Annonse

EU i krisemodus

Det er ingen ting å si på kriseforståelsen da toppsjefene i EU torsdag møttes for å se om det er mulig å finne en løsning på de problemene de står overfor. David Cameron må få et svar: Godkjenner EU avtalen han har forhandlet med EU-president Donald Tusk eller ikke? Cameron har ingen ting å gå på. Han er blitt kraftig kritisert hjemme for å ha oppnådd fint lite i forhandlingene. Resultatet av forhandlingene med EU har i alle fall ikke fått noen «ja til EU-vind» til å blåse over landet, snarere en kald «nei-vind». Det er flertall på opinionsmålingene for at Storbritannia skal melde seg ut av EU. Men med et ja fra Brussel, vil Cameron starte en tøff valgkamp for å få flertall i folket i folkeavstemningen som forventes å skje på forsommeren.

Cameron mener det han har oppnådd er til å leve med. Britene får være fullverdige medlemmer uten å måtte følge med på ferden mot en union, hvis EU skulle makte å bevege seg videre i den retning. De kan fortsette med pundet selv om alle andre skulle velge euro. Og han får unntak på reglene om fulle offentlige trygdeytelser for alle EU-borgere som kommer til Storbritannia for å jobbe. Trygdeytelser må opparbeides etter hvert.

Ja fra Tusk

Donald Tusk er altså rede til å avvike fra prinsippet om fri flyt av arbeidskraft og at alle EU-borgere skal ha like rettigheter. Dette har Storbritannia oppnådd fordi EU de vil unngå at de melder seg ut.

Frankrike liker ikke at Storbritannia får slippe unna felles forpliktelser, men de gir seg nok lettere enn en del av de Øst-europeiske landene, med Polen i spissen, som ikke vil godta unntaket om like trygdeøvelser.

Hvis avtalen med Cameron ikke blir godkjent på toppmøtet denne uken, havner EU i en enda større krise. Da må de se regne med at Storbritannia melder seg ut. Det vil være et hardt slag for EU. Like viktig er det at dette vil være en demonstrasjon på at splittelsen i EU er blitt så dyp at de ikke lenger makter å finne kompromisser de kan leve med.

Det vil føre til mindre samlet opptreden fra EUs side, men det er ved å flytte makt over til nasjonalstatene EU kan komme seg videre. Demokratiet hviler på nasjonalstatene. 

For et år siden mente EU-ledelsen i Brussel at tiden var inne for å ta et skritt nærmere unionen. Frankrikes president, Francois Hollande, mente også tiden var inne for å styrke posisjonen til de EUs organer som springer ut av det folkevalgte parlamentet. Så kom flyktningkrisen, og det ble klart for alle og enhver at det er nasjonalstatene som har det siste ordet i EU. Vedtaket i EU om å fordele 160 000 flyktninger er i praksis blitt sabotert. Kun 500 flyktninger er fordelt. Grensene stenges, Schengen-samarbeidet har i praksis brutt sammen, det er blitt alles kamp mot alle for å få færrest mulig flyktninger inn i eget land. Flere Øst-Europeiske land sier nei til å ta imot flyktninger og bryter dermed både FNs flyktningkonvensjon og menneskerettighetene.

Gjennom finanskrisen

EU har kommet seg gjennom finanskrisen på et vis. EUs krav om å kutte offentlige kostnader for å få budsjettene i balanse har vært omstridt, men det er de eneste Tyskland ville høre snakk om. Angela Merkel har de siste fem årene stått fram som EU sterke leder. Slik er det ikke lenger. Merkel har mistet autoritet både på hjemmebane og blant EUs regjeringssjefer. Merkel liberale flyktningpolitikk vil flertallet i EU ikke ha noe av. Også i Tyskland vokser motstanden mot Merkels linje praktisk talt måned for måned. Det diskuteres åpent om Merkels dager som Tysklands fremste politiker er over.

I krisens stund trengs det sterke ledere. Det har ikke EU for tiden.

EU klarer heller ikke å samle seg om hvilken retning de vil gå i. Et sterk og samlet EU med svekkede nasjonalstater har vært EUs program de siste tiårene. Motstanden mot denne linjen øker over alt.

I eliten og diverse fagmiljøer er ikke tanken om EU som union død. De krisene EU står overfor, klarer ikke landene å løse hver for seg. For vel en uke siden sto Yanis Varoufakis, tidligere finansminister i Hellas, fram som frontfigur for DIEM2025 – Bevegelsen Demokrati i Europa - som vil samle venstresiden om et mer demokratisk EU der folket, ikke markedskreftene har makten. Dette har vært venstresiden og sosialdemokratiets mål hele tiden. Selv om EU er bygget på markedsliberalistiske prinsipper, har venstresiden vært klar på at markedet skulle underlegges demokratisk kontroll. Man kan diskutere om man har lykkes med det. Spørsmålet er om de enkelte landene hadde oppnådd noe mer med et svakere EU. President Francois Hollande i Frankrike, som holder de sosialistiske idealer høyt, har ingen tro på at man oppnår noe ved å bygge ned EUs unionsvisjoner. Han vil ha et sterkt EU, men han vil ikke at Angela Merkel lenger skal få dominere med sin kuttpolitikk og liberale holdning til å ta imot flyktninger.

Blant de som advare mot å gi opp EU overnasjonale ambisjoner, er professor Thomas Pikkety, som er kjent for å ha pekt på en akselererende skjevutvikling i Europe til fordel for de som eier kapital. Pikkety er bekymret for de høyreradikales framgang og måten de kjører fram nasjonalstaten på. De kan komme til å rive ned mye som er bygget opp. Han tar til orde for det han kaller en demokratisk omorganisering av eurosonen. Han vil rydde opp i gjeldsproblemene i EU ved å ettergi gjeld som aldri kan bli betalt tilbake slik at gjeldstyngde land kan komme seg på beina igjen. Han taler nok for døve tyske ører.

Skal EU komme seg ut av krisen, må en legge bort de store visjonene og finne praktiske løsninger som kan fungere. Når EU ikke klarer å opptre slik de hadde tenkt, må en ta konsekvensen av det. David Cameron må få gjennomslag for et at nasjonalstatene får større mulighet for å utforme egen politikk på områder som er viktige og vesentlig for dem. Den retten bør også andre land innrømmes. Vil et land ikke ta imot flyktninger, må EU akseptere det.

Det vil føre til mindre samlet opptreden fra EUs side, men det er ved å flytte makt over til nasjonalstatene kan EU komme seg videre. Det er nasjonalstatene demokratiet hviler på til syvende og sist.  

Annonse
Annonse