde i Sofienbergparken den dagen.

Røyken fra engangsgrillene svever noen meter over bakken i parken på Grünerløkka i Oslo, det er en av de varmeste dagene denne sommeren. En klynge av folk ligger halvnakne og svetter i det grønne gresset, barnevogner triller søvnig rundt på stiene under kastanjetrærne, en gjeng tenåringer spiser is i skyggene rundt et ping pong-bord.

Det er sommer i Sofienbergparken, parken med mest flest besøkende per mål i Oslo. På denne tiden av året setter 3000 mennesker sine bein her hver dag.

Under føttene deres er rundt 60 000 mennesker begravet. Det er fortsatt beinfragmenter igjen i jordsmonnet. Sofienbergparken var hovedstadens kirkegård fram til likstanken ble for stram og folkekravet ble fremmet i avisene: La de levende få Sofienberg til park! for hundre år siden.

På 1920-tallet ble gravstøttene fjernet og gressmattene lagt utover gravplassene på Grünerløkka. De levende i byen skulle få en grønn lunge å puste i, uten lukten av lik. Senere skulle striden stå om hvem de levende var; hvem som hadde livets rett i Sofienbergparken. For alle kunne ikke ta seg til rette i lungen ved hjertet av byen. Parken hadde ikke plass til alle.

Sofienbergparken ligger i Oslos indre østkant. De 74 målene bærer en beretning om en bys utvikling på godt og vondt. Grünerløkka bydel har fått kjenne endringene på gårder og gater – men aller mest på hva som har skjedd i parken. I tillegg til juletresalg, tivoli og musikkfest, har Sofienbergparken rommet tusenvis av mennesker og striden mellom dem opp gjennom årene.

Den eksplosive økonomiske utviklingen i bydelen har gjort parken populær og plassen trang, særlig for dem som ikke har råd til å holde på den. Noen har invadert mens andre har måttet trekke seg ut, samtidig som det har utspilt seg konflikter på bakken mellom mennesker av kjøtt og blod.

Her har de utstøtte funnet et sted å være, for så å bli støtt ut igjen. Parken har vært åsted for gjengoppgjør, hatkriminalitet og overfallsvoldtekter. Den har rommet et jødisk miljø som ble borte med krigen. Den har rommet et homofilt miljø som ble borte med et mord. Rusavhengige har blitt jaget vekk fra skyggene under trærne, romfolk har blitt jaget vekk fra kirketrappa. Sofienbergparken forteller historien om hovedstaden vår og kampen om å ha en plass i den.

***

Jeg som skriver denne fortellingen, har vokst opp med parken som hage og bakgård. Her tok broren min sine første skritt, her solgte søsteren min kremmerkrus med popcorn, her prøvde jeg å gå tur med marsvinet mitt. Vi spilte slåball, kom i bråk og drakk våre første øl i Sofienbergparken.

Uten at vi så det, forandret parken seg foran øynene våre, forskjellige utstøtte grupper slo seg ned i den mens andre ble tvunget til å flykte. Det begynte å skje lenge før vi ble født.

Rett over gata for gården min, ligger minnet om at Sofienbergparken en gang tilhørte de døde. For selv om kirkegården er jevnet med jorden, hviler fortsatt noen få gravsteiner i parken. Om en går opp bakken ved lekeplassen, til skyggene bak Sofienberg kirke, får en se en klynge mosegrodde gravstøtter som ikke hører den kristne menigheten til.

I 1885 ble Norges første jødiske gravplass tatt i bruk i Sofienbergparken. Det mosaiske trossamfunnet, som da talte under 20 mennesker, fikk etter store vanskeligheter lov til å kjøpe seg en tomt der i 1869. Den lille menigheten måtte betale 600 kroner til kommunen for å kunne begrave sine egne.

Det hadde de ikke klart uten at den dansk-jødiske bankdirektøren Isak Glückstadt betalte for de 672 kvadratmeterne. Gravplassen ble til gjengjeld stående, og gjør det ennå. Men det jødiske miljøet rundt Sofienbergparken, som mange andre, er borte.

Glückstadt kjøpte eiendommen av kommunen, som igjen hadde kjøpt den av parkens første eier. Deler av bymarka rundt sentrum ble privatisert for rundt to hundre år siden. Da var det en av Christianias mest innflytelsesrike handelsmenn, Jacob Nielsen, som plutselig fikk råderett over løkka.

