– Kjedelige ledere er de beste

Professoren inviterer i et innlegg hos Harvard Business Review til et tankeeksperiment. Hvordan ville den perfekte robotlederen sett ut? Objektiv, åpen, uegoistisk og upolitisk? En leder som ga de rette oppgavene, målte folks innsats med stor presisjon og ga tilbakemeldinger der og da som virket inn på produktiviteten? Roboten ville ha basert seg på data, ikke intuisjon. Den ville vært forutsigbar; og dørgende kjedelig.

Før vi går videre, skal det her skytes inn at Chamorro-Premuzic i sitt engelskspråkelige innlegg skriver om managers, ikke leaders. Det er ikke alle som skiller like sterkt mellom disse rollene, men en vanlig tolkning - fra blant andre Harvard-professor John P. Kotter - er at managers beskjeftiger seg med oppgaver som planlegging, budsjettering, kvalitet, jobbstruktur, bemanning, målinger og problemløsing, mens leaders i større grad jobber med visjoner, fremtidige muligheter, motivasjon og endring.

Men tilbake til Chamorro-Premuzic og innlegget hans i Harvard Business Review. Når han går bort fra robottanken og over til ledere av kjøtt og blod, argumenterer han fremdeles for at kjedelige ledere (managers) er de beste. Nå er de sikkert ikke så kjedelige som den tenkte roboten, for ifølge professoren handler det om emosjonell modenhet. Det innbærer blant annet følelsesmessig stabilitet, at man har et behagelig vesen og at man er samvittighetsfull.

Chamorro-Premuzic viser til en studie gjort av Tim Judge med kolleger. Den viser at effektive ledere (managers) har en tendens til å være stabile, omgjengelige, vennlige og fleksible. I tillegg er de gjerne utstyrt med god dømmekraft. Tomas Chamorro-Premuzic mener imidlertid å se at de fleste organiasjoner ikke ser etter kjedelige ledere når de rekrutterer til den typen lederrolle det her er snakk om.

Han hevder at de er mer opptatt av helt andre ting; som at lederen har visjoner og utstråler stor selvtillit.