Omstilling – også av velferdsstaten

Frp-leder Siv Jensen startet med å bringe Syria-flyktningene inn i lokalvalgkampen. Denne uken gikk SV-leder Audun Lysbakken et skritt lenger ved å droppe valgkamptur til kommunene for i stedet å dra til den greske øya Lesvos. Når han kommer hjem igjen, kan han bruke ferske og egenopplevde inntrykk som begrunnelse for kravet om at Norge må arbeide for å sluse mange av flyktningene trygt inn i Europa.

Markerer seg

Det er kanskje ikke direkte relevant i høstens kommunevalgkamp, men det gjør at SV-lederen enda tydeligere får markert hvor alvorlig han mener at flyktningekrisen er. Det er den som kommer til å utfordre oss, og norsk politikk, i mange år fremover.

SV var ikke med på å undertegne Syria-avtalen i Stortinget, og er dermed det eneste partiet som står fritt til å argumentere for at vi skal gjøre enda mer for å ta i mot migrantene fra sør. Ordet migranter brukes fordi det er vanskelig å skille mellom dem som etter internasjonale definisjoner er flyktninger og dem som «bare» ønsker å få seg et bedre liv.

SV er alene i norsk politikk, men deler synet til det politiske flertallet i Tyskland. Myndighetene der har erkjent at hele det europeiske systemet for å ta i mot flyktninger har kollapset, og Tyskland er nå i ferd med å bli den reelle mottakssentralen for mange hundre tusen migranter. Beslutningen har konsekvenser for hele Europa. Så lenge det finnes land innenfor EU/EØS-systemet som insisterer på plikten til å vurdere hver enkelt migrants beskyttelsesbehov, vil strømmen av asylsøkere fortsette.

Politiets Utlendingsenhet varslet denne uken at det nå kommer 500 asylsøkere i uken, mens tallet vanligvis er mellom 100 og 150. De siste tre månedene er det kommet 1000 syriske flyktninger til Norge, og mange av dem vil ganske sikkert få politisk asyl. Selv om statssekretær Jøran Kallmyr i Justisdepartementet mener at asyltilstrømningen bør få betydning for Stortingets Syria-avtale, så ser det foreløpig ut til at de andre partiene står fast på at man skal ta inn 8000 flyktninger direkte fra Syrias naboland over tre år. Så får andre asylsøkere komme i tillegg.

Lokalvalgkampen

Dermed er vi tilbake ved den norske lokalvalgkampen. Den er i ferd med å bli preget av fall i oljeprisen og økonomiske nedgangstider. «Omstilling» blir valgkampens nøkkelord. Mange av de arbeidstagerne vi allerede har her i landet må forberede seg på at det kan bli nødvendig å bytte jobb og bransje. Når politikerne snakker om alle de gründerne og bransjene som skal skape fremtidens arbeidsplasser, tar alle det for gitt at de nye jobbene skal gis til de som allerede er her – ikke til nye arbeidsinnvandrere. Håpet er tvert i mot at noen av det siste tiårets arbeidsinnvandrere skal dra hjem igjen.

Det kan selvfølgelig skje, men hvor sannsynlig er det egentlig at en polakk med kontaktnett og arbeidstagerrettigheter i Norge skal flytte hjem igjen? Selv om den økonomiske utviklingen akkurat nå kanskje er bedre i kontinental-Europa enn i Norge, vil kampen om arbeidsplassene fortsette å være beinhard. Det er fortsatt et fritt arbeidsmarked innen EU, migrantene som kommer til Tyskland vil etter hvert dra til nabolandene.

I Europa kommer det i tiden fremover til å bli en tøff diskusjon om håndteringen av flyktningekrisen. Det kan hende at Tyskland og Sverige endrer politikk og at de europeiske landene setter opp murer mot migrantene. I så fall vil det antagelig bli ledsaget av et system med kvoteflyktninger. Europeiske politikere vil neppe fremstå som så inhumane at de setter bom for all annen immigrasjon enn familiegjenforening og ekspert-innvandring.

Arbeidsplasser må skapes

Konsekvensen er at det må skapes arbeidsplasser – ikke bare til dem som er her allerede, men også til de nyankomne. En del kan bli løst ved at de fleste europeiske land har en aldrende befolkning. Det er i utgangspunktet langt flere på vei ut av, enn inn på arbeidsmarkedet. Men det er ikke sikkert at immigrantene kan ta de jobbene som dagens seniorer har. Konkurransen mellom arbeidstagere kommer til å bli hard.

Det skjer i en tid der europeisk fagbevegelse melder om at den er på sterkt vikende front i arbeidet med å sikre trygghet i jobben for den enkelte. Norske fagforeningsledere kan fortelle gripende historier om hvordan deres europeiske kolleger opplever stadig nye tilfeller av vilkårlige oppsigelser og dikterte lønnskutt. Det norske avtalesystemet i arbeidslivet fremstilles som en idyll. Ja, noe så spesielt i europeisk sammenheng at man kan lure på hvor lenge det vil vare.

De norske velferdsordningene vil i hvert fall komme under press. I en tid der europeiske arbeidstagere må antas å få en økende frykt for å miste jobben, fremstår det som stadig mer attraktivt å jobbe i et land der man kan få en arbeidsledighetstrygd til å leve av. Det kan bli slik at det ikke er jobbmarkedet i seg selv som trekker til seg ny arbeidskraft, men at det blir en kombinasjon av jobbmarked og sikkerhetsnett.

Det ubehagelige spørsmålet kan melde seg: Hvem skal sikkerhetsnettet være til for? De som er født her, de som har vært her i et visst antall år, eller de som har hatt jobb bare ett år? Hvor lenge skal man ha vært her for å få uføretrygd?

Denne debatten er det foreløpig ingen politiker som vil bringe inn i valgkampen, men det kan hende at den kommer allerede om to år. I hvert fall hvis flyktningkrisen utvikler seg til å bli en folkevandring og europeiske politikere velger å ta i mot en god del av dem som vandrer. Begge deler er sannsynlig.

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.