Fra før var løkkene en del av marka, et felleseid område som alle kunne bruke, hvor det ikke var lov å bygge privat eiendom. Utover 1700-tallet ble fellesområdene gjerdet inn, og etterhvert ble løkkene forpaktet bort og solgt til byens vel bemidlede, bymarken de en gang hadde tilhørt ble borte. Jacob Nielsen bygde sommerhus til sin kone Sofie Berg, og kalte løkka det sto på opp etter henne.

Ungene rundt det som skulle bli Sofienbergparken måtte finne seg et annet sted å leke, dyrene på smågårdene måtte finne andre beitemarker.

Jacob Nielsen ble som Isak Glückstadt også bankdirektør, men mens Glückstadt brukte sin kapital til å styrke det jødiske miljøet i Oslo, hadde Nielsen brukt sin til å stenge det ute fra Sofienbergparken – og Norge. Nielsen var nemlig, som kongelig agent og direktør for den nye «Laane- og Disconto-Kasse», med å legge til rette for den grunnlovgivende forsamling i 1814, som vedtok at Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Bankdirektør Nielsen måtte imidlertid selge unna sommerhuset på Sofienberg da han senere ble offer for sin egen spekulasjon. Parken ble overført til kommunen og gjort om til byens kirkegård i 1858.

Sju år tidligere hadde jødeparagrafen blitt opphevet, og i tiårene etter hadde jøder begynt å flytte til Norge. De fleste av dem flyktet fra pogromene i Stor-Russland, de drømte egentlig om å dra til Amerika, men havnet i stedet i arbeidergårdene på Grünerløkka, hvor de satte sin egen farge på bydelen. Butikker med nye sko og klær ble åpnet, kiosker som solgte frukt og tobakk.

Parken fikk sin egen benk der folk kunne samles for å snakke jiddisch. Det ble Norges første innvandrerbydel, og jødene begravde sine døde i Sofienbergparken. Gravstøttene deres står her ennå, men de skulle vært mange flere. Barna av innvandrerne ble begravet et annet sted.

Og andre skulle i årene etterpå komme til Sofienbergparken og dø.

***

«Det er med tungt hjertet jeg går forbi gravplassen nå», sier Alf Folmer.

Han har vokst opp rett overfor Sofienbergparken, er 93 år i dag og bor i Stockholm. Da han var gutt og gikk på Sofienberg skole, hadde han en klassekamerat som het Salomon Schacht. De bodde rett ved hverandre, tok følge til og fra skolen, ble med hverandre hjem etterpå. Alf synes det var rart at familien til Salomon ikke kunne jobbe på lørdager, at sabbaten var så viktig, at de ikke feiret jul. På vei til skolen gikk de to guttene forbi gravplassen, Salomon forklarte at stjernen på porten het Davidsstjernen, og at skriften på gravstøttene var hebraisk.

«Noen ganger snek vi oss inn mellom steinene så Salomon kunne oversette navnene for meg. En dag ble vi oppdaget av en av lærerne på skolen. Da fikk vi kjeft», sier Folmer.

De to guttene vokste opp sammen i Sofienbergparken. Etter hvert ble de unge menn, Alf ble møbelsnekker og begynte på arkitekthøgskolen, Salomon begynte å jobbe i familiens tobakksforretning på Grünerløkka og tok ingeniørutdannelse.

Så kom krigen. Alf spredte anti-nazistiske aviser på Statens Håndverks- og kunstindustriskole. Da han ble oppdaget, satte han seg under en presenning på planet til en lastebil som i all hemmelighet skulle til Sverige. Salomon spredte ikke aviser. Men han ble også tilslutt fraktet bort i en lastebil.

Tidlig om morgenen den 26. November 1942 gikk to politibetjenter inn i familien Schachts tobakksforretning i Gøteborggata 49. Moren Olga var i butikken, Salomon og brødrene hans var i leiligheten i samme gård. Familien Schacht ble bedt om å pakke det viktigste. De ble fortalt at de skulle til en militærleir i Norge, men at de snart fikk komme hjem igjen. Familien stengte butikken og gikk inn i lastebilen.

Der satt det andre familier fra Grünerløkka. Det var ingen vinduer å se ut gjennom. Lastebilen kjørte ikke til noen norsk militærleir, men til utstikker 1 på Oslo havn. Der ble de tvunget til å gå om bord i et skip som het Donau.

Familien Schacht var blant 766 jøder som ble deportert fra Norge under krigen. 29 av dem overlevde nazistenes utrydningsleire. Alf Folmer vet at klassekameraten Salomon Schacht ikke var en
av dem.

Illustrasjon: Audun grimstad

I 1945 ble det satt opp et smijernsgjerde rundt den jødiske gravplassen i Sofienbergparken. Minnet om de utstøtte jødene på Grünerløkka er innhegnet for alltid, etter jødisk lov kan en ikke grave opp og flytte gravsteder. Derfor står støttene der, mens mange av gravsteinene fra den kristne gravplassen ble stjålet og brukt til grunnmur under skjøre trehus på det stadig voksende Grünerløkka.

På en grunnmursstein i et hus overfor parken kan man ennå lese «Her hviler Carl Jeppesen, savnet av …» før innskriften blir borte i asfalten.

De jødiske steinstøttene er de eneste som har evig liv i parken.

***

Etter krigen var det hardt å leve på Grünerløkka. Folk bodde i trehus og bygårder som var hundre år gamle og dårlig tatt vare på. En del av løkka ble kalt «Ny York» på grunn av det amerikanske tempoet boligene hadde blitt bygd i, og området hadde rykte på seg for å være trangt, mørkt og skittent helt fra begynnelsen.

I tiår etter krigen ble Grünerløkka kalt for slum. Helt siden trettitallet forelå det saneringsplaner, hele bydelen skulle rives og parken skulle bort, men planene ble aldri satt ut i livet. I stedet foregikk det en naturlig sanering i bydelen: Den ødela seg selv gjennom branner og forråtnelse.

Kommunen ville bare gi pålegg til gårdeierne når forholdene var direkte livstruende. De som leide på Grünerløkka fikk ikke ta del i den sosiale boligpolitikken i etterkrigstiden, den indre byen ble forsømt av kommunen, mens drabantbyene vokste seg store i utkanten av byen.

På begynnelsen av sekstitallet ble det lagt fram forslag om å bygge drabantby også på Grünerløkka. Utlysningsteksten i arkitektkonkurransen lød som følgende: «Bebyggelsen er ikke den verste, men dog av henimot kondemnabel natur, hvilket også viser seg ved en sterk nedgang i folketallet …»

Et av bidragene foreslo at alle de råtne leiegårdene skulle rives til fordel for skiveblokker med 34 etasjer, en motorvei skulle gå tvers gjennom Sofienbergparken, de grønne lungene skulle flyttes opp på taket til blokkene.

Planene ble aldri gjennomført, de ble liggende på tegnebordet, mens bydelen fortsatte å forfalle.

I 1978 tok kommunen tak i de kummerlige kårene på Grünerløkka. Tiltaket het Oslo Byfornyelse AS og ble for mange en forbannelse heller enn velsignelse.

Oslo Byfornyelse var organisert som et aksjeselskap der kommunen eide størsteparten, og ble verktøyet for en politisk styrt boligutvikling på østkanten i Oslo. Gårdene fikk lagt inn vannklosett, det ble bygget egne bad, små leiligheter ble slått sammen til store og boligstandarden generelt skulle bli bedre rundt Sofienbergparken.

Likevel ble det kommunale selskapet møtt med kritikk helt fra starten av. Byfornyelsen, som begynte på Grünerløkka, var nemlig ordnet etter «selvfinansieringsprinsippet», som betydde at beboerne skulle ta regningen selv.

De skulle betale for tiår med slitasje uten vedlikehold fra gårdeier eller oppfølging fra kommunen.

Oppgraderingen ble dyrere enn forutsett, og leieprisene steg og steg utover åttitallet. Oslo Byfornyelse ble kalt Oslo Byfordyrelse på folkemunne, og frontene var steile mellom kommunen og dem som organiserte seg i leieboerforeninga. De okkuperte hus og protesterte mot en utvikling som tvang folk til å flytte fra bydelen de var vokst opp i.

Det var flere som skulle kjenne den økonomiske utviklingen rundt Sofienbergparken på kroppen.

På sytti- og åttitallet hadde innvandrere fra Tyrkia og Pakistan begynt å flytte inn i de små leilighetene på Grünerløkka. Grønnsakhandlere, små restauranter og puber var blitt en ny del av miljøet. Samtidig trakk studenter og kunstnere til bydelen, fordi det var billig husleie og tomme bygninger en kunne bruke til atelierer og øvingslokaler.

Gården jeg er vokst opp i, forteller historien om Grünerløkkas befolkning i møte med en eksplosiv økonomisk vekst. Den ligger i Gøteborggata 1, samme gate som den jødiske familien Schacht bodde i for over sytti år siden. Gården har seks etasjer og er bygd av OBOS gjennom Oslo Byfornyelse i 1984, under intensjonen: Å redde Grünerløkka fra forslumming og fornye hele bydelen uten å ødelegge dens sjel.

Foreldrene mine var typiske beboere rundt Sofienbergparken på nittitallet. De var skuespillere i friteatergrupper uten fast jobb, som kjøpte leiligheten i første etasje da prisene var som lavest. I gården vår bodde innvandrerfamilier, pensjonister og fylliker.

Da jeg var liten var det vi i gårdene som brukte Sofienbergparken, og ingen andre. Vi ungene spilte slåball på asfaltplassen, de tyrkiske familiene i første hadde piknik i gresset, de gamle damene i tredje spiste matpakken sin på benkene, og han fulle i femte satt med gjengen sin på Petrus pub.

Mange av disse menneskene er borte fra parken nå. De fleste som bodde i gården vår på nittitallet har flyttet, og det er flere grunner til det. Men den største er at boligprisene rundt Sofienbergparken skjøt i været gjennom 1990-tallet. Noen var glade for å flytte til større hus og leiligheter i utkanten av byen, mens andre følte seg presset ut i periferien.

Det var kanskje gårdens beboere, og ikke selve bygget, som bar med seg «bydelens sjel». Den fløy avgårde med dem, og en ny flyttet inn.

***

Samtidig som området begynte å bli attraktivt for folk som kom fra solsiden av byen, var Sofienbergparken fortsatt en tilholdssted for dem som levde i skyggene fra trærne. Det var de som ikke gikk hjem og la seg om kvelden, som kanskje ikke hadde noen seng å sove i.

Da jeg var sju år hadde vi en egen, hemmelig lek. I skyggene rundt Sofienberg kirke var det narkomane, de satt sprøyter der, heroin rett inn i kroppen som gjorde at de ble tynne og gjennomsiktige, de gikk sakte og snakket i hakk. Noen ganger spionerte vi på dem, mamma sa de var ikke noe å være redd for, men de hadde sprøyter. Og de var mamma redd for.

Hjemme og i barnehagen sa de:

«Ikke ta på sprøytene! Si fra til en voksen med en gang du ser en».

Vi hadde sikkert ikke begynt å samle på sprøyter om de voksne ikke hadde sagt at det var farlig. Når ingen så oss, tok vi med oss sandspannene fra lekeplassen, gikk opp bakken til kirka, og oppi spannene samla vi.

De med blod i var mest verdt. Fordi vi visste at blod, det var det farligste, fikk du blodet på deg kunne du bli narkoman selv. Og få aids.

Vi plukket én og én sprøyte forsiktig med to fingre, plasserte tommeltott og pekefinger helt på midten og langt unna spissen. Vi lo og skrek hver gang en sprøyte deiset ned i bøtta, holdt oss for munnen så ingen skulle høre oss. Så gjemte vi spannene i buskene bak miljøstasjonen, de var våre skatter ingen skulle vite om.

Illustrasjon: Audun Grimstad

På andre siden av Sofienberg kirke var vi nesten aldri. Det var mørkt der, det var ingen lekeplass, men det var blod der også. Blod som folk også var redde for. Jorda i Sofienbergparken har fått smake mange bloddråper som byen har latt flyte. «Jødeblod», «narkoblod», «homoblod», «sigøynerblod». Fra arr etter jødene, til de rusavhengiges åpne årer, til slagene mot det homofile miljøet og forakten for rumenerne.

Parken har smakt blod fra sår ingen ville stelle.

Det homofile cruisermiljøet i Sofienbergparken var utsatt på nittitallet. Hit kom menn for å møte andre menn, uten å bli sett av andre. Hit kom ofte de som levde skjult, som ikke kunne si til noen at de var homofile.

For drøye tjue år siden var det få steder en kunne være homofil i hemmelighet i Oslo, og miljøet var beryktet som et av de mest trafikkerte i Norge. Sofienbergparken var ført opp i den internasjonale homoguiden som ble gitt ut i bokform, men med en advarsel: «Pass deg for ungdomsgjenger».

Det var et farlig sted å være, for det var mange som ikke likte hva som foregikk i parken. 51 år gamle Paul Gamlem ble beviset på det 23. August 1991. Han ble slått og sparket i hjel av to gutter på 18 og 19 år.

Tre dager etter drapet ble det holdt våkenatt i parken. Det var Kjell-Erik Øie som sto bak initiativet til markeringen. Han var da leder for Det norske forbund av 1948, som var forløperen til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Øie ble intervjuet av homoavisa Blikk mellom tente lys den natten. Han sa:

– Dette handler om noe som berører oss alle dypt inni oss, enten vi kjente Paul eller ikke.

Øie kjente ikke Paul Gamlem, men han kjente ansiktet hans. På den tiden var det så få steder å møtes at alle visste hvem hverandre var. Øie ville at våkenatten skulle være en politisk markering som adresserte et økende problem: Vold mot homofile og politiets uvilje til å gjøre noe med den. På nittitallet kunne man telle seks drap på homofile, Gamlems død var en av dem. I dag husker Kjell-Erik Øie miljøet i Sofienbergparken som nødvendig, men risikabelt.

«Parken var utrygg. Politiet trakasserte miljøet, det kom ungdomsgjenger som jaget folk, de fleste så seg over skulderen», sier han.

Øie forteller at det var et område fullt av blandede følelser: Samtidig som det var spennende og frigjørende å ha et sted å være, gikk mange dit med en følelse av skyld og skam, og de var redde for å bli oppdaget av noen de kjente. Noen fikk bekreftet redselen med at de ble slått ned.

Ungdomsgjengene var enten der tilfeldig og så hva som foregikk, eller så planla de å raide parkene etter å ha vært ute. De kom syklende og løpende, de syntes det var gøy å se hvordan folk ble redde og sprang fra dem.

«Dette var på en tid da det var fritt fram å holde på sånn. Holdningene mot homofile var negative, særlig hos unge gutter. Det er klart det var fristende for dem», sier Øie.

Han forteller at noen av dem som angrep miljøet ikke tenkte stort over hva de gjorde, de moret seg ved å skremme folk og ga seg med det. Men andre slo. I homomiljøet gikk en sjelden til politiet etter å ha blitt overfalt. Da ble det jo sak, og navnet måtte oppgis. Mange av dem som gikk i Sofienbergparken levde i skapet, noen var gift. Øie sier mange hadde flytta inn til Oslo fra småsteder og levde sine hemmelige liv i Oslo, så dro de hjem og var streite sønner. De turte ikke å si fra om hva som hadde skjedd, for da måtte de fortelle hvor de hadde vært.

Det visste tenåringene som angrep Paul Gamlem natt til 23. august. De nøyde seg ikke med å ta alt han eide.

Guttene hadde vært på byen i sentrum da de bestemte seg for å dra til Sofienbergparken for å skaffe seg penger til å fortsette festen. Klokka var rundt to på natta da de nærmet seg den eneste mannen i østre del for å spørre om å få bomme en røyk. Da han skulle trekke opp tobakk og papir av lomma, fikk de se kondomer mellom hendene hans. Guttene ble provosert, de oppfattet det som at han prøvde å legge an på dem.

Den yngste av dem sparket Paul Gamlem i ansiktet så han falt i bakken. Så slo den eldste ham i magen. De to fortsatte til han lå bevisstløs på asfalten. Så sjekket de gjennom lommene hans før de lot ham ligge alene igjen i parken. Da han ble funnet dagen etter, konkluderte politiet først med selvmord. Etterforskerne mente han måtte ha hoppet fra taket på Sofienberg skole for å ha fått så store hodeskader. Guttene trente kickboksing.

Men en nabo hadde sett dem slå og sparke fra balkongen, og en av dem de hadde festet med hadde hørt den yngste si: «Skal vi gå i parken og ta en soper?».

De to fikk fem år ubetinget fengsel, for legemsbeskadigelse med døden til følge. Tor Erling Staff forsvarte den yngste, og fikk overbevist juryen om at de ikke visste at slagene og sparkene ville drepe Paul Gamlem. Men det gjorde de.

«Etterpå diskuterte vi om han kunne noe for det, om han hadde lagt an på dem», sier Øie.

«Men vi kom fram til at uansett hva som hadde skjedd, var det ikke grunn til å gjøre det de gjorde. Det var bare to liv til som ble ødelagt».

Kjell-Erik Øie har jobbet med homofiles rettigheter hele livet, som politiker i Arbeiderpartiet og statssekretær i barne- og likestillingsdepartementet. Han kan nå se tilbake på tiår med vellykket homokamp.

Øie satt drapet på Gamlem og med det hatkriminalitet på dagsorden. Han forteller at det var første antydningen til at man begynte å snakke om hatkriminalitet i Norge. Politiet sa først at det ikke fantes noe dokumentasjon på at homofile var mer utsatt for vold enn andre, at drapet på Gamlem sånn sett var tilfeldig.

«Men er jo ikke rart at man ikke finner noe dokumentasjon når man ikke leter etter det», sier Øie.

Drapet i parken fikk konsekvenser for hvordan politiet forholdt seg til angrep på homofile senere, men ikke før ti år etter at Gamlem ble drept. Fra 2001 fikk man innarbeidet rutiner og registreringsmetoder som fanget opp hatkriminalitet. På 2000-tallet har det ikke vært registrert ett drap på homofile på bakgrunn av legningen deres.

I dag synes Øie det er rart at angrepene på homofile på nittitallet opprørte så få, at de fikk så lite oppmerksomhet.

«Det er jo et tankekors at da Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia, samlet folk seg mot hatkriminalitet i demonstrasjonstog med tusenvis, og det var jo akkurat sånn det skulle være. Men da vi ble slått i hjel i Sofienbergparken, var det få som brydde seg».

***

Det utstøtte cruisermiljøet i østre del av Sofienbergparken hadde Guds hus som nærmeste nabo.

Om en står nede i skråningen og vender hodet til venstre, ser en opp mot Sofienberg kirke. Året etter at to gutter ble dømt for drapet på Paul Gamlem, ble partnerskapsloven innført i Norge. Det formaliserte for første gang samlivet mellom to av samme kjønn. Kjell-Erik Øie var med å kjempe den fram.

Kirken har siden 1992, som en form for sivil ulydighet, gjennomført bryllupsritualer for homofile par. Sofienberg kirke har likt å se på seg selv som en åpen og raus menighet. Men i årene etter at den var med å ta homofile med inn i storsamfunnet, kom en annen utstøtt gruppe og slo seg ned nedenfor kirketrappa.

Kirken ble bygd i 1877 og hadde plass til tusen mennesker. Mot slutten av 1800-tallet var det for mange i menigheten til at alle kunne få plass på gudstjeneste, så en ny kirke måtte bygges ved Birkelunden i 1892. I år er det bestemt at de to menighetene skal slås sammen igjen. Det er for få i hver kirke til at de kan drive hver for seg.

Hanne Slåtten er prest i Sofienberg kirke. Hun fikk nestekjærligheten satt på prøve da 150 romfolk søkte tilflukt på kirketunet i juli måned for to å siden. De som hadde slått seg ned med telt og soveposer, ville ha et stykke jord nedenfor der de kunne leve i fred.

«Kravet synliggjorde den enorme kollisjonen mellom hvordan vi organiserer samfunnet vårt på og den måten de ønsket å organisere sitt felleskap på. Det lot seg ikke forene», sier Slåtten.

Hun forteller at kirken hadde møter med romfolket der de sa de kunne hjelpe til å løfte saken deres overfor politi og politikere, men at de ikke kunne bli der, parken skulle ikke brukes til å sove i. Mens romfolket var der, kom det mange hatmeldinger til menigheten, og det ble tagga «sigøynerhore» på kirketrappa.

«Det var sommertid, så vi fikk ikke fjernet det, selv om skulle ha begravelse den søndagen. Så da gikk begravelsesfølget ut av kirka, mens dét sto i store bokstaver», sier Slåtten.

Ekteparet Corina og Cantemir Stamate var med å slå leir utenfor kirken. De var i Oslo for første gang den sommeren, og slet med å finne steder å sove. Så fikk de høre et rykte om at det gikk an å bo utenfor kirken i Sofienbergparken.

«Vi dro til kirken fordi vi hørte av noen venner at vi kunne sove i ro der», sier Cantemir i dag.

«Vi er kristne og vet at kirken skal hjelpe folk som trenger det. Men vi hadde ikke trodd vi kunne bli der hele sommeren», sier Corina.

De to kommer til Oslo hvert år nå for å samle flasker og tigge.

Hanne Slåtten sier det ikke er vanskelig å ha sympati for deres situasjon, men at Sofienberg kirke måtte sette grenser for nestekjærligheten. Hun sier det er vanskelig å avvise mennesker når de kommer og banker på kirkedøra.

«Kunne vi gjort noe mer? Jeg vet ikke om det vi gjorde da egentlig hjalp», sier hun.

Beboerne i Grünerløkka bydel blir en stadig mer homogen gruppe, som består av rik og hovedsakelig hvit middelklasse.

De sosiale slagene har likevel fortsatt å finne sted i Sofienbergparken også i våre dager, selv om det er andre som faller.

***

Den aller mest kjente hendelsen som har funnet sted der er den såkalte «Ambulanse-saken».

6. august sommeren 2007, ble norsk-somaliske Ali Farah slått ned og alvorlig skadet i parken. Ambulanse ble tilkalt, men personellet ville ikke ta med seg Farah fordi de oppfattet han som et ordensproblem da han urinerte på dem og bilen. De forlot ham stående oppreist og tolket ham som bevisst, mens Farahs samboer og andre tilskuere mente han trengte øyeblikkelig hjelp. Da han til slutt kom til sykehus med drosje, viste det seg at Farah hadde en livstruende hjerneblødning.

Hendelsen i Sofienbergparken fikk massiv, nasjonal oppmerksomhet og ambulansepersonellet ble anklaget for å ha rasistiske motiver for å ikke ta med seg Farah. En rekke høytstående politikere uttalte at det var den verste rasistiske hendelsen i Norge siden drapet på Benjamin Hermansen. Daværende finansminister Kristin Halvorsen sa det «aldri ville skjedd med en hvit småbarnsfar i Frognerparken».

Erik Schjenken var en av de to ambulansesjåførene. Han nektet for at det var fordommer som gjorde at han lot Farah bli igjen i parken den dagen. Schjenken sa han hadde gjort en feil, men at det ikke gjorde ham til rasist. Året etter ble han frifunnet for rasisme i Oslo tingrett. Dagbladet ble dømt til å betale en million kroner i erstatning for æreskrenkelse av Schjenken.

Den negative medieoppmerksomheten rundt ham hadde forårsaket store psykiske påkjenninger. På et tidspunkt ville han ta sitt eget liv. Schjenken holdt seg lenge unna Sofienbergparken:

«I mange år kjørte jeg rundt parken. Når jeg nærmet meg parken fikk jeg en fysisk reaksjon. Denne reaksjonen fikk jeg også når jeg nærmet meg arbeidsplassen min. Ingen god følelse. I dag går det greit å forholde seg til disse stedene, men det er ikke naturlig for meg å besøke Sofienbergparken i og med at jeg bor et stykke unna»

Illustrasjon: Audun Grimstad

Hendelsen i Sofienbergparken kunne ha krevd to menneskeliv, men både Ali Farah og Erik Schjenken kom seg gjennom det med hodet i behold. Farah har gitt Schjenken tilgivelse for det som skjedde på gresset ved lekeplassen sommeren for sju år siden.

Det som skjedde mellom dem, er neppe den siste kampen om hvem som er utenfor eller innenfor i Sofienbergparken, og med det det norske samfunnet.

***

Sofienbergparken har vært stedet der folk har søkt tilflukt, funnet tilhørighet og blitt kastet ut. De har samlet seg skyggen fra den store kirkebygningen, på små gangveier i østre del, i bakken med utkikk over dem som skulle komme. De som har vært utenfor i byen, har kunnet være innenfor i Sofienbergparken, men ikke så lenge de ville.

Gjennom slagene i parken har noen vokst seg sterke og kunnet slåss for en plass i sola, mens andre har havnet i skråningene og falt utenfor.

En krig, en økonomisk utvikling, en holdning hos folk. Parken har krevd flere liv enn dem som ble begravet på kirkegården for hundre år siden. Historiene deres ligger i jorda. Oppå ligger vi andre og soler oss i gresset